Hopp til innhold

Olivia (14): – Riddu har gjort det enklere å være same

Olivia er så glad i Riddu Riđđu at allerede da hun var sju år gammel bestemte hun seg for at hun ville bli festivalsjef. Noe av grunnen til det er at festivalen har gjort henne sikrere på sin samiske identitet.

Olivia Johanne Fossli

14 år gamle Olivia har vært på Riddu hvert eneste år siden hun ble født.

Foto: Rune Nordgård Andreassen / NRK

– Nå skal jeg hente årets Riddu-gensere og t-skjorter, sier 14 år gamle Olivia Johanne Fossli fra Manndalen i Kåfjord i Troms.

Tempoet er høyt, for Olivia har mye å rekke før dagen er over. Snart småløper hun gjennom festivalområdet med en litt for stor pappeske mellom hendene. Den vevre 14-åringen er ikledd en sort hettejakke med ordet «bargi» trykt på brystet.

– «Bargi» er samisk for stab, forklarer Olivia.

– Har gått gradene

Minen er selvsikker, for Olivia er veteran i staben for urfolksfestivalen Riddu Riđđu. Siden hun var liten har hun deltatt på samtlige festivaler.

– Jeg var bare én måned gammel da jeg var med mamma og pappa på Riddu Riđđu for aller første gang. Allerede da fikk jeg et fint overblikk over festivalen, forteller Olivia til NRK.

Nå har hun imponerende merittliste å vise til.

– Et år sang jeg fra lillescenen og i fjor var jeg konferansier. I år har jeg malt informasjonsbodene og nå skal jeg selge blant annet t-skjorter, postkort, plakater og ørepropper fra salgsboden. Ellers skal jeg jobbe litt overalt slik at stemningen blir tipp topp, sier Olivia, mens hun hurtig åpner pappesken med t-skjorter, bretter plaggene pent sammen og legger de i stabler.

Se video av omvisning rundt på Riddu-sletta av Olivia:

14 år gamle Olivia kjenner festivalen Riddu Riddu ut og inn.

Fotograf: Nils Mehren/NRK.

– Høydepunkt for hele bygda

Olivia forteller at Riddu-gjengen er blitt som en familie for henne, og at hun trives kjempegodt med å bruke sommeren sin til festivalen.

– Vi har det jo så fint, hele gjengen. Vi vil jo at det skal bli like bra hvert eneste år. Og når vi endelig er ferdig med riggejobben, da får man den følelsen av at man har lyktes, forklarer Olivia, mens hun og de andre i salgsboden lydig venter på nye instruksjoner fra vaktlederen.

Hun karakteriserer Riddu Riđđu som årets store høydepunkt – ikke bare for henne, men for hele Manndalen.

– Her samles bygda for å bygge samhold og bli kjent med nye folk. Det er kjempefin stemning, sier Olivia til NRK.

– Ungdommens innsats er uvurderlig

Som de fleste andre festivaler i Norge, er også Riddu Riđđu prisgitt de frivillige, som jobber døgnet på tamp de fire dagene festivalen varer.

Årets stab består av 130 personer, og rundt 30 av disse er ungdom under 18 år.

Olivia er en av dem – 13 år gamle Aksel Lervoll Nilssen en annen, fullt opptatt med å «rise» en av de mange lavvoene på festivalområdet.

Aksel Lervoll Nilssen

Aksel er en av de ivrige 'riserne' på festivalen.

Foto: Rune Nordgård Andreassen / NRK

– «Å rise en lavvo» betyr at vi kutter bjørkeris i passelige lengder og plasserer det i bunnen av hver lavvo. Så legger vi reinskinn på toppen. Da blir det mykt og godt å sitte, forklarer Aksel til NRK.

Sammen med de andre «riserne» har han jobbet på spreng med å gjøre rundt 20 lavvoer ferdige til festivalen åpner.

– Det var helt naturlig å hjelpe til med Riddu Riddu, siden jeg ikke hadde planlagt så mye annet i sommer. Jeg vil gjøre mitt for at årets festival blir bra, sier Aksel.

Festivalsjef Karoline Tveitnes Trollvik har selv trått sine barne- og ungdomssko som stabsmedlem på festivalen. Ifølge Trollvik er ungdommenes innsats uvurderlig.

– De unge er jo framtida vår og inkluderes derfor i alt arbeid som gjøres på festivalen. De tar initiativ og skaper engasjement, noe som er en trygghet for de eldre i festivalstaben om at noen står klar til å ta over, sier Trollvik til NRK.

– Det er jo vi som skal ta over om 20 år

Akkurat den utfordringen tar Olivia Johanne Fossli på strak arm.

– Jeg var sju år gammel da jeg bestemte meg for å en gang bli festivalsjef, sier hun til NRK, og forteller om arbeidsuka hun hadde på festivalkontoret sist vinter.

– Da lærte jeg blant annet om det å booke band og hvilke andre forberedelser som må gjøres. Det å være sjef er nok litt stress i forkant, men under selve festivalen er det nok kanonfint, takket være staben og de andre på kontoret, sier Olivia.

Men hvorfor er det så viktig at de unge engasjerer seg for Riddu Riddu?

– Det er jo vi som skal ta over om 20 år. Den yngre generasjonen lærer av den eldre generasjonen, forklarer Olivia til NRK.

– Stolt av det samiske

Riddu Riddu-festivalen i Manndalen i Kåfjord er langt fra Norges største festival. I 2014 var drøye 5000 mennesker innom festivalen de fire dagene den varte. Til sammenlikning er rundt 16 000 personer innom Øyafestivalen i Oslo hver dag.

Men i løpet av sine 25 år har Riddu Riddu vokst til å bli en av Norges viktigste festivaler.

Karoline Trollvik, festivalsjef Riddu Riddu

Festivalsjef Karoline Trollvik.

Foto: Rune Nordgård Andreassen / NRK

Det startet i 1991 med en grillfest hvor ungdom i nord-Troms møttes for å markere og snakke om sine samiske aner. I dag er Riddu Riddu en møteplass for urfolk fra hele verden. Festivalen har knutepunktstatus og får penger over statsbusjettet.

Riddus betydning kan ikke undervurderes, mener Trollvik.

– Riddu var den første arenaen hvor jeg eksplisitt fikk vise min samiske identitet. Her har jeg fått kjenne en stolthet over den kulturarven jeg er en del av. Festivalen er en trygg arena for unge og voksne som vil utforske egen identitet – det skal være plass til alle. Vi skal vise mangfoldet i det samiske samfunnet og i urfolkskulturer generelt, sier Trollvik til NRK.

– Føler ikke lenger press over brystet

Også for Olivia Johanne Fossli handler Riddu Riddu om noe mer enn bare det å arrangere en festival.

– Riddu Riddu har gjort det enklere og tryggere å være same. Her kan vi møte andre samer og andre urfolk uten å bli diskriminert.

Hun forteller at festivalen har bidratt til at hun har blitt sikrere på sin samiske bakgrunn.

– Nå føler jeg ikke lenger noe press over brystet på grunn av det samiske. I stedet føler jeg meg nesten lettet, forklarer Olivia i et sjeldent ledig øyeblikk.