Det franske energiselskapet Total har nå kastet kortene, og gir opp. Statoil var også med i det russiske utbyggingsselskapet som skulle utvikle det som regnes som et av verdens største gassfelt. Men Statoil trakk seg i 2012, og avskrev rundt 10 milliarder kroner som var brukt på prosjektet. Stockman var ikke lønnsomt. Det samme mener Total.
Startet i Harstad
En del av fortellingen om Stockman startet i Harstad i august 1989. Det er oljemesse i Harstad. Mye folk er kommet til byen, ikke minst fordi den daværende sjefen for sovjetisk oljevirksomhet til havs, O. Sheremeta, skulle snakke på oljemessa. Og Sheremeta kunne fortelle at det var funnet enorme mengder gass på sovjetisk side i Barentshavet. Feltet hadde fått navn etter en tidligere russisk polarforsker. Verken Olje- eller energidepartementet, Utenriksdepartementet eller Oljedirektoratet i Norge var blitt informert om det nye funnet. Dette ble en verdensnyhet, denne augustdagen i 1989.
Norsk Hydro med
Norsk Hydro fikk oppdrag med å kartlegge feltet, i håp om å få kontrakter ved utbygging. Russerne var ikke enkle samarbeidspartner. Hydro ble kastet ut av prosjektet, for seinere å bli partner igjen. Russerne ønsket norsk og frank medvirkning på grunn av erfaringer med store gassutbygginger.
Seinere kom Statoil inn som norsk partner i utbyggingsselskap. Statoil fikk ikke eierandeler i selve gassfunnet.
Storstilte planer
Allerede på tidspunktet for offentliggjørelsen i Harstad, var det mange som antydet at dette funnet snart kunne bli bygd ut i kraft av sin størrelse. Det eksisterte også på sovjetisk side storstilte planer om enorme utbygginger i Murmansk-området. Her skulle det skapes tusenvis av nye arbeidsplasser. Stockman-feltet skulle bli lokomotivet. Det kunne gi store oppdrag også til norsk industri.
Posisjonerte seg
Aker Kværner innledet et samarbeid med Norsk Hydro om utbyggingen. Meningen er at de to selskapene sammen med selskaper og myndigheter i Nordvest-Russland og Nord-Norge skal sørge for at lokalsamfunn får sin del av kaka.
Også andre selskap posisjonerte seg. Rederiet Bergesen d.y. så store muligheter i transport av gassen. Også i Kirkenes ble det snakket varmt om mulighetene som kunne åpne seg. Norske selskaper satset også i Murmansk i håp om å få oppdrag. Det skjedde ikke.
Statoil ville ha lavere skatt
Forutsetningen var at gassen fra Stockman skulle sendes som flytende naturgass, LNG til kunder rundt om i verden.
Forslaget om rørledning fra Barentshavet over land til kunder i Europa ble droppet. Men bare første fase av ei utbygging ville koste rundt 100 milliarder kroner. Til slutt innså Statoil at kostnadene ble for høye. Risikoen ble for stor.
Statoil forsøkte også å få bedre skattebetingelser, men det sa russiske myndigheter nei til.
Lagt død
Nå er den norske linken til Stockman foreløpig død. Finnmark og Nord-Norge kan i denne omgang glemme det russiske gassprosjektet, trolig for mange tiår framover.
For Norge ble dette en smertelig erfaring. Gass fra Barentshavet er vanskelig å få bygd ut på grunn av avstander, teknologiske utfordringer og prisen på gass. Og markedene endrer seg. Det fikk Statoil erfare med Snøhvit. Milliarder av kroner ble opprinnelig satset på å få solgt LNG fra Melkøya til USA. Det endte med store tap. Plutselig ble USAs selvforsynt med gass.
Russland har store gassreserver også på land i Sibir. Tromsø Havn trodde de skulle gjøre et varp. Tromsø satset på å bli base for et gassprosjekt på Jamal. Det glapp.
Å satse på ringvirkninger i Nord-Norge av russiske gassutbygginger er en risikosport, og et tapsprosjekt. Gassen går lett opp i røyk.