Hvor ble det av oldemor?

– Det har vært et mysterium for hele slekta siden krigen. Det vil bety en masse for oss å finne ut hvor hun ble av, sier Arnold Jensen. Sammen med familien prøver han å finne ut hvor oldemor ble av under tvangsevakueringen av Nord-Troms og Finnmark i 1944.

Lilly Nyvold, Arnold Jensen, Torill Jensen

Lilly Nyvoll, Arnold Jensen og Torill Jensen i Nordreisa har et sterkt ønske om å finne ut hvor bestemor og oldemor er begravet

Foto: Laila Lanes / NRK
Laila Lanes
Journalist

70 år etter krigsslutt og tvangsevakueringen leter familien etter grava til sin bestemor og oldemor. Sporene etter den gang 85 år gamle Maria Helene Pedersen slutter høsten 1944 på en på en båt i Trøndelag. Ingen vet hvor hun ble begravd, men nå forsøker familien å finne ut av det

– Jeg tenker mye på hvordan hun hadde det, alene, hun snakket dårlig norsk, hun må ha hatt det forferdelig, sier oldebarnet Jan Jakobsen.

Ble skilt fra familien

Det er høsten 1944, tyskerne beordrer tvangsevakuering av Nord-Troms og Finnmark. På gården Bakken i Straumfjordbotn i Nordreisa bor 85 år gamle Maria Helene Pedersen sammen med to ugifte sønner. Maria, også kalt Knut Marja, etter gammel kvensk navneskikk, er gammel og begynt å bli litt glemsk.

Sammen med familie, dyr og alt må hun dra fra gården.

– Jeg husker at hun var svært oppskaket, sier barnebarnet Lilly Nyvoll.

Hun var den gang 14 år gammel og husker mye fra turen. Hele familien, foreldrene og en bror, sammen med dyrene, ble først evakuert til Sørkjosen, som ligger om lag en mil fra hjemstedet.

Arnold Jensen og Lilly Nyvoll

Mye er forandret på gården er Maria Helene Pedersen bodde, oldebarnet Arnold Jensen forklarer for barnebarnet Lilly Nyvoll hvor brønnen sto.

– Vi ble innkvartert i et hus, sammen med to andre familier. Her var vi tre dager før vi ble sendt til Tromsø med MS "Ragnar".

Men bestemora ble sendt med en større båt, MS "Rutland", sammen med andre eldre og syke.

– Vi fikk ikke kontakt med bestemor etter at vi kom til Tromsø, de som kom med den båten ble plassert på en annen plass enn oss, siste gang jeg så henne var på gården hjemme, sier Lilly Nyvoll.

Den siste av familien som så henne var sønnen Peder som bodde sammen med mora på gården i Nordreisa. Han var med samme båt til Tromsø, her mistet også han kontakten. På spørsmål fra familien til tyske soldater i Tromsø fikk de bare til svar at Maria Helene skulle sendes videre med båt. «Det er god plass på Vestfjorden», husker Lilly at de sa.

– Det var alt de fikk vite, sier Lilly.

Budstikka

Budstikka var et meldingsblad for evakuerte som kom ut mot slutten av krigen. Her kom det oversikt over hvor folk ble evakuert og det kom etterlysninger etter personer som var blitt borte for familien. Bildemontasje.

Foto: Nasjonalbiblioteket

Ble borte i Trøndelag

Etter dette har familien bare beretninger fra en sambygding som ble sendt på samme båt som Maria sørover. Etterkommere av Henriikka Johanne Jensen har i ettertid kunnet fortelle hva Henriikka fortalte fra turen sørover. Hun var sammen med Maria Helene på båten som endte i Hommelvik i Trøndelag, Henriikka hadde vært bekymret for gamle Maria Helene og ville at de skulle oppholde seg sammen.

Hun fikk til svar at hun «ikke skulle tenke på det, de skulle ta seg av henne».

– Her slutter alle spor etter oldemor, sier Arnold Jensen.

Fordi Maria Helene var av kvensk opprinnelse snakket hun dårlig norsk.

Hun husket også dårlig, og ble opprørt av det som skjedde. Familien frykter at hun ikke fikk kontakt med folk på grunn av at hun pratet dårlig norsk, kanskje var hun ikke i stand til å si hvem hun var.

Oldebarnet Arnold Jensen syns det er tragisk at familien ikke vet hvor hun endte sine dager. Det har vært et tema i familien med jevne mellomrom etter krigen, særlig den første tiden etter krigen, sier han.

– Det ble snakket mye om at det var så rart at hun skulle forsvinne, sier Lilly.

Jan Jakobsen

Jan Jakobsen bor i Sverige, men har fortsatt tette bånd til familien i Nordreisa og er opptatt av oldemoras skjebne.

Foto: privat

Oldebarnet Jan Johansen, som bor i Sverige, har satt i gang et arbeid med å finne ut hva som skjedde med Maria Helene. Han husker at det var snakk om dette da han var unge.

– Spesielt min mor var interessert i dette, de kunne sitte og prate om det og kunne gråte litt og syns at det var synd at hun var blitt borte. Det var liksom så hjelpeløst, de kunne ikke gjøre noe, sier han til NRK.

Familien forsøkte å få Røde Kors til å finne henne, men de kom ingen vei.

– Så vi måtte bare lære oss å leve med det. Når Røde Kors ikke fant henne, fant vi vel ut at det ikke var mulig å finne henne, sier Lilly.

En dødsannonse som ble observert mot slutten av krigen i en avis i Vesterålen er et av håpene familien nå har å klynge seg til. Men hvordan hun eventuelt skulle ha havnet der forstår de ikke.

Ikke den eneste

Men Maria Helene var ikke den eneste som ble borte under tvangsevakueringen. Historiene er mange, og Røde Kors var delaktig i å prøve å finne ut hvor det var blitt av folk.

Professor Ingunn Elstad ved Universitetet i Tromsø går nå gjennom arkivene til kretskontoret til Tromsø Røde Kors fra krigen. I flere bokser på Statsarkivet i Tromsø ligger papirer fra denne tida.

Ingunn Elstad

Professor Ingunn Elstad finner mange etterlysninger i Røde Kors-arkiver fra krigens dager som er oppbevart på Statsarkivet i Tromsø.

Foto: Laila Lanes / NRK

– Mot slutten av krigen får Røde Kors en masse henvendelser med etterlysninger i tillegg til folk som ber om hjelp til å skaffe klær og lignende, sier hun.

I et av brevene hun har funnet etterlyser en mann fra Skjervøy sin mor som ble borte. Han hadde spurt lensmannen om han kunne si noe om hvor hun ble sendt fra Tromsø. Men det visste ikke lensmannen.

– Det var noe av problemet, at folk ble fraktet ut i det uvisse. De visste ikke selv hvor de skulle, og heller ikke visste myndighetene hvor de kom til å bli plassert, sier Elstad til NRK.

Men hun sier det er tydelig av Røde Kors-arkivene at det er særlig syke og gamle folk som blir skilt fra familien.

– De syke blir innlagt på sykehuset, og noen ganger kan familien vente. Men ofte ble familiene sendt videre fordi Tromsø var overfylt av folk på den tida så det gjaldt å få folk ut av byen så fort som mulig. I arkivene står det bare: Sendt sørover med MS "Dronningen" eller MS "Lofoten", men hvor de har havnet det vet man ikke, sier hun.

Skjervøymann endte sitt liv på sykehjem i Møre

På Skjervøy i Nord-Troms ble 71 år gamle Isak Johannesen borte. Hans datter jobbet da på Lillehammer og fikk hjelp av Maria Staum i De sandvigske samlinger til å etterlyse ham. I et brev av 16. februar 1945 som NRK har tilgang til, skrevet til «Evakueringskomitéen for Trondheim», skriver Martha Staum: «Jeg tillater meg herved å komme med en henvendelse til Evakueringskomitéen, som jeg håper De kan gi meg opplysninger om. Det gjelder en eldre mann fra Skjærvøy i Troms, Isak Johannessen, …., - og som lider av åreforkalkning. Han ble sendt med en syketransport fra Tromsø 22. novbr. f.å. og målet var ved avreisen Trondheim. Siden vet ikke hans familie hvor han oppholder seg.»

Datteren har da vært i kontakt med sine søsken som heller ikke vet hvor faren befinner seg. Staum har tydeligvis fått et konkret svar, for den 21. mars retter hun en henvendelse til Evakueringskontoret for Møre og Romsdal. Her skriver hun: «Riksutvalget for Evakuering i Oslo sier i sitt svar: Isak Johannesen reiste i slutten av desember til Mode, men nærmere adresse er ikke mottatt ennå, og henviser samtidig til Deres kontor, som de mener vil kunne gi nøyaktig beskjed om hvor han er, om han er på sykehus, gamlehjem eller er anbrakt hos private.»

Den 27. mars mottar Martha Staum svaret de venter på:

«Omspurte Isak Johannesen fra Skjærvøy i Troms er fortiden på Stordal Gamleheim, Stordal i Møre og Romsdal. Velvilligst underrett slektningene herom.»

Barnebarnet Ragnhild Johnsen forteller at bestefaren døde der nede, men ble fraktet nordover og er begravd i Skjervøy.

Det er uklart hvor mange som ble borte og hvor mange familier som aldri fikk vite hvor deres kjære ble av. Forfatter Arvid Petterson, som har skrevet flere bøker blant annet om tvangsevakueringen, har gransket noen av forsvinningene.

– Det kan gjelde i hvert fall et tjuetalls personer som jeg kjenner til, sier han til NRK.

Også sinnslidende ble borte

Også mange sinnslidende led en ublid skjebne, og mange ble aldri gjort rede for etter krigen.

Førsteamanuensis Åshild Fause ved UiT Norges Arktiske Universitet i Tromsø har tatt doktorgrad på hvordan sinnslidende ble behandlet under tvangsevakueringen. Dette er gjort sammen med historiker Nina Planting Mølmann og sosialantropolog Heidi Stenvold ved Gjenreisningsmuseet for Finnmark og Nord-Troms i forskningsprosjektet "Living the war" som har fokus på levekår og helse i nordområdene under andre verdenskrig og under gjenreisningen.

Åshild Fause

Førsteamanuensis Åshild Fause ved Universitetet i Tromsø har forsket seg fram til at 11 sinnslidende fra Finnmark fortsatt var savnet i 1952.

Foto: Laila Lanes / NRK

Hun sier at sinnslidende i Norge ble behandlet mye bedre enn i mange andre land, i Tyskland og landene rundt er det beregnet at rundt 300 000 sinnslidende ble tatt av dage i løpet av krigen.

Så galt var det ikke i Norge, men for mange sinnslidende var det likevel store og dramatiske omveltninger, ikke minst det å bli tvangsevakuert.

Da evakueringen startet var de om lag 190 offentlig forpleide sinnslidende i Finnmark og om lag 40 i Troms. Sykehusene blir rekvirert av tyskerne og disse blir dermed også tvangsevakuert. Mange lider en ublid skjebne, og mange er ikke i stand til å gjøre rede for seg på grunn av dette, viser hennes forskning.

– En del ble sendt nærmest som pakkepost, sier hun.

Hun henviser til et telegram hun har funnet i arkivene. Det er fra overlegen på Rotvoll til overlegen på Gaustad eller Dikemark sykehus som er sykehusene sørpå som skal ta vare på disse menneskene. Her står det: «35 sinnssyke sendt STOPP avgang Trondheim 1545 STOPP ankommer Oslo jernbanestasjon … STOPP må hentes».

– Vi kan jo bare forestille oss hvordan det måtte være for disse menneskene. Tvangsevakueringen var jo en tragedie for alle som ble utsatt for den, men for disse menneskene, der relasjoner til andre mennesker er spesielt viktig, så kan vi jo bare forestille oss at det måtte være en traumatisk opplevelse, sier Fause.

Mange så sine egne aldri mer.

Når tvangsevakueringen starter er det ca. 190 i privatforpleining i Finnmark og førti i Nord-Troms.

Ved utgangen av 1945 hadde verken regionale eller sentrale myndigheter oversikt over hele 37 personer som før evakueringen var registrert bosatt i Finnmark. I løpet av de påfølgende årene ble noen av dem funnet, men fortsatt i 1952 var elleve personer fra Finnmark fortsatt savnet.

– I Troms er 14 tilbake i 1946, hvor de andre ble av har jeg ikke oversikt over. Jeg vil anta at en del er på institusjoner sørpå, sier Fause.

Hun mener mange eldre må ha hatt en traumatisk opplevelse.

– Av sykejournalene til de som ble innlagt ved Kysthospitalet i Tromsø i påvente av å bli sendt sørover, så ser jeg at det er spesielt mange eldre mennesker som har fått en veldig traumatisk opplevelse av å se hjemmet brenne, de har vært på tur gjennom minelagt farvann og stuet tett sammen, sier hun.

Blant annet har hun funnet en journal der en datter, som har beskrevet sin mor som bestandig frisk og glad og oppgående, men som under tvangsevakueringen forandrer seg. Legen skriver: «Hun mistet sin forstand og har ikke vært seg selv etter det», forteller Åshild Fause.

Har tenkt på hvordan hun hadde det

Også etterkommerne til Maria Helene tenker mye på hvordan hun hadde det underveis, at hun må ha følt seg svært alene.

– Det måtte være en tragisk opplevelse for henne å forlate hus og hjem og dyr og to sønner som bodde i samme hus, sier Arnold.

Også Lilly tenker på det hun opplevde. Hun husker godt at bestemora var svært oppskaket da hun måtte flytte fra hus og hjem.

– Hun må ha hatt det ille, å komme til fremmed plass og så ikke forstå språket, for hun forsto neppe trøndersk som de snakket dit hun kom, sier Torill ettertenksomt.

Nå gjør de det de kan for å finne ut hvor hun er gravlagt.

– Det kan bli vanskelig å finne ut av det, men det må jo finnes en plass der hun er begravet, og det må finnes i en eller annen kirkebok noen steder, sier Arnold.

– Hva vil det bety for dere å finne gravstedet?

– Det er klart det vil bety en masse for hele slekta, det er et mysterium som har vært helt lukket siden krigen, sier Arnold.

Finner de grava, skal de reise dit og legge en krans på grava, sier de.

Se og hør ettermiddagssendinga fra NRK Troms