Et skred av latter på HT

NRKs anmelder lover deg latter om du går og ser forestillingen «Mistero Buffo» på Hålogaland Teater. Les anmeldelsen her!

mistero buffo

Vår anmelder likte forestillingen på Hålogaland Teater.

Foto: Ola Røe

Hvor mange typer latter finnes det egentlig? Gå og se Kristian Figenschow på HT og du vil finne det ut. For du vil garantert le både rungende og frydefullt og humrende, og du vil le med hele kroppen. Og du vil le fordi du ikke tror det er mulig å si ting Kristian Figenschow sier. Hvordan i all verden kan han få det til at Jesus er fra Helgeland? Hans Jesus snakker en så overdrevent herlig brei helgelandsdialekt at du bare må gi deg over. Du vil selvfølgelig ikke komme ut fra teatret og tro at Jesus virkelig kom fra Helgeland, men ideen om at han kom derfra er så lattervekkende godt pakket inn at du at du liksom ikke har lyst til å utelukke det heller. Så morsomt var det.

Kristian Figenschow maktet altså å gi Dario Fo sine mer enn 40 år gamle komiske tekster så mye liv at en standupkomiker av i dag skal være mer enn god om han skal kunne klare å holde på publikum som Kristian Figenschow klarte.

Ny revolusjonær glød

Men hva er det vi ler av? Det er noe mer uklart. Da HT satte opp Dario Fo på 70-tallet var den politiske og revolusjonære tidsånden så antiautoritær konfronterende mot det etablerte at Dario Fo med sin satiriske form sto fram som teaterlivets mest potente kritiker av urett i samfunnet. Han hamret løs på pengemakta, kirken og korrupte krefter. Med latter som fremste virkemiddel skrev han tekster som ingen andre der han kjempet mot urettferdighet og demokratisk underskudd. Hans innhold og form passet som hånd i hanske på det engasjerte radikale Hålogaland Teater, hvor han ble noe av en husgud.

I dag er situasjonen en annen. De politiske tider har skiftet. Referansebakgrunnen som Dario Fo skrev sine tekster på er ikke den samme. Mye av den politiske sprengkraften som var i de fire monologene da de kom i 1969 er nå borte. Ingen kommer til å gå ut av HT med ny revolusjonær glød.

– En tidløs kvalitet

Det som likevel gjør forestillingen verd å se er at Dario Fos tekster viser seg å ha en tidløs kvalitet der fokus ikke er så mye på politisk og religiøs urett som på menneskers dårskap. Dario Fo raljerte mot kirken i en situasjon der den katolske kirke i Italia utøvde betydelig makt på en måte som bare sementerte de urettferdige samfunnsforholdene slik Dario Fo så det. I Norge i 2013 har vi ikke de referansene, da må tekstene nødvendigvis spilles på en annen måte. Og der er her Kristian Figenschow kommer inn og briljerer og understreker det tidløse med sitt slapstickaktige folkelige spill.

– Kan ikke huske sist jeg lo så mye

Mistero Buffo består av fire monologer der Figenschow fremstiller mer enn 20 forskjellige karakterer mens han står, springer, hopper, og ruller rundt alene på scenen. Skikkelsene krangler med hverandre, de gjør narr av hverandre, de lyver og bedrar. Høydepunktet er monologen Bryllupet i Kaanan der en sterkt beruset bryllupsgjest forteller hva som egentlig skjedde da Jesus (helgelendingen) gjorde vann om til vin. Her går Dario Fo sin komiske tekst og Kristian Figenschows komiske talent i fantastisk tospann. Jeg kan ikke huske sist jeg har ledd så mye på teateret.

«Komisk religiøs forestilling»

Tittelen «Mistero Buffo» betyr komisk religiøs forestilling. Mistero betyr mysteriespill og Buffo er italiensk for komisk. Av de fire monologene er tre i den kategorien. Den første, ”Gjøglerens fødsel” er den mest politiske av dem i den forstand at tema er urett i samfunnet mellom høy og lav. Selv om heller ikke den teksten fremstår som veldig tydelig på den politiske situasjonen i dag, har den likevel tydelig referanse til en verden der ulikhetene blir større, der vanlige folk ute i Europa og USA rammes av økonomisk krise i et omfang vi ikke har sett før.

Terje Strømdahl som har regissert forestillingen ser ut til å ha fått Kristian Figenschow til å vokse som skuespiller. Det skal noe til å få en time lang forestilling til å svinge med bare en mann på scenen og helt nedstrippet scenografi. Bare svart du, belysning og en stol. Det var alt. Og likevel fremkalte han et skred av latter.