Stine sleit med spiseforstyrrelser. Så ble hun gravid: – Hva skjer nå, liksom? Jeg er jo ikke frisk

Gravide kvinner får ofte høre at de skal spise for to. Men det er ikke så enkelt når du prøver å gjøre alt du kan for ikke å spise, og fagfolket ikke vet hvordan de skal hjelpe deg.

Stine, Ola og Hermine

OVERRASKET SEG SELV: Stine var spent på hvordan kroppen hennes ville klare å takle en fødsel, på grunn av spiseforstyrrelsene hennes. Her sammen med samboer Ola og dattera Hermine.

Foto: Privat

– Jeg har fått mensen tilbake, sa Stine høyt og tydelig.

Hun var 28 år. Samboeren Ola og Stines svigerforeldre ventet ved spisebordet. Grillmaten sto klar.

Stine hadde slitt med sosial angst og panikkanfall i mange år, men kun de nærmeste var klar over det. Så Stine hadde begynt å spise mindre. I håp om at folk skulle se og forstå henne.

Stine var så detaljstyrt at hun veide agurkskivene hun skulle spise.

Det tok fire år får hun innså at det hadde gått for langt. Hodet funket ikke som det skulle. Hun orket ikke være sosial, fordi det forstyrret aktivitets- og spiserutinene hennes.

Stine hadde også mistet menstruasjonen. Og hun hadde en kropp som en tolvåring.

– For meg var det vanskelig å oppdage endringene, i og med at det gikk gradvis. Jeg ble jo selv dratt med på et vis, i og med at Stine kontrollerte måltidene hjemme. Sånn sett er det viktig at folk som ikke lever så tett på, og som kanskje ser endringene tydeligere, tør å si fra, sier Stines samboer, Ola.

Paret så også at vennene deres begynte å få barn. Noe de også drømte om.

Derfor sto hun nå foran svigerfamilien som ventet på å kunne spise middag, og fortalte at hun endelig hadde fått menstruasjonen tilbake. Første steg på veien for å bli mamma.

Kvinne igjen

I'M A WOMAN AGAIN: Stine la ut dette bildet på Instagram da hun hadde fått menstruasjonen tilbake. Hun trengte støtte og gode ord. – En del av meg var jo glad. Sykdommen er noe jævelskap, men samtidig er det din beste venn, på et vis, fordi den tar bort mye av det andre vonde, og gir deg en følelse av å mestre noe i alle fall. Stemmen i hodet mitt sa at jeg var svak. At jeg ikke engang hadde klart å holde ut med sykdommen min, sier hun.

Foto: Privat

Tre måneder seinere er Stine hjemme alene. Hun har egentlig bare tatt graviditetstesten for å avkrefte at hun er gravid.

Men den lille plastpinnen har et plusstegn på displayet.

Stine begynner å skjelve. Hun prøver å ringe Ola, men klarer ikke taste nummeret før etter fire forsøk.

– Jeg var jo glad. Men samtidig redd. Hva skjer nå, liksom? Jeg er jo ikke frisk, selv om jeg har fått mensen tilbake. Dette er altfor tidlig. Hvordan skal jeg klare å ta vare på et barn, når jeg ikke kan ta skikkelig vare på meg selv?

Snakkes lite om

Psykologspesialist og faglig direktør ved Villa Sult, Bente Sommerfeldt, mener det norske helsesystemet ikke kan ta skikkelig vare på kvinner som Stine.

Tall fra Folkehelseinstituttet sier at omtrent 55 000 norske kvinner mellom 15 og 55 år lider av en eller annen form for spiseforstyrrelse.

Statistikken som viser hvor mange gravide kvinner som sliter med spiseforstyrrelser er mangelfull. Jordmorforeningen savner forskning på temaet.

Utfordringen er at disse kvinnene ikke snakker om utfordringene sine.

– Gravide kan gjerne frykte at de blir sett på som en dårlig mor hvis de innrømmer at de har spiseforstyrrelser, og velger kanskje heller å dekke det til. Heller ikke helsepersonellet snakker nok om det, sier Bente Sommerfeldt.

Dersom en jordmor eller en fastlege avdekker at en gravid kvinne sliter med spiseforstyrrelser, skal de legge til rette for ekstra oppfølging. Ved svært alvorlige tilfeller skal spesialisthelsetjenesten kobles inn.

– Men det er mangelfull kompetanse på hvordan vi kan oppdage og snakke om slike utfordringer, og hvordan vi bør ta vare på disse kvinnene, sier Sommerfeldt.

Ifølge henne er det flere som underveis i svangerskapet får høre fra helsepersonell at «så lenge barnet har det bra, så går det greit».

I mine øyne må denne typen utfordringer faktisk problematiseres, ikke bagatelliseres.

Bente Sommerfeldt

STARTER PROSJEKT: Psykologspesialist Bente Sommerfeldt sier hun har en ambisjon om å starte på doktorgradprosjektet sitt, «Mammakroppene», i 2019. Målet er å øke kompetansen rundt gravide og spiseforstyrrelser, basert på hva disse kvinnene har behov for, og hva de opplever som nyttig.

Foto: Villa Sult

Sommerfeldt mener at å bagatellisere spiseforstyrrelser hos gravide kan ha svært uheldige konsekvenser. Det kan føre til at kvinner som ønsker og trenger hjelp, vil streve med å si ifra, og streve med å ta imot hjelpen de trenger.

– Vi vet også at graviditet kan medføre økende motivasjon til å jobbe seg ut av spiseforstyrrelsene, og kanskje derfor er det også ekstra viktig å sette inn ekstra hjelp i denne perioden, sier hun.

Stine prøvde å snakke om sine utfordringer med fagfolk da hun var gravid.

– Jeg nevnte for legen at jeg hadde en spiseforstyrrelse, men jeg snakket ikke så mye mer om det. Jeg skammet meg jo veldig over at jeg var så fokusert på meg selv og min egen kropp, når jeg egentlig burde tenke mest på barnet i magen min, sier Stine.

– Og legen snakket ikke så mye mer om det heller. Selv om jeg gikk mindre opp i vekt enn jeg burde vokste magen og barnet inni magen som den skulle, så det ble med det.

I mangel på svar fra legen, gikk Stine til Google.

– De fleste vet jo at det egentlig ikke er en lur idé, sier hun.

Trendy med små barn

Stine fant artikler om at det var en myte at man skulle spise mer enn vanlig under en graviditet. Hun fikk inntrykk av at det var en generell oppfatning i samfunnet om at det var trendy å ha en liten mage når man er gravid, og at det er ettertraktet å føde små barn.

Skulle hun satse på det? Eller var dette muligheten til å bevise overfor folk at hun ikke hadde problemer med maten, ved å få et stort barn?

Stine

USIKKER: Stine var veldig mye i aktivitet da hun sleit som verst med spiseforstyrrelser.

Foto: Privat

Stine fant nye tall hun kunne strekke seg etter på internett. Tall hun egentlig bestemte seg for å ligge under. Men det er ikke enkelt å ha en plan for hva du skal spise og når du skal spise, når du er kvalm. Det eneste som hjalp var å spise det hun hadde lyst på når hun hadde lyst på det. Hun mistet kontrollen på sykdommen sin. Men innså at det gikk bra likevel.

Da lille Hermine kom til verden tenkte ikke mamma Stine så mye på hva hun selv spiste.

I alle fall de første ukene.

Gikk og gikk

– Når du er gravid er det veldig mange som har et behov for å snakke om hvor mange kilo de gikk opp under graviditeten, og hvor stor, eller liten, mage de hadde. De vil også gjerne snakke om hvor fort de gikk ned i vekt etter fødselen, sier Stine.

Men kiloene hun hadde lagt på seg under svangerskapet forsvant av seg selv på grunn av ammingen. Og da Stine nådde vektmålet sitt, fortsatte spiseforstyrrelsene å prege henne. Hun hadde ikke et behov for å gå mer ned i vekt. Men hun skulle ikke opp heller.

Dersom barselgruppa skulle møtes på bakeriet, måtte Stine gå dit. Og når bollen var spist opp og Hermine skulle sove, gikk Stine lange turer med vogna.

Heller ikke helsesøstera tok det opp på kontroller. Det viktigste var at Hermine vokste som hun skulle.

Ettersom Stine allerede var inne i psykiatrien da hun ble gravid, fikk hun tett oppfølging også i etterkant av fødselen derfra. Sammen med samboeren Ola var de inne til flere samtaler med BUP.

– Jeg måtte fortsette å få behandling for mine utfordringer, men de så ingen grunn til å være bekymret for Hermine. Vi tar godt vare på henne. Det var godt for meg å få bekreftet, sier Stine.

– Utfordringene mine har aldri vært en risiko for Hermine. Hun har det veldig fint, er både frisk og rask. Jeg reflekterer mye over min egen rolle i hennes liv, og er veldig opptatt av at hun skal få et annet forhold til seg selv enn det jeg har, i den grad jeg kan påvirke det, sier Stine.

Hun er takknemlig for folk rundt den lille familien, som har hjulpet dem hele veien. I tillegg til den profesjonelle hjelpen hun har fått.

Men ikke alle gravide og nybakte mødre med spiseforstyrrelser har et slik apparat rundt seg.

Og en nybakt mor med spiseforstyrrelser kan få konsekvenser for et lite barn.

Risikabelt

– Dersom mor er altfor opptatt av mat, kanskje kombinert med andre psykiske symptomer, hemmer det omsorgen for barnet. Det er også risiko for at barnet ikke får i seg riktig næring, hvis mor er feilernært, sier psykologspesialist Bente Sommerfeldt.

– En graviditet kan være utfordrende for kvinner og deres forhold til mat. Det snakkes ofte om at kvinner skal få kroppen sin tilbake etter en fødsel. Det presset kan gi mange et anstrengt forhold til mat og kropp i en periode der de skal ha fokus på helt andre ting.

En svensk undersøkelse, gjort på 600 kvinner i Stockholm, viser at 5,6 prosent av de spurte kvinnene opplevde symptomer på spiseforstyrrelser under svangerskapet. Noen måneder etter fødselen opplevde 11 prosent av kvinnene slike symptomer.

Med andre ord: Risikoen for å utvikle eller få tilbake spiseforstyrrelsene kan øke etter en fødsel.

Vanskeligere nå

Stine har tenkt en del på hvordan hun ble ivaretatt av helsepersonellet under graviditetene.

– De burde kanskje spurt meg mer om spiseforstyrrelsene, og hvordan jeg har det, på tross av at jeg ikke er sykelig tynn lenger. I alle fall burde de finne en måte å snakke om temaet, som kan fjerne litt av skammen ved å snakke om slike ting, sier Stine.

– Samtidig er jeg litt bekymret for dem som ikke er inne i systemet med spiseforstyrrelsene sine når de blir gravide. Jordmødre skal jo tenke på barnet i første rekke. Men jeg føler at de tenker på barnets vel her og nå, og ikke på hvordan mors psykiske helse kan påvirke dem i tiden etter fødsel.

Stine tror også at dagens fokus på kropp og mat i samfunnet kan gjøre jobben ekstra krevende for helsepersonellet.

– Det er kanskje ikke like enkelt for dem å skille mellom kultur og en spiseforstyrrelse, selv om det alltid bør lyse en varsellampe dersom mor ser ut til å være overopptatt av mat, kropp og vekt.

Tror du noen gang du kommer til å bli kvitt utfordringene dine med mat?

– Det er vanskelig å forestille seg. Det henger liksom igjen. For meg er det en slags mestringsstrategi for å takle vanskelige ting, og det har blitt sånn jeg gjør ting. Jeg teller og planlegger og kontrollerer, og det fungerer greit i hverdagen, i tillegg til at det ikke er like ille som det var. Jeg har blitt flinkere å lytte til kroppen min, og mener jeg vet hvor grensa går før jeg risikerer å miste meg selv igjen, og dermed går glipp av oppveksten til barna mine. Det er det ikke verdt.

I januar har hun termin på nytt. Igjen er alle prøver når det kommer til barnet og Stines mage helt som de skal være. Og igjen har Stine gått litt mindre opp i vekt enn det som er normalt.

– Denne gangen er det faktisk vanskeligere. Nå har jeg noe å sammenligne meg med. Jeg har jo helsekortet fra sist gang jeg var gravid.