- Det er sinnsykt vakkert

Hopp til innhold

Det banker på kahyttdøra og en myndig stemme roper: Våkn opp! Halv sju!

Matros Tom Ditlefsen har lovet å sette Aftenpostens journalist og undertegnede i land for ei kort oversending av stoff og bilder hjem til redaksjonene.

Redningsbåten Sjøbjørn blir satt på havet, vi manøvrerer oss inn i overlevingsdraktene og klatrer ned leideren. På en blikkstille fjord blir vi satt i land i båthavna og går gjennom et enda sovende Ny-Ålesundsamfunn.

Det arktiske lyset

Vel tilbake om bord, venter frokost og kaffe. Men i det vi entrer spiserommet, stikker Marianne Kristiansen hodet ut fra byssa og roper på meg:

- Kom å se, sier hun. - Se lyset på Tre Kroner, så fantastisk det er!

Og jeg kikker ut gjennom ventilen og ser: Både Svea, Nora og Dana har vikla seg ut av tåka og bader i ei smal stripe av gyllent lys. Vi er allerede på vei ut fjorden og kan se dem alle tre i det fjerne. Og jeg tar kamera, lar kaffen vente og går opp på dekk for å fotografere de vakre, nordiske søsterfjellene. Nok en gang.

Gjørmehav

Det er et yrende liv på dekk. Nå går prøvetakinga døgnet på tamp. ”Lance” posisjoneres i tett samarbeid mellom toktleder Nalan Koc og offiseren på brua.

Så slippes måleinstrumentene i havet, og nye prøver hentes opp i dagen. Sikkerheten står i første rekke. Ingen ferdsel på båtdekk uten hjelm og vernestøvler! I tillegg er kjeledress og hansker et ’must’ for den som skal jobbe.

Etter fotoseansen rusler jeg inn på labene som er rigga opp på fordekket. Som det ser ut! Etter ett døgn i havbunnsleiras tjeneste, er det ikke en eneste rein kjeledress å se! Snakker om gjørmebad!

Her kuttes og fordeles nye prøver med leirete fotspor, mens nye prøverør jevnlig bæres inn på laben. Den som tror at forskning er tørrskodd arbeid i et støvfritt kontorlandskap, burde treffe denne gjengen med arktiske maringeologer!

Lengselen mot nord

“Lance“ har gått i forskningens tjeneste i mange, mange år. Jeg spør Marianne Kristiansen om jobben som forpleiningsassistent om bord. Hun er i farta fra sju om morran til sju om kvelden, og sper på med jobber på Hurtigruta om vinteren, når "Lance" ikke er på tokt.

Hun stortrives om bord i ”Lance”, og sier at hun gjerne vasker toaletter, gjør hva som helst, - bare for å få oppleve det arktiske landskapet.

- Jeg går aldri lei av lyset. Det er sinnsykt vakkert. Og forskningtoktene tar oss inn til stadig nye områder, sier Marianne.

Hun peiker entusiastisk på kartet på veggen:

- Her gikk vi på siste turen, til Palanderbukta på Nordaustlandet. Innerst ligger svære kolonier av hvalross og koser seg. Det er et makeløst skue. Blåsvellbreen på sørsida er et eventyr. Vi har vært her, og her – fingeren løper over kartet og peker.

– Det fineste stedet for deg? spør jeg.

– Vanskelig å si, det er vakkert overalt. Men kanskje i Hornsund der polakkene har forskningsstasjonen sin, innerst i fjorden, ved brefronten. Det er helt enestående.

Jeg har ikke vært ved breen i Hornsund, og kjenner med ett dette Svalbardsuget, sjøl om jeg befinner meg midt i selve eventyret. Noen har sagt at det er finnes en polarbasille, blir du rammet, så slipper den aldri taket. Det er som et sug etter mer, en lengsel etter å komme nordover, igjen og igjen. En lengsel som aldri slipper taket. Marianne er bitt av den. Jeg også. Det er ingen tvil.