Idretten i Oslo er delt – i øst mangler man trenere, baner og penger

Du har nok sett dem. Kanskje vært en av dem.

Heiende fra sidelinjen. Med på cuper og utflukter. Kamper i både regn og solskinn.

Bærebjelken i idretten – de frivillige.

Foreldretrenere og ildsjeler som bruker fritiden til å trene egne og andres barn.

Hva får dem til å stå opp tidlig en søndagsmorgen? Stå ute i kuldegrader etter arbeidsdagen er omme?

Nettopp det har to forskere ved Oslo Met sett på. I tre år har de fulgt frivillige i barne- og ungdomsidretten.

– Forskningen vår viser tydelig hvor essensielle de frivillige er, og hvor viktig jobben de gjør er for inkludering i idretten. Men vi ser samtidig at idretten stadig blir mer profesjonell, særlig fotballen.

Det sier Gerd Marie Solstad som en av forskerne bak rapporten.

Forskeren peker på klubber som heller ansetter profesjonelle trenere. Putter mer penger i idretten. Bytter ut frivillighet med betalte jobber.

I en delt idrettsby

Og det høres kanskje ikke så dumt ut.

Proffere treningsopplegg, akademier, treningsturer og fokuserte ansatte. Det vil trolig gi sterkere idrettsutøvere. Og færre foreldre som må stå opp grytidlig i helgen. Vinn-vinn?

Men det er en hake.

Alt dette koster. Regningen ender ofte hos foreldrene, og der stiller ikke alle likt.

– Når det er gratis dukker flere hundre barn opp, men koster det femti kroner kommer seks stykker.

Slik beskriver Thor Olav Tvedt Delgado-Rodriguez, leder for Haugerud idrettsforening, situasjonen på Oslos østkant.

Når lommeboken slankes er idrett noe av det første som går.

Mangler trenere, baner og penger

I starten av 2024 droppet eller kuttet nesten hver femte forelder i fritidsaktiviteter for egne barn, viser Frelsesarmeens fattigdomsbarometer.

Idrettslederen har sett konsekvensene av det med egne øyne øst i byen. Klubber som går opp i røyk. Hele idrettsforeninger som må legge ned.

De mangler både ressurser og frivillige.

– Vi har ikke nok hender til å gjøre jobben, sier Delgado-Rodriguez.

Idrettslederen forteller om foreldre som ikke bare trener eget barns lag. Men to til, noen ganger tre. Idrettsanlegg som er fullstappede.

Når det står mellom å heve prisen eller kutte tilbud velger man det siste.

– Setter vi opp prisene mister vi utrolig mange barn. Hvor blir de gående da, spør Delgado-Rodriguez.

På andre siden av byen ser han klubbene løpe fra dem. Gode idrettsutøvere som forsvinner vestover.

Så hva må til?

En vei til fellesskap

Skal de være inkluderende må prisene holdes lave og da trenger man flere som jobber gratis.

Ifølge forsker Gerd Marie Solstad er det særlig tre ting som styrker frivilligheten.

Det første er rett og slett at man har barn som driver med idrett, ettersom det oftest er foreldre som tar på seg vervene.

– Så er det den lokale forankringa i nabolaget, de som engasjerer seg bor som oftest i nærheten av idrettslaget. Og det tredje er at de selv interesserer seg for eller ser verdien av idrett.

Altså skal det egentlig ikke så mye til. Men det er to ting som ofte står i veien:

At idrettslagene krever for mye tid og for mye kompetanse av de frivillige.

– Da faller mange fra. Vi ser særlig at klubber som sliter eller konkurrerer med profesjonelle hever kravene, sier Solstad.

Det er lett å tenke at mer kurs og opplæring er svaret, og at profesjonelle har overlegen ekspertise og kompetanse som de frivillige mangler. Det stemmer ikke nødvendigvis, ifølge rapporten.

– Vårt inntrykk er at de frivillige har veldig god kompetanse og erfaring, og er gode med ungene, sier forskeren.

I frivilligheten ser hun foreldretrenere skape gode opplegg, godt sosialt fellesskap og gi omsorg til barna. Og sistnevnte er en viktig del av trenerjobben.

Ifølge forskeren kan idretten både skape fellesskapsfølelse og styrke integrering for både barn og trenere.

Frykter idrettsdød

Idrettslederen på Haugerud understreker at ikke alle har den norske idrettskulturen under huden. Mange steder i verden er det skole eller stat som holder i idretten.

– Det er ikke naturlig at minoritetsforeldre skal skjønne at de må bidra frivillig, sier Thor Olav Tvedt Delgado-Rodriguez.

Men uten dem spår han en dyster fremtid for idretten – og livet øst i Oslo.

– Klubber som dør, mer ungdomskriminalitet, mindre integrering og dårligere samhold.

Der mener han at både politikere, foreldre og lokalsamfunnet har en jobb å gjøre.

Han foreslår at idretten kommer sterkere inn i integreringsprosessen. At det tas opp på foreldremøter i skolen. At idretten oppsøker lokalmiljøet.

– Vi må alle sammen skjerpe oss, idrettsorganisatorene, foreldrene og politikerne. Det er nå det gjelder.

Samtidig understreker han at man verken trenger mye kunnskap om idretten eller tid. Alle munner monner.

– Oppfordringen min til alle som er på Oslo øst, og egentlig generelt i landet, er at hvis du har muligheten til å bidra i ditt nærmiljø som frivillig i et idrettslag, så ta den muligheten.

Han understreker at de ikke bare er ute etter profesjonelle trenere eller trenere som har gått masse kurs.

– Opplæring kan du få hos oss. Det vi trenger er trygge og gode voksne rollemodeller som ønsker å bidra positivt til barn og unges oppvekstvilkår.