Trives i Oslos nye demenslandsby: – Nå vet jeg at han har det bra

Noen steker vafler, mens andre beboere svinger seg rundt i takt med dansebandmusikken.

Bård Gunnar Hjelde har bydd opp sin kone som er på besøk, til en dans.

– Vi har vært gift i 50 år. Vi har alltid pleid å danse sammen, sier Eva Marion Johannessen og ler.

Bård er en av de 130 demenssyke beboerne som nylig har flyttet inn i Dronning Ingrids hage på Tøyen, Oslos første demenslandsby.

Etter at han flyttet inn, har Eva sett en stor forandring i mannen sin.

– Han er mye livligere, og mye mer sosial, forteller hun.

Skal leve livet som normalt

Dronning Ingrids hage åpnet offisielt i våres, og det er det første sykehjemmet i Oslo som er laget med spesielt fokus på demens.

For å få plass må en ha demens, bo i Oslo, og også kunne ha glede av tilbudene som finnes her.

Det finnes også en demenslandsby i Bærum.

I et lukket område kan beboerne bevege seg fritt rundt der de vil. Enten om de vil rusle rundt på Bytorget, gå i parken, eller ta seg en øl i baren.

De kan også være med å lage mat, eller vanne blomster om de vil.

– Tanken her er at man skal leve så normalt som mulig i hjemlige omgivelser, forteller institusjonssjef Katrine Selnes.

Dronning Ingrids hage driftes etter demenslandsbymodellen fra Nederland. Beboerne bor i bofellesskap med opptil åtte personer, med hvert sitt rom med dusj og toalett.

Fotpleie, eget sanserom, frisør, humlehotell, urtehage og større kultursaler er noen av tilbudene i hagebyen.

Selnes forteller at de allerede kan merke en endring i beboerne.

– De er mer aktive, og det er mange som har kvikna til, sier hun.

Hun legger til:

– De er også mye ute, så de er mye brunere enn andre sykehjemsbeboerne.

Mange tror sykehjem er siste stopp

Rommet til Bård er stort og lyst. I midten av rommet står et stort keyboard.

Bård har demens med afasi, så han sliter med evnen til å bruke og forstå ord. Men musikken sitter i fingrene.

– Han elsker å spille piano. Her får han vist seg skikkelig frem, sier kona Eva.

På den ene siden av rommet er det plassert en dobbeltseng, til de gangene kona har lyst til å overnatte.

Eva har brukt mye tid på å bekymre seg om mannen hennes har hatt det bra på andre sykehjem.

Nå vet hun at han har det bra.

– Jeg tror mange tror at sykehjem er siste stopp. Men sånn er det ikke her, sier hun.