Ukaleq (19) er Grønlands sjeldne VM-håp

– Det finnes ikke noe eget ord for skiskyting på grønlandsk.

Ukaleq Slettemark har tatt frem mobilen for å søke det opp på nett, og sier hun synes det er pinlig at hun ikke vet det. Hun ringer moren for å høre. Nei, det finnes nok ikke, i hvert fall ikke i en ordbok, men hun skal ringe en venn, er svaret.

Og er det noen som bør vite, så er det henne, for mamma Uiloq og pappa Øystein Slettemark var nemlig Grønlands første skiskyttere. Til sammen har de deltatt i hele 16 skiskyting-VM, og fire i langrenn, til tross for en rekke utfordringer. Såpass spesielt var parets prosjekt, at NRK møtte dem i 2003 for å lage en dokumentar.

– Det er veldig kult at de hadde lyst og motivasjon til å drive med det når de ikke hadde noe, ingen trenere eller annet opplegg rundt. De gjorde alt selv, mener datteren, mens hun ser de gamle opptakene der foreldrene bærer og setter opp en hjemmesnekret blink.

Landet har ikke hatt noen andre skiskyttere siden ekteparet la opp for rundt 10 år siden. Ikke før Ukaleq Astrid Slettemark plutselig gjorde seg bemerket for to år siden, og på imponerende vis ble ungdomsverdensmester i en alder av 17.

Det var faktisk Grønlands første internasjonale medalje i idrett. Og det kom såpass overraskende på den slovakiske arrangøren at de hverken hadde flagg eller nasjonalsang klar.

– Jeg har gjort minst like gode renn som ikke har gitt meg gullplassering. Men de rundt fikk mer tro på at jeg kunne bli til noe etter det, forteller Slettemark når NRK møter henne i en hytte på Sjusjøen.

– Vi bor i toetasjes iglo

Det bekrefter også Grønlands Idrettsforbund (GIF). Å ha en utøver i toppen, og nå i VM, er med på å samle befolkningen rundt idrett. Flere har også vist interesse etter Slettemarks resultat.

– Det forsterker ønsket om at vi skal mer inn i eliteverden. Hun baner veien for å gi unge og voksne motivasjon til å oppnå noe stort i sportens verden, sier generalsekretær Jonas Jensen.

At et barn av idrettsforeldre begynner med idrett, er ikke nødvendigvis uvanlig. Men det var likevel egentlig ganske tilfeldig at det ble sånn for 19-åringen, som ble født i hovedstaden Nuuk, eller Godthåb, som det kalles på dansk, i 2001. Et sted som i dag har drøye 18.000 innbyggere.

– Det er overraskende mange som ikke vet at det bor folk der. De tror man bor som jegere og samer, i igloer og skyter med harpun fortsatt. Vi synes det er en morsom vits når vi sier at vi bor i toetasjes iglo med sentralvarme, og rir på isbjørn til skolen, og folk tror helt seriøst på det.

På jakt som nyfødt

Slettemark ler. Oppveksten hennes var riktig nok preget av mye jakt og friluftsliv, noe også den 17 år gamle dokumentaren viser tydelig. Den vekker gode minner. Hun husker det rosa huset, bestefaren som hentet henne på skolen og kjøpte is og blåbær på vei hjem, seiling på fjorden og lange jakt- og fisketurer.

– Jeg elsker å være på jakt. Det gir et skikkelig adrenalinkick. Men jeg liker ikke å kjøpe kjøtt på butikken, og det eneste kjøttet jeg spiser er reinsdyr og fisk. Jeg liker å være selvforsynt, forteller hun.

Men skytebane, det finnes ikke på Grønland. Derfor flyttet også familien til Norge, hvor faren er fra, da Ukaleq var fire år gammel. De ble i sju år, før de returnerte til hjemlandet. For det var ikke bare opplevelser i naturen det handlet om i barndommen. Hun reiste verden rundt med skiskytterforeldrene.

Selv fikk hun prøve seg på idretten for første gang da hun var 11 år.

– Den eneste grunnen til det var at klubben der vi bodde trengte en kikkert, og det hadde vi. De fikk låne den, og jeg fikk låne et våpen, minnes Slettemark.

Geværet var utdatert, men den unge jenta hadde tross alt allerede god erfaring, og viste umiddelbart at hun hadde talent. Hun husker at hun vant det første rennet hun stilte opp i. Men da de flyttet tilbake til Grønland året etter, gikk det tre år før hun skulle få prøve seg på idretten igjen.

Gråt foran kronprinsen av Danmark

I 2016 skulle det være Arctic Winter Games hjemme i Nuuk. Et mesterskap som samler vinteridrettsutøvere fra de arktiske områdene. Slettemark hadde ingen planer om å være med, selv om moren forsøkte å overtale henne. Men da vertslandets skiskyttere hoppet over til langrenn i siste liten, bestemte hun seg likevel til slutt for å delta.

Hun trente litt på den midlertidige skytebanen som var satt opp, og fikk muligheten til å gå ett testrenn. Der fikk også Danmarks kronprins Frederik prøve seg. I tunge forhold traff Slettemark knapt en eneste blink, og hun var langt nede da hun kom i mål. Den rojale hedersgjesten var raskt borte for å trøste 14-åringen.

– Han trodde jeg var lei meg fordi det var så stort press på grunn av at det skulle på TV, men jeg var jo bare sur fordi jeg ikke hadde truffet på noe. Det er litt pinlig å gråte foran kronprinsen, men han var veldig hyggelig, forteller hun fem år senere.

Slettemark tok gull i de neste tre konkurransene. For første gang kjente hun skikkelig på gleden av å konkurrere, men å skulle satse var fortsatt ikke helt i tankene hennes. Hun vurderte egentlig å studere kunst.

– Tur og jakt var treningen, og jeg synes det var gøy å løpe. Da jeg begynte med faste skitreninger med klubben, var det egentlig fordi mamma og pappa sa jeg skulle.

– Urettferdig overfor de andre

Likevel søkte hun på Norges Toppidrettsgymnas (NTG) på Geilo. På andre forsøk kom hun inn på skiskytterlinja, og igjen vendte familien tilbake til Norge.

Slettemark ble fortalt at det var sterke løpetider på 5000- og 10.000 meter som gjorde at hun kom inn, og hun oppdaget fort at hun var langt bak de andre i klassen når det kom til skiteknikk. Dessuten hadde hun langt mindre erfaring enn de fleste. Men grunnformen var bra, og på standplass hadde hun selvtillit.

Da hun vant sitt første norgescuprenn i sin klasse, skjønte hun at hun var ganske god.

– Det føltes litt urettferdig overfor de andre, for jeg hadde ingen ambisjoner bli skikkelig god. Det var så tilfeldig at jeg hadde begynt på NTG, og så slo jeg alle, men jeg synes det var gøy, sier hun.

Ambisjonene vokste. Og i junior-VM i 2019 ble det, som nevnt, et meget overraskende gull i ungdomsklassen. For der nasjoner som Norge, Sverige og Tyskland stiller med et stort støtteapparat, har Ukaleq Slettemark kun med seg mamma på konkurransene utenlands. Ifølge Ukaleq er moren bedre på reiseplanlegging enn treningsopplegg.

– Mamma fikser alt, og det vet jeg. Det er digg at hun kjenner til alle rutiner og praktiske ting.

På TV for første gang

På sikt får de kanskje med flere familiemedlemmer, for begge lillebrødrene driver også med skiskyting. Men da hun fikk verdenscupdebuten i desember, og nå i VM er det Ukaleq og Uiloq som er Team Grønland.

– Men jeg føler meg egentlig ikke alene. Det er andre små nasjoner som jeg er mye sammen med også, som Australia, Brasil og Storbritannia. Vi har litt fellesskap, og det er jeg glad i.

Hun vet at det er et stykke opp til verdens beste, selv om det er det «litt skumle» målet på litt lengre sikt.

Og der mor og far ikke lyktes i å gjøre skiskyting populært på Grønland på 2000-tallet, er Ukaleq i ferd med å gjøre det nå. Hun er bare takknemlig når noen tar kontakt for å vise interesse, eller for å fortelle at de vil prøve seg på skiskyting. Og for første gang vises konkurransene på TV i hjemlandet.

– Det betyr veldig mye at vi kan følge hennes konkurranser, for hun er en rollemodell for mange idrettsutøvere her på Grønland, mener GIFs generalsekretær Jensen.

Må gå for Danmark

Å representere Grønland får hun derimot ikke lov til hvis hun kvalifiserer seg til neste års OL. Den internasjonale olympiske komité anerkjenner det nemlig ikke som eget land, og dermed går hun i så fall for Danmark. Slik faren gjorde i 2010. Slettemark synes det er urettferdig.

– Jeg ville jo helst gått for Grønland, for jeg føler ingen tilhørighet til Danmark og føler meg ikke dansk. Jeg snakker dansk, og mange grønlendere har den tilknytningen, men jeg har den til Norge. Jeg synes det er rart å skulle gå for et flagg jeg føler så lite tilhørighet til. Det er litt trist.

– Dette var en kampsak for din mor. Skal du fullføre den?

– Ja. Det vil jeg. Jeg vet ikke helt hvordan, men mamma vil sikkert hjelpe meg.

Det grønlanske idrettsforbund jobber nå med å få en større rolle og et bedre samarbeid med det danske idrettsforbundet, der de per nå sees på som et spesialforbund.

– Det er en lang vei for at Grønland kan konkurrere med eget flagg i OL. Det krever både politisk oppbakning og at IOC endrer sitt reglement. Som nasjon ønsker vi mer innflytelse i Den danske olympiske komité, som å få inn en representant, så den langsiktige planen om å få eget flagg i OL kan oppnås, forklarer Jensen.

For Grønland er fortsatt hjemme for Ukalaq, selv om besøkene nå begrenses til familieferiene hver sommer. Da besøker de gjerne den gamle hytta nede ved sjøen, og selvfølgelig er det tid for jakt og fiske.

Slettemark er glad for at hun har fått oppleve to kulturer på den måten hun har, selv om det som barn ikke bare var lett å flytte frem og tilbake. Hun er blant annet lei seg for at hun ikke kan det lokale språket.

– Jeg er veldig stolt av å komme fra Grønland. Nå føler jeg meg hjemme begge steder. Og jeg pleier å si at jeg er helt grønlandsk og helt norsk, ikke halvt – halvt.

Slettemark er i ferd med å fullføre en av de siste treningsøktene før avreise til Pokljuka når telefonen ringer. Det er morens venn som tar kontakt med svaret på hvordan man egentlig sier at man driver med skiskyting på grønlandsk. Det er jo tross alt noe det kan være greit å vite hvis man skal bidra til at sporten vokser på verdens største øy.

«Ukaleq ateqarpunga, 19-imik ukiorqarpunga, ooqattaasarluni sisorartartuuvunga».