Har Solskjær egentlig tatt United fremover?

På denne dagen i fjor gjorde Ole Gunnar Solskjær seg klar til et eventyr av de sjeldne. Få vet hva han pakket ned i kofferten før han fløy til England.

Men en av tingene var nesten garantert en plate melkesjokolade.

Da Manchester Uniteds nye trener ankom treningsfeltet, ga han sjokoladen til resepsjonisten, Kath Phipps. Det fikk ham til å fremstå som en fyr som brydde seg om alle i klubben.

Ett år senere står United med 25 poeng på 17 ligakamper.

Slike tall tilsier at de røde djevlene har gått baklengs under Solskjær. Flere ganger denne sesongen har medlemmer av britisk presse lurt på om han er rett mann for jobben.

Likevel har United ingen planer om å kaste ham ut.

Så hva er det de ser i Solskjær?

Den erfarne treneren Harry Redknapp sa han var «sjokkert» da Solskjær ble hentet for å erstatte José Mourinho.

– Han ser ut som en snill fyr, men han slår meg ikke som en trener for Man United, sa Redknapp til radiostasjonen talkSport.

Den tidligere United-midtbanespilleren Paul Ince var enda mer kritisk

– Dette må være en vits. Det er helt galskap, sa Ince ifølge avisen The Mirror.

Solskjærs CV var uvanlig svak til å tilhørere treneren til en engelsk toppklubb. Som tidligere spiller var han en helt fra Uniteds gullalder under trenerlegenden Sir Alex Ferguson.

Men som trener hadde Solskjær to og et halvt år med reservelaget, tre titler med Molde, og et nedrykk med Cardiff.

Kunne en så uerfaren fyr virkelig ta United fremover?

Ett år senere er svaret komplisert. Da han tok jobben, sto United med 26 poeng på 17 ligakamper. Den poengfangsten hadde bidratt til at José Mourinho fikk sparken.

Den interne krigen

United var et rot. Fansen krevde en mer offensiv type fotball. Flere av spillerne var lei Mourinho. Selv var portugiseren sur på styret og noen av stjernene.

Et par dager tidligere hadde United tapt 3–1 mot Liverpool på Anfield.

Skuddstatistikken hadde Liverpool vunnet 36–6.

Mourinho var den tredje strake treneren, sammen med David Moyes og Louis van Gaal, som hadde mislyktes på Old Trafford siden Ferguson sa takk for seg i 2013. Spesielt Mourinho hadde klaget på arbeidsforholdene.

Sommeren før hadde han prøvd å selge den unge vingen Anthony Martial og kjøpe den 29-årige forsvareren Toby Alderweireld. Men den daglige lederen, visepresident Ed Woodward, hadde satt foten ned.

Mourinho mente at laget trengte mer rutine for å nå sine mål på kort sikt.

Woodward mente at to slike avgjørelser ville koste klubben en ung spiller for fremtiden, samt gi dem en gammel spiller som ville måtte erstattes igjen om noen år.

Mourinho var ikke fornøyd. Han virket ikke tilfreds med stallen heller. Så vanskelige var forholdene at han hadde omtalt Uniteds andreplass fra sesongen før som en av hans største prestasjoner.

Dette kom fra en trener som hadde vunnet to mesterligaer og åtte ligatitler i fire land. Om Mourinho ikke lyktes, virket det usannsynlig at Solskjær kom til å gjøre det.

Men Solskjær fikk jobben til å se ut som en lek.

«Viruset» dominerer

I Solskjærs første kamp vant United 5–1 borte mot Cardiff. De hadde ikke scoret fem mål i en ligakamp siden Ferguson sa adjø.

Så vant de mot Huddersfield (3–1), Bournemouth (4–1) og Newcastle (2–0).

Spillerne virker lettet over å ha blitt kvitt Mourinho. De spilte festfotball med lave skuldre. Playmakeren Paul Pogba, som Mourinho hadde kalt et «virus», dominerte midtbanen. Den unge spissen Marcus Rashford banket inn mål.

Solskjær var positiv og diplomatisk. Han snakket om hvordan United skulle gjenoppdage sin identitet: offensiv fotball, intensivt angrepsspill og unge spillere.

Pressen bemerket at Solskjærs tid som sjef for reservelaget, hvor han hadde trent Pogba, hjalp ham med å forstå spillerne.

Og slik fortsatte det for Solskjær. United vant sine neste fire kamper. De slo Arsenal 3–1 borte i FA Cupen. De knuste Chelsea 2–0 i samme turnering.

Det første tapet kom da Paris Saint-Germain slo dem 2–0 på Old Trafford i åttedelsfinalen av mesterligaen. Men i returmøtet i Paris vant United 3–1, med et straffemål fra Rashford på overtid.

Aldri i turneringens historie hadde et lag gått videre til neste runde etter å ha tapt 2–0 hjemme.

Alt Solskjær rørte, så ut til å bli til gull. United hadde nå vunnet 14 av 17 kamper siden han ble trener. I ligaen hadde de ligget 11 poeng unna topp fire i slutten av desember; nå lå de på fjerdeplass.

Etter bragden mot PSG ble Solskjær avbildet i garderoben sammen med Ferguson og den tidligere United-storscoreren Eric Cantona. Tre legender fansen elsket, én uforglemmelig triumf.

Hvordan kunne United la være å gi Solskjær jobben på permanent basis etter en kveld som denne?

– Kan bygge en statue av seg selv

Presset på Uniteds styre var nå enormt. Laget hadde slått ut PSG. De hadde tatt fem poeng mer enn noe annet lag siden Solskjær ble trener. Pressen forventet at han kom til å bli ansatt fast.

Klubbhelter som Gary Neville og Rio Ferdinand sa at styret burde gi ham jobben.

– Han kan bestemme lengden på kontrakten, han kan bestemme lønnen. Om han vil, kan han bygge en statue av seg selv utenfor stadion, sa Neville til Viasport, ifølge Goal.

På Old Trafford sang fansen Solskjær-sangen for full hals.

«You are my Solskjær

My Ole Solskjær

You make me happy

When skies are grey»

Selv spillerne sa at de ville ha Solskjær med videre.

– Hva mer må han gjøre? Jeg tror det har blitt bestemt ... Han ønsker å bli, og spillerne ønsker at han blir, sa spissen Romelu Lukaku ifølge avisen The Guardian.

De neste ukene tapte United mot Arsenal og Wolverhampton. Likevel: Torsdag 28. mars 2019 ga styret Solskjær en treårskontrakt. Det var en stor dag for Solskjær, og for norsk fotball.

Men skeptikerne var overbevist om at United hadde gjort noe dumt.

Dømt til å feile

Denne gangen var det ikke bare trenere og tidligere spillere som ristet på hodet, men analytikere. Noen av dem mente at Solskjærs sterke start hadde kommet under ekstraordinære forhold som ikke kom til å gjentas.

De mente at lagets storform fort ville ta slutt.

Disse forholdene besto av minst tre faktorer. En var psykologi. Siden spillerne var så lei av Mourinho, ville de fått et løft nesten uansett hvem som tok over. Dette hjalp Solskjær i starten, men effekten kom til å gå bort over tid.

Kampprogrammet var en annen faktor. I starten var Uniteds motstandere svake, men de kom til å bli sterkere de neste ukene.

En tredje faktor var effektiviteten. Den statistiske formelen «forventede mål», som beregner sjansekvalitet, viste at United hadde skapt langt færre sjanser, og sluppet til langt flere, enn det resultatene tilsa.

Ved hjelp av både flaks og dyktighet hadde United fått veldig mye ut av sine sjanser, mens motstanderne hadde fått veldig lite ut av sine.

Én av analytikerne som påpekte dette, var Twitter-brukeren Orbinho, som tidligere i mars hadde lagt ut tallene for Uniteds «forventede» mål. De hadde scoret ni mål mer enn forventet, og sluppet inn åtte mål færre enn forventet.

Slike tall er som regel umulige å opprettholde. Analytikere forventer at et lags faktiske målforskjell over tid nærmer seg det «forventede» tallet.

Derfor satt en gruppe analytikere og ventet på det de mente var uunngåelig: At Solskjærs United kom til å gå på en smell.

En analytiker og konsulent gikk så langt som å si at Solskjær burde si opp før denne smellen ødela det fine ryktet han hadde bygget opp.

Et annet argument mot Solskjær var at United ikke trengte å ansette ham nå. Han kom ikke til å gå til noen andre klubber. Hvorfor ikke vente til sommeren, slik at de kunne se om den gode formen ville vare?

Hvis formen sviktet, kunne United se seg om etter en annen trener.

Om formen varte, var det bare å gi Solskjær jobben.

United verdsatte åpenbart stabiliteten de fikk ved å gi Solskjær allerede nå. Men nesten umiddelbart skjedde det som ikke skulle skje: Analytikerne fikk rett.

– Feil mann for jobben

Etter en lite overbevisende seier hjemme mot Watford, ble Uniteds kampprogram tøffere. De tapte i ligaen mot Wolves og i mesterligaen mot Barcelona.

Da de møtte Barça i returkampen, ble de slått 3–0.

Plutselig hadde stjernenes form sviktet. United scoret ikke lenger på like mange sjanser som før. De raste nedover mot sin «forventede» målforskjell. Skadene hopet seg opp: 10 spillere var ute på ulike tidspunkt i løpet av mars.

Da United tapte 4–0 mot Everton, så bunnen ut til å være nådd. Solskjær sa at spillerne så ut som de hadde gitt opp. Mourinho hadde sagt at andreplassen året før var en bragd.

Nå så det ut som han hadde rett.

Da United kun tok ett poeng mot nedrykksklare Huddersfield, var håpet om topp fire ute. Sesongen ble avsluttet med et pinlig tap hjemme mot Cardiff, laget de hadde banket 5–1 fem måneder før.

United hadde nå vunnet to av sine siste 12 kamper.

– Det er en sjanse for at dere har sett det siste av noen av disse spillerne, sa Solskjær.

– Manchester United bør sparke Solskjær nå ... han er feil mann for jobben, skrev storavisen The Daily Mail.

«#WoodwardOut»

Uniteds styre hadde visstnok ingen planer om å sparke Solskjær. De visste at stallen trengte store endringer. Det innså at de måtte endre kulturen.

Solskjær ville ha ut spillere som ikke trodde på prosjektet, som ikke ønsket å bli i klubben.

Privat mente Solskjær også at United var for dårlig trent, ifølge The Athletic. I januar hadde han tatt dem med på en treningsleir til Dubai, men leiren økte den fysiske belastningen, noe som kan ha bidratt til formsvikten og skadene.

Nå som det var sommer, benyttet Solskjær tiden til å få opp spillernes kondisjon.

– Vi har trent mye hardere enn før, sa venstrebacken Luke Shaw til Sky Sports.

På overgangsmarkedet ble Solskjær og Woodward enige om å hente unge spillere, helst med britisk identitet. De kjøpte lynvingen Daniel James, den solide høyrebacken Aaron Wan-Bissaka og den ruvende midtstopperen Harry Maguire.

Men United mistet også spillere.

Lukaku ville vekk og ble solgt til Inter. Midtbanekrigeren Ander Herrera fornyet ikke kontrakten, mens den erfarne høyrebacken Antonio Valencia dro hjem til Ecuador.

Disse tapene betydde at United trengte flere kjøp for å styrke stallen, spesielt en spiss og en sentral midtbanespiller. Mange trodde at flere nye fjes ville dukke opp.

Men United kjøpte ingen flere spillere.

Da overgangsvinduet stengte, trendet «#WoodwardOut» på Twitter i Storbritannia. Fansen var rasende. Woodward hadde riktignok beholdt Pogba, som ønsket seg bort, men stemningen rundt klubben var negativ.

Mange tvilte på at United kom til å klare målet om topp fire.

Så vant United åpningskampen mot Chelsea 4–0.

Svakest mot de svake

Seieren begynte en trend for Solskjær. Så langt denne sesongen har United briljert mot de beste lagene. De har tatt seks ligaseire, hvorav fire av dem har kommet mot Chelsea, Leicester, Tottenham og Manchester City.

Denne evnen til å slå de beste har vært basert på et av ligaens beste forsvar, som har blitt styrket av Maguire og Wan-Bissaka. Og ikke minst den hurtige angrepstrioen Rashford, Martial og James, som er ideell for kontringsfotball.

Men seieren mot Chelsea har ikke ført til en lignende dominans mot svakere lag. Når motstanderen legger seg dypt og nekter United rom, får ikke Solskjærs spisser like mye bruk for farten.

På midtbanen skal Pogba være den kreative drivkraften, men han har vært skadet og har kun spilt fem ligakamper denne sesongen.

Nå har Solskjær to poeng færre enn det Mourinho hadde på samme tidspunkt i fjor.

Men situasjonen er helt annerledes enn for ett år siden.

– Må være egoistisk

Om Woodward i dag tar seg tid til å vurdere Solskjærs første år, vil han kanskje bemerke at klubben er langt mer harmonisk enn i fjor. Spillerne ser ut til å støtte Solskjær.

Topp fire er nærmere enn i fjor. United ligger fire poeng unna fjerdeplassen.

Solskjærs tilhengere kan også hevde at treneren har endret klubbens retning. Stallen er yngre enn i fjor, med mer energi og pågangsmot.

Og Solskjær har vist at han setter klubbens interesser foran sine egne.

I sommer kunne han kjøpt erfarne spillere som kunne hjulpet laget på kort sikt. United har gjort det før, som da Mourinho hentet Alexis Sánchez og Nemanja Matic. Men begge dro fort på årene, og har endt opp utenfor startelleveren, med fete kontrakter.

Så i sommer valgte Solskjær heller å kun kjøpe de unge spillerne han fikk tak i. United hadde vært sterkere nå med en mer etablert stjerne på midtbanen.

I november sa Neville faktisk at Solskjær burde kreve to eller tre erfarne spillere av Woodward i januar. Ikke fordi det var best for klubben, men fordi det var best for Solskjær.

– Han må være egoistisk. Han må bruke klubbens penger for å beskytte seg selv, sa Neville på Sky Sports.

Men Solskjær avviste at han tenker slik.

– Jeg tar kun de avgjørelsene som jeg tror er best for Manchester United, sa Solskjær.

Slike uttalelser er en daglig leders drøm. Da Mourinho ville selge Martial og kjøpe Alderweireld, måtte Woodward kjempe for Uniteds langsiktige interesser. Solskjær ser ut til å ha akseptert at Uniteds problemer vil ta flere år å fikse.

Det at han har gjort laget yngre og mer motivert, kan Woodward anse som bevis på at nordmannen har tatt klubben fremover, selv om poengfangsten er svakere enn for ett år siden.

Og kanskje er det forskjellen som gjør at styret visstnok har full tillit til Solskjær. Med Mourinho var det åpenbart at laget var inne i en blindvei.

For Solskjær er dette året starten på noe stort.

Det er i hvert fall det United håper.