Gamblerens mesterverk

I fotballens verden handler de fleste suksesshistorier om kjente spillere og rike eiere.

Men Brentford, et lite lag fra vest-London, har herjet i engelsk fotball med denne gjengen:

• En søvnekspert
• En innkasttrener
• En profesjonell gambler
• En dataguru
• Dødballgeniet som jobber med Norges landslag

Brentford skal ikke kunne spille i Premier League. De har ingen superrik onkel som kaster penger etter nye spillere. De eies heller ikke av noen oljestat fra Persiabukta. Faktisk har de måttet selge sine stjerner for å unngå røde tall.

Inntil i år hadde ikke Brentford spilt i toppdivisjonen på 74 år.

Nå er de på 12. plass etter snart halvspilt sesong. Det har de klart med nordiske profiler: De har en svensk kaptein, en dansk trener og et norsk rekordkjøp i Kristoffer Ajer, som ruvet i forsvaret før han ble skadet i oktober.

Men nøkkelen har vært innovasjonen. Brentford har brukt spesielle metoder og spesialister. De har fremstått som et av Englands smarteste lag – om ikke det smarteste.

De har oppnådd en suksess som de fleste hadde elsket å kunne ta æren for.

Men arkitekten bak det hele er en gambler som knapt lar høre fra seg.

Prosjekt Gekko

Robin Hesmyr har sett sitt kjære Brentford gå fra konkursens rand til toppsjiktet på 14 år. Det er rundt to tiår siden han stiftet Brentford FC Supporters Club of Norway.

– For oss som har vært med siden starten, er dette helt uvirkelig, sier han.

Brentford var lenge en liten og familievennlig klubb i de lavere divisjonene. Men i 2006 var økonomien så skral at fans gikk rundt med bøtter på stadion for å samle inn penger.

De trengte hjelp for å overleve.

Så ble de reddet av en investor som ga dem et rentefritt lån på 700 000 dollar. Tre år senere økte han sin kapital i klubben. Internt ble avtalen kalt «Gecko», etter en øgle som ofte bytter skinn – siden eierskapet hele tiden var i utvikling.

Men andre mistolket navnet som «Gekko», etter den kyniske investoren Gordon Gekko fra filmen «Wall Street».

I 2012 kjøpte investoren alle aksjene og tok kontroll over klubben.

Skikkelser som Gekko er fansens største mareritt. En rekke klubber i England har blitt kjørt i grøfta av umoralske finansmenn.

Men Hesmyr sier at fansen ikke kunne kaste ut en mulig Gekko-type.

Snart fant fansen ut at investoren het Matthew Benham. Han var en fan av klubben og hadde studert fysikk ved Oxford University, før han jobbet som investor. I 2001 begynte han i Premier Bet, et selskap som drev med tipping.

Så kom han på kant med sjefen der, Tony Bloom, som i dag eier Premier League-rivalen Brighton. Benham stakk og stiftet SmartOdds, som ga råd til proffe gamblere. Det gjorde ham rik.

Da favorittlaget hans var i trøbbel, kom han til unnsetning.

Men Benham bidro ikke bare med penger. Som gambler hadde han funnet ut hvordan man bruker tall og formler til å analysere lag og spillere. Da han ble eier i 2012, hadde han prinsipper som han ville teste ut på laget.

Men først måtte Brentford gjennom en av de største skuffelsene i klubbens historie.

Röslers kalddusj

Da Benham ble eier i 2012, lå Brentford på nivå tre i England. De hadde ikke spilt i den neste divisjonen, kalt The Championship, på 19 år.

Men den sesongen storspilte de under Uwe Rösler, tyskeren som hadde trent Lillestrøm, Viking og Molde.

I siste kamp ville Brentford rykke opp om slo Doncaster på hjemmebane.

Hesmyr var på den kampen. Et fullsatt Griffin Park ventet på at laget skulle skrive historie. Dessverre for dem sto det 0–0 etter 90 minutter.

Så, på overtid, fikk Brentford straffe.

Alle visste hvem som skulle ta den: Kevin O’Connor, kapteinen som hadde vært i klubben i 18 år. Men Marcello Trotta, en italiensk 20-åring på lån fra Fulham, kranglet til seg ballen. Han ville bli helten.

Trotta tok straffen – og dundret den i tverrliggeren. Ballen smalt ut igjen og startet en kontring som Doncaster scoret på.

På 18 sekunder hadde Brentford gått fra nærmest sikkert opprykk til tap.

– Den var tung. Du går fra «Yes! Nå har vi klart det!» til at hele verden raser sammen, sier Hesmyr.

Brentford tapte senere i playoffen og måtte begynte helt på nytt. For fansen var det tungt å fordøye tapet. Trotta slet i lang tid med å få sove.

– Han sto ikke høyt i kurs etter den dagen der, ler Hesmyr.

Men Brentford ga seg ikke. Rösler ble værende, og Trotta, som kanskje burde kommet seg så langt unna klubben som mulig, tok en ny sesong på lån.

– Han følte vel at han hadde noe å gjøre opp for. Og det hadde han, sier Hesmyr.

Ett år senere rykket Brentford opp. Trotta scoret 13 ligamål.

Rundt samme tid traff Benham en danske som skulle starte et parallelt eventyr.

Sjansen er 42,3 prosent

Rasmus Ankersen møtte Benham i London i 2014. Ankersen hadde spilt for Midtjylland, i hjemlandet, før han tok trenerutdanning og skrev bøker om hvordan man kan forbedre prestasjoner på toppnivå.

I starten jobbet han for Benham som konsulent. Men i 2014 leitet Benham etter en ny klubb å kjøpe, og fikk en anbefaling av Ankersen: Midtjylland.

Han kjøpte den og ansatte Ankersen som styreleder.

– Jeg tror bare han likte tanken på å ha en klubb nummer to, sier Ankersen til NRK.

De to hadde flere metoder de ville teste ut i Danmark. I stedet for å telle målsjanser, så de på formler som gjenspeilte hvor bra de ulike lagene spilte. Benham kalte dem «Key Performance Indicators».

En av dem var «forventede mål», en formel som setter tall på sjansene for at et skudd går i mål. Slik kunne Benham beregne hvor store sjanser lagene skapte.

Poenget med dette var at «forventede mål» var en mer nøyaktig målestokk for lags prestasjoner enn selve sluttresultatet. Selv et dårlig lag kunne skape én sjanse og vinne 1–0.

Det sies ofte i fotball at tabellen aldri lyver. Benham visste at dette var feil.

Ankersen oppdaget fort hvor analytisk Benham var. I 2014 hadde han spurt Benham om Brentford kom til å rykke opp den sesongen. Ankersen hadde forventet et «ja» eller «nei».

– Sannsynligheten er 42,3 prosent, sa Benham.

Men virket alle disse formlene?

I 2015, mindre enn ett år etter Benhams oppkjøp, vant Midtjylland sin første ligatittel noensinne. Så svaret var ja.

Nå måtte bare Benham kopiere metodene i Brentford.

Sparket helten

Benham hadde gitt Brentford en uvanlig klubbstruktur. I stedet for å ha en mektig trener som kjøpte og solgte spillere, hentet Benham to direktører som sto for overganger og planlegging.

Idéen var at direktørene skulle bestemme lagets langsiktige strategi, uavhengig av treneren. Så om treneren ble byttet ut, forble planen den samme.

Men treneren, Mark Warburton, ville kjøpe og selge spillere selv. Han hadde tross alt ført laget til opprykk.

Så Benham ga ham sparken.

Mange var sjokkerte. Warburton hadde tatt den høyeste andelen seiere i klubbens historie. Det så ikke bedre ut for Benham da erstatteren, Marinus Dijkhuizen, kun varte i ni kamper.

Men da Brentford ansatte Dean Smith, roet det hele seg ned. Smith godtok å jobbe under to direktører. En av dem var Ankersen, som samtidig forble styreleder i Midtjylland. Den andre, Phil Giles, var en dataguru fra SmartOdds.

Sammen brukte de matematiske formler til å finne talenter andre hadde oversett. Før kunne fansen tippe hvilke spillere Brentford kom til å hente. Nå kom en rekke navn inn dørene som ingen hadde hørt om.

– De har måttet være smartere enn andre. De kan ikke konkurrere med andre med hensyn til pris, så de må finne spillerne som ingen andre vil ha, sier Hesmyr.

Brentford har tryllet på overgangsmarkedet. Gang på gang har de kjøpt ukjente spillere for vekslepenger – og solgt dem for formuer til klubber i Premier League.

Blant spillerne er Saïd Benrahma, Ollie Watkins, Neal Maupay, Andre Gray, Ezri Konsa og James Tarkowski.

Brentford hadde vært råsterke om de hadde beholdt alle disse. Men da de var i Championship, gikk de i underskudd med mellom 15 og 20 millioner pund per år, ifølge Ankersen. Salg måtte til for å holde hodet over vannet.

Dette var ingen drømmesituasjon for fansen.

– Når de selger toppscoreren år etter år, så blir man jo litt betenkt. Men så har de gang på gang hentet en erstatter som har levert enda bedre, sier Hesmyr.

To andre faktorer i den perioden bidro til å forbedre spillerne. En av dem var spillestilen: Brentford visste at spisser som scorer mål, er verdt mer enn gode forsvarere, så de spilte offensiv fotball.

Den andre var reservelaget – som ikke fantes.

Kenyas hemmelighet

I England finnes det ikke rene B-lag eller «toerlag», slik som i Norge. Selv topplagene har kun reservelag som spiller i en egen liga.

Her er nivået lavt, noe som gjør gapet mellom reservelaget og A-laget enormt. Talentene får ikke spille mot andre A-lag med mindre de går ut på lån. Flere utenlandske trenere har kritisert systemet, og Brentford er enige med dem.

Forskjellen er at Brentford har gjort noe med det.

De har lagt ned hele reservelaget.

De har ikke noe akademi i det hele tatt. Nesten alle klubber bruker tid og penger på å utvikle talenter, som de så må selge videre til storklubber.

Hvorfor bruke så store ressurser på spillere man ikke får beholde?

Så Brentford har satt opp et rent B-lag. Siden de ikke kan være i de offisielle divisjonene, spiller de vennskapskamper mot land verden rundt. Motstanden er sterkere enn i reserveligaen.

Her spiller talentene som Brentford vil gjøre klare for A-laget. Ankersen har sagt at B-laget er det nærmeste man kommer et A-lag uten at det er et A-lag – og han snakker ikke bare om nivået.

For mange år siden dro han til Kenya for å se hvordan en liten by i Afrika kunne produsere noen av verdens beste maratonløpere. Der fant han ut at unge løpere trente side om side med de aller beste.

Dette sto i strid med fotballen, hvor A-laget og ungdomslagene ofte trener separat.

Derfor begynte Brentfords B-lag å jobbe tett med A-laget. Slik ble det lettere for talentene å ta det siste steget opp.

Med denne modellen etablerte Brentford seg på øvre halvdel i Championship.

Men det var ikke bare direktørene og Smith som fortjente kreditt.

Søvn, innkast, golf

En annen del av Benhams suksessformel er å hente inn spesialister på mindre områder som kan utgjøre en stor forskjell totalt.

Det viktigste for Brentford har vært dødballer, et fokus Benham innførte i Midtjylland. Danskene har jobbet med en rekke eksperter som har databaser fulle av faste trekk på cornere og frispark.

En av dem, italieneren Gianni Vio, sies å ha 4830 varianter.

Da Midtjylland vant ligaen i 2015, scoret de 25 mål på dødball. Ingen andre scoret mer enn 11.

Brentford har fulgt opp suksessen. En av spesialistene har vært – og er – Bernardo Cueva, meksikaneren som det norske landslaget fikk låne til kampene mot Tyrkia og Montenegro.

Brentford har jobbet med andre typer spesialister. Søvntreneren Anna West hadde før jobbet med det danske militæret og Danmarks olympiske komité.

– Hun er en søvntrener, men hun ender opp som psykolog i tillegg. Om hun spør en spiller hvorfor han ikke sover bra, vil hun få høre om problemer han har på andre områder i livet, sier Ankersen.

Brentford har også en trener som studerer hvordan spillerne treffer selve ballen.

– I golf jobber spillerne hardt med svingen sin, men i fotball er det ingen som gjør det. Ingen ser på vitenskapen bak det å treffe ballen på best mulig vis, sier Ankersen.

Brentford har også jobbet med Thomas Grønnemark, som er spesialist på innkast.

Problemet med å hente flinke folk er at de ofte blir snappet opp av større klubber. Da Aston Villa ansatte Dean Smith i 2018, måtte Brentford finne en ny trener.

De forfremmet Thomas Frank, dansken som hadde vært Smiths assistent. Frank hadde trent Brøndby og jobbet med Kasper Hjulmand, som tok Danmark til semifinalen i EM i sommer.

Brentford hadde åpnet sesongen bra under Smith.

Under Frank tapte de åtte av de neste 10 kampene.

Isfjellet

De fleste klubbene hadde sparket Frank etter det. Men Brentford var ingen vanlig klubb. De så at laget hadde tapt syv av de åtte kampene med ett mål. De hadde slitt med skader.

Dessuten visste de at ikke alt handlet om Frank.

– Trenere får altfor mye ære når de vinner, og altfor mye skyld når de taper, sier Ankersen.

Han utdyper:

– Det er som et isfjell. De 10 prosentene du kan se fra utsiden, er treneren og spillerne. De resterende 90 prosentene er arbeidet som gjøres ellers i klubben: den sportslige modellen, rekrutteringen, samspillet mellom de ulike avdelingene, slike ting.

– Men folk på utsiden ser kun de 90 minuttene på banen, så de baserer alt på det.

– Suksess i fotball handler ikke om å gjøre noe genialt. Det handler om å ikke gjøre noe dumt, sier Ankersen.

– Hold deg til planen. Evaluer planen. Bli bedre. Det er ganske enkelt, ikke sant? Men det er vanskelig å gjøre i fotball, fordi du har så mye press fra fansen og pressen.

Brentford ble belønnet for å ha holdt hodet kaldt. I 2019 tok Frank laget til tredjeplass og playoff-finale. De var én seier unna Premier League.

Er prosessen god?

Dessverre ble det en ny kalddusj. Finalen mot Fulham sto på 0–0 etter full tid, før Fulham tok seieren i ekstraomgangene.

Hesmyr tok imidlertid tapet med knusende ro.

– De siste årene hadde jeg sagt flere ganger at de kom til å rykke opp, uten at jeg har visst akkurat når. De hadde forbedret seg for hvert eneste år. Så at de ikke gikk opp da, tok jeg ikke så veldig tungt.

Ankersen så det på samme måte.

– En god prosess gir ikke alltid gode resultater på kort sikt. Derfor må du vite: Er prosessen god? Og hvordan evaluerer man det uavhengig av resultatet?

Han diskuterte ofte lagets fremgang med Benham.

– Samtalene våre handlet aldri om «hvordan kan vi rykke opp?». Det var heller: «Hvordan kan vi øke sjansen for at vi rykker opp?» Vi vet at det beste laget ikke alltid vinner.

Året etter var Brentford i playoff-finalen igjen. Denne gangen slo de Swansea 2–0.

For første gang siden 1947 var Brentford i toppdivisjonen.

– Vi vil vinne Premier League

Før denne sesongen tippet de fleste at Brentford ville rykke ned igjen. Sammenlignet med de andre to lagene som rykket opp, spilte de ikke like fin fotball som Norwich. De hadde ikke like mektige eiere som Watford.

Men de hadde noen fordeler. De flyttet inn på en ny arena med plass til 17 250. De har fortsatt Frank. Og ikke minst: De har beholdt stjernene.

For første gang på lenge har de ikke solgt noen. Ivan Toney, som scoret 33 ligamål forrige sesong, hadde sannsynligvis blitt solgt om de ikke hadde rykket opp, fordi Brentford hadde trengt pengene.

Men i Premier League får de så høye TV-inntekter, at de ikke lenger må selge.

Det danner grunnlaget for nye ambisjoner.

– Vi vil vinne ligaen. Det høres sprøtt ut, men om du ikke setter deg sprø mål, så gjør du noe galt, sa Toney til Sky Sports før sesongen.

Nå ligger Brentford på 12. plass. Mye av nøkkelen har vært lagets ekstreme form for sonemarkering, en taktikk som er typisk i Skandinavia, og som gjør at Brentford har hentet mange skandinaviske forsvarere, blant dem Ajer.

Logikken bak dette, sier Ankersen, er at Brentford som oftest møter lag som har bedre spillere.

– Og hvis du forsvarer deg mann mot mann, vil den beste spilleren vinne, sier han.

Mens Brentford imponerer i England, fortsetter Midtjylland sin suksess i Danmark. De har vunnet tre ligatitler totalt siden Benham kjøpte klubben i 2014 – og leder nå ligaen igjen.

Forrige sesong nådde de gruppespillet i Mesterligaen for første gang.

Tiden vil vise hvor langt Brentford kan nå. Enn så lenge kan fansen føle seg trygge på at Benham blir værende. Hesmyr sier at han ofte har sett ham gående fra puben til stadion med familien. Ofte tar han bilder med fansen.

– Han er vel så godt likt som en eier kan bli, sier Hesmyr.

– Alle skjønner hvor mye klubben har å takke ham for.