Fotballens store gåte

Tenk deg at 10 av verdens beste herrespillere blir skadet før VM, blant dem Lionel Messi, Kylian Mbappé, Harry Kane, Karim Benzema og Virgil van Dijk. Alle er ute i rundt ni måneder.

Alle får nøyaktig samme skade. Ingen vet hvorfor.

Før neste EM skjer det igjen.

Hvor store ressurser hadde blitt rettet mot å finne svarene? Hvor stor hadde den sportslige krisen vært? Heldigvis vet vi det ikke, for dette er bare et tankeeksperiment.

Men for kvinnene er dette den sørgelige realiteten.

Sommerens VM savner et galleri av stjerner: Beth Mead (Englands beste ving), Marie-Antoinette Katoto (Frankrikes fremste spiss), Vivianne Miedema (Nederlands målmaskin), Catarina Macario (USAs supertalent) og Leah Williamson (Englands kaptein).

Alle er ute med skade på fremre korsbånd. Og de er ikke alene.

Nettsiden Women’s Sport Exchange laget forrige uke en stall med de 23 beste spillerne som er ute i VM. Hele 17 hadde skadet fremre korsbånd.

Fem av de 20 som var nominert til Gullballen i 2022, fikk korsbåndskader samme år. En av dem var Alexia Putellas, den spanske playmakeren, som ble skadet like før EM i fjor. Hun er frisk igjen nå, men Katoto, som ble skadet i gruppespillet, er fortsatt ute.

Katrine Okholm Kryger, en medisinsk spesialist som jobber med kvinnelag i England samt FIFA, har fortalt BBC at fremre korsbåndskader er kvinnefotballens «største problem» akkurat nå.

Ulike studier sier at skaden rammer kvinnelige spillere fire til seks ganger oftere enn herrene.

Og ingen vet helt hvorfor.

Ute i 20 måneder

Skaden er blant de mest alvorlige som kan ramme en fotballspiller. Det fremre korsbåndet går gjennom kneet for å holde det stabilt. Om det ryker, trenger man operasjon, og så heter det at rehabiliteringen tar «seks til ni måneder».

– Jeg vil si minst ni måneder. Som regel 12 måneder eller mer, sier Thor Einar Gjerstad Andersen til NRK.

Han er, blant annet, professor og spesialist i fysikalsk medisin og rehabilitering ved Senter for idrettsskadeforskning, samt medisinsk fagansvarlig i Norges Fotballforbund. Han sier at korsbåndskader lenge har vært et viktig forskningsfelt, ikke bare i fotball, men også i andre idretter som håndball og alpint.

Selve rehabiliteringen er bare én side av prosessen, sier han.

– Det er også en viktig mental side med dette: å ha selvtillit, tørre og å utfordre seg selv for å komme tilbake til det samme nivået som før skaden. Du må være klar for dette både fysisk og mentalt. Kanskje stoler du ikke på kneet. Kanskje er du redd for at det skal skje igjen.

Norsk fotball kjenner problemet godt. Andersen viser til #ReadytoPlay, et prosjekt som har fulgt skader og sykdommer i Toppserien i to-tre sesonger. Det er for kort tid til å trekke konklusjoner, sier han, men så langt har fremre korsbåndskader ført til mest fravær fra trening og kamper.

– Det er bare stygge bruddskader i leggen og noen hodeskader som kan føre til lengre fravær, sier Andersen.

Norges største stjerne, Ada Hegerberg, røk det fremre korsbåndet i januar 2020. Det førte til en ny skade, og totalt tok det 20 måneder før hun var tilbake på banen.

Problemet er også stort på lavere nivå, sier Andersen.

– Det vi ser, er at mange unge jenter som vil bli fotballspillere, får ødelagt sine muligheter til å leve ut drømmen. Dessuten, når spillerne har hatt en korsbåndskade eller to eller tre, så vet vi at de får problemer med knærne på kort eller litt lengre sikt, som for eksempel kroniske knesmerter og nedsatt funksjon.

Altså betyr det mye å finne ut av denne gåten. Men hva er løsningen?

30 teorier

Andersen bruker begrepet «risikofaktor»: Hva er risikoen for at noe skal skje? Nummer én for korsbåndskader, sier han, er at man har hatt en tidligere kneskade. Blant kvinnene har flere spillere røket fremre korsbånd mer enn én gang.

Men blant de andre grunnene er mye uklart, selv om problemet har vært kjent i flere tiår. Det første som er blitt forsket på, er hvordan kvinnekroppen er annerledes enn herrekroppen. Okholm Kryger har sagt at hun har funnet nesten 30 ulike grunner diskutert i medisinsk litteratur.

Noen av teoriene er at:

• Kvinner har breiere hofter, som gjør at kneet lettere bøyes innover
• Kvinner har mindre muskelmasse rundt kneet, som gjør det mindre stabilt
• Kvinner lander oftere med flat fot og rett bein, mens menn oftere lander med bøyde tær
• Hormoner under menstruasjonssyklusen gjør at ledd blir løsere og mer ustabile

Alle er mulige årsaker. Lite er sikkert. Det finnes også teorier rundt bruk av prevensjon, men igjen kan lite slås fast, ifølge Hege Grindem, førsteamanuensis ved Senter for idrettsskadeforskning, som har forsket på korsbåndskader hos idrettsutøvere i 13 år.

– Når det gjelder rollen av hormoner er det ikke hittil vitenskapelig grunnlag for å si at treningstilpasninger ut fra menstruasjonssyklus eller bruk av prevensjonsmidler skal påvirke korsbåndskader, sier hun til NRK.

Hva annet kan årsaken være? En artikkel i Aspetar Sports Medicine Journal sier at fotballsko lenge er blitt designet for foten til en kaukasisk mann. Kvinners føtter, sier journalen, er breiere fremme og rundt anklene sammenlignet med lengden. Tidligere denne måneden skrev en komité for likestilling i Storbritannias parliament til fire av verdens største produsenter av sportsutstyr med oppfordring om å lage fotballsko spesifikt for kvinner.

Men igjen er mye usikkert. Alex Culvin er sjef for strategi og forskning i FIFPRO, den globale interesseorganisasjonen for profesjonelle fotballspillere, og hun mener at det er feil å bare se på de fysiske forskjellene.

– Det ignorerer de generelle forholdene rundt spillerne fra dag til dag, sier hun til NRK.

– Det kritiske spørsmålet er: Under hvilke forhold skjer disse skadene?

Høy belastning

Culvin retter oppmerksomheten rundt hverdagen til de profesjonelle spillerne, både med hensyn til trening og kamper. Også her finnes det flere teorier.

Gutter går ofte inn i profesjonelle miljøer tidligere enn jentene, sier Culvin, og legger til at forskjellen kan ligge på rundt seks år. En annen mulig faktor er at unge jenter ofte spiller på guttelag, og dermed trener som gutter, selv om de kanskje har andre behov.

– Dette er en fysisk sport med mange intense bevegelser, og kroppens evne til å tolerere dem er helt annerledes om du går inn i sporten senere, sier Culvin.

Hun får støtte av Andersen.

– De beste kommer raskt inn i seniorfotballen, gjerne som 14-15-åringer, og er da ofte ikke ferdig muskulært utviklet. De er heller ikke vant til nivået. De spiller ofte også på flere lag. Faren er at de har for dårlig styring av kamp- og treningsbelastningen over tid, sier han.

Belastningen er blitt enda høyere på grunn av kvinnefotballens enorme fremgang.

– Alle som har fulgt kvinnefotballen de siste årene, vet hvilken enorm utvikling den har hatt når det gjelder antall sprinter, retningsforandringer og duellspill. De fysiske kravene har endret seg veldig mye på kort tid, sier Andersen.

Det samme har antallet kamper. En toppspiller kan spille mer enn 50 på én sesong. Siden OL er stort på kvinnesiden, er det også store turneringer tre ganger hver fjerde sommer – i form av OL, EM og VM. Culvin sier det har vært en «bratt vekst».

– Men det er også bare én del av kaka, legger hun til.

Ifølge Culvin samsvarer ikke økningen av antallet kamper direkte med en økning i korsbåndskader. Hun er generelt uenig i at det finnes flere slike skader nå enn før. Problemet er definitivt ikke nytt: I 2019 kom det frem at nesten én av fem spillere i den danske toppserien hadde, eller hadde hatt, korsbåndskader.

Debatten om overbelastning dukket opp igjen nå i april, da Englands kaptein Leah Williamson ble skadet. Noen påpekte at hun hadde spilt fem kamper på 21 dager før hun ble skadet, som høres mye ut, men Culvin sier at én kamp per fjerde dag gir spillere nok tid til å hvile som anbefalt.

– Så det er en enorm forenkling av problemet, sier hun.

Så hva burde vi da se etter?

Fire skader på én sesong

Culvin er mer interessert i forholdene rundt Williamson på klubblaget.

– Vi kan si at spillerne har blitt mer profesjonelle. Kan vi si at forholdene rundt dem har forbedret seg like raskt? Sannsynligvis er svaret nei, sier hun.

Williamson spiller for Arsenal, hvor fire stjerner har fått korsbåndskader siden starten av november: Hun, Mead, Miedema og Laura Wienroither. Det får Culvin til å stille spørsmål.

– Om det er fire korsbåndskader i én klubb, hvor mange fysioterapeuter har de per spiller? Hva er arbeidsmengden? Hvem analyserer den fysiske belastningen? Hvor mye støtte får de fra et mentalt og psykologisk perspektiv? Spiller de når de er slitne? Disse skadene skjer på noen sekunder, men det ligger så mange faktorer bak.

De fremste kvinnelige ligaene i Europa har gjort store byks de siste årene. Samtidig opererer de fortsatt med en brøkdel av budsjettet til herrelagene, ofte i samme klubb. Calvin sier at den medisinske kompetansen kan være svak, selv blant noen av verdens beste kvinnelag.

– Du hører historier om lag i den engelske toppligaen som har ernæringseksperter som er masterstudenter, eller fysioterapeuter som nettopp er kommet ut av universitetet. De har ingen erfaring, verken på elitenivå eller med å jobbe med de fysiske og ernæringsmessige delene av kvinnelig sport.

Andersen er enig i at mye kan og bør endres.

– Vi må bygge opp de medisinske støtteapparatene rundt unge talentfulle og kvinnelige toppspillere. Der er det et stort forbedringspotensial, sier han.

Flere klubber ønsker å gi inntrykk av at herre- og damelagene er likestilte.

– Det skaper et inntrykk av at forholdene hos lagene er like, at spillerne har tilgang til de samme fasilitetene som herrene. Vi vet at dette ikke er tilfellet, sier Calvin.

Men hvorfor? Årsakene handler om budsjetter, og hvor høyt kvinnene verdsettes av klubbene. Calvin gir et eksempel:

– La oss si at en doktor som jobber med sport på toppnivå, ønsker en jobb i en stor klubb. Om doktoren for herrelaget får 150.000 pund i året, og en doktor for damelaget får 50.000 pund, så kommer du så klart til å ta jobben som er verdt mest.

– 100 år med underinvestering

Et annet problem er at det finnes lite informasjon om korsbåndskader på kvinnelige spillere. Andersen sier at det forskes over hele verden for å finne bedre forebyggende tiltak. Vi vet noe, sier han, men det trengs mye mer forskning.

– På herresiden har de registrert skader i drøyt 20 år. På kvinnesiden har de gjort det i fem år, sier han.

Flere har vært kritiske til denne kontrasten. Sjefen for kvinnefotball i Australias fotballforbund, Sarah Walsh, har skyldt korsbåndskadene på «100 år med underinvestering» innen forskning. Beth Mead ønsker større tiltak.

– Om det samme hadde skjedd på herresiden, hadde langt mer blir gjort med en gang, sa Mead til FIFPRO i april.

Også Hegerberg forventer mer.

– Det er altfor dårlig, egentlig tragisk dårlig, ikke minst informasjonen vi har om kvinnekroppen sett under ett. Vi kan snakke mye om forskning, men det er altfor lite som er satt i system når det gjelder kvinnelige utøvere, sa hun nylig til NTB.

Calvin vil se initiativ fra toppen, altså FIFA og de nasjonale forbundene, og nedover til klubber, spillere og forskere. Hun ønsker en diskusjon, med spillerne rundt bordet, om hva som kan gjøres. Denne diskusjonen må ta høyde for hvor sammensatt problemet er.

Grindem er enig.

– For å komme videre på dette feltet, er vi avhengige av betydelig investering i forskning som ser på flere faktorer samtidig, sier hun.

De som aldri kommer tilbake

Taperne er mange om svarene ikke dukker opp. Calvin sier at det først og fremst er hjerteskjærende for spillerne, men legger til at heller ikke klubber og landslag vil miste sine største profiler.

FIFA vil ha stjernene med i sine turneringer. Det samme gjelder sponsorer og seere. Kommersielle partnere er i samme båt.

Samtidig er VM bare toppen av idretten. Andersen legger til at korsbåndskader ofte får enda større fysiske konsekvenser på lavere nivå.

– Hvis du har et godt medisinsk støtteapparat rundt deg, er motivert til å komme tilbake og du lever av å spille fotball, så er det større sjanse for å komme tilbake til fotball på samme nivå. Men det er en del som ikke klarer det også. Og det er spesielt bekymringsfullt at mange av de unge jentene som får korsbåndskader, ikke kommer tilbake til fotballen, sier han.

Dette bekymrer også Grindem.

– Mens eliteutøvere oftest går tilbake til idrett, er det bare halvparten av utøvere på lavere nivå som klarer det samme. Blant de som går tilbake, er risikoen stor for å pådra seg en ny skade i samme eller motsatt kne, sier hun.

Men kan det finnes noe positivt med at så mange profiler er skadet i VM?

– Jeg tror det har gitt en del viktige personer i fotballen et spark bak. Jeg håper at de tenker: «OK, kanskje vi må gjøre noe annerledes», sier Culvin.

Hun er uenig i at selve korsbåndskadene er den største trusselen i kvinnefotball.

– Om vi ikke har kritiske diskusjoner om dette, med spillere involvert, så er det den største trusselen, avslutter Culvin.