Diskosheltens hemmelighet

– Her er det, sier Ola Stunes Isene og vifter med armen, og det er umulig å ikke legge merke til det, det er noe rart med den armen.

Det ser ut som den ikke er festet skikkelig til kroppen.

Når Isene går, dingler armene løst i lufta. Når han gestikulerer og forteller, vrir han hendene rundt i den grad at man blir stående og lure på om han har noe bein inni der.

Det der? Et ikke helt uvanlig tegn på at noen er skikkelig god i diskos.

De beste diskoskasterne har alltid lange armer som har blitt tøyd og dratt i, i år etter år, for om en arm skal kaste langt, må den være nettopp slik, helt smidig og akkurat passe løs.

Ola Stunes Isenes arm kan kaste en diskos nærmere 70 meter. Det gjør ham til en av de beste i verden.

Nå peker og vifter han ivrig for å vise oss noe.

Akkurat her, sier han, på det store kornjordet som omkranser familiens gård i Lier, startet det hele.

Her lærte han å kaste av foreldrene, som selv drev med friidrett, mens han fortsatt gikk i bleie. Alt mulig rart har fløyet over dette jordet: Steiner, pinner, søppel, gårdsgjenstander, kuler og diskoser.

Likevel, dette er ikke enda en idrettsutøver som vokste opp med merkelappen talent.

Om Ola Stunes Isene pleide folk å hviske at han ikke hadde det som skulle til. Han var for tynn, litt for svak, kunne aldri bli en av de beste.

Isene hørte aldri på det. For ham var det ukomplisert: Han bare likte å kaste, og derfor gjorde han det, dag ut og dag inn.

I 2019 kastet han 67, 78 meter, en lengde man kan vinne medaljer med, og ingen hvisket mer.

Om halvannen uke deltar Isene i sitt første OL. Der er 26-åringen medaljekandidat.

Men før han drar dit, før han kanskje får sitt store gjennombrudd, er det noe helt annet han har bestemt seg for å fortelle. Noe han nesten ikke har sagt til noen.

– Jeg tror det er like greit at folk får vite om det, sier han.

Har vært litt flau

Slår du opp det i et leksikon, står det: «Angst er en følelse av uro, anspenthet og nagende forventning om at noe farlig kan hende, eller en overdreven fryktreaksjon på en hendelse».

Isene vet verken når, hvordan eller hvorfor det startet.

Men det første som alltid skjer, er at han blir helt varm. Som for eksempel den gangen for et par år siden da ordføreren i Drammen ville gi ham en pris for diskosbragdene.

Han hadde som så ofte forberedt seg: Under finskjorten hadde han tatt på en T-skjorte. Han håpet den ville ta de første svettedråpene.

Men under prisutdelingen rant svetten først på ryggen, så ble han våt i hårfestet, og til slutt rant det nedover pannen og ansiktet. Det er da han pleier å miste kontrollen over pusten, og da er det gjort. Isene lot ordføreren stå igjen med foreldrene hans. Selv måtte han bare ut.

Sosial angst.

Han har nesten aldri sagt de to ordene høyt før. Kanskje har han vært litt flau, sier han.

– Når det skjer, har jeg alltid bare villet få det raskest mulig bort, og så prøve å glemme det helt, forklarer Isene.

Det har vært hans hemmelighet i mange, mange år. Det er derfor han unnskylder seg flere ganger under intervjuet, og sier at fordi han så sjelden har gjort det, er det en del han sliter med å sette ord på.

Men i det siste har han uansett begynt å tenke noe helt annet enn før:

– Er det ikke litt bra hvis jeg bare ... Sier at jeg har det sånn? spør han.

Inspirert av youtuber

Det er ikke så lenge Isene fikk den åpenbaringen. Det skjedde etter at han så en video hvor den kjente youtuberen Mike Majlak fortalte om sine panikkanfall. Også Majlak får svetteanfall som følges av panikkfølelse, og det skjer bare når han er rundt folk, i en eller annen sammenheng.

– Det var helt likt, og jeg hadde aldri hørt om noen andre som har det akkurat sånn før, sier Isene.

Han begynte å google og lese seg opp etter det. Slik skjønte Isene at mange har det som ham.

Faktisk vil en av fire nordmenn oppleve en eller annen form for angst, ifølge Folkehelseinstituttet (FHI). Nettopp svetting er vanlig hos dem som kjenner på sosial angst, eller sosial fobi som det gjerne kalles i dag, ifølge FHI.

Alt dette skulle Isene gjerne ha visst litt før.

Som de gangene lærerne spurte ham om noe foran hele klassen, og han kjente varmen bre seg. Eller da han ikke greide å svare på kollegaens hyggelige spørsmål i felleslunsjen, fordi selv et hyggelig spørsmål kan utløse et anfall hos noen med sosial angst.

Slik er hverdagen hans.

– Jeg kan sikkert virke som en solid person som står støtt, og har full kontroll. Det hadde jeg sikkert trodd selv også, om jeg så meg selv utenfra. Det jeg håper, er at det kan være godt for andre som har det sånn å få vite at flere har det, sier han.

Den siste tiden har to andre idrettsutøvere fortalt at de har angst. Først trakk tennisstjernen Naomi Osaka seg brått fra en pressekonferanse før Roland Garros-turneringen i vår. Hun fortalte etter hvert at det skyldtes sosial angst.

For noen uker siden snakket det norske fotballtalentet Tobias Svendssen ut i VG om at hele hans seniorkarriere har vært preget av angst.

– Jeg har skjønt at det er viktig å snakke høyt om sånt, og jeg er glad for at det har blitt mer vanlig i samfunnet å gjøre det. Det er litt derfor jeg tør å gjøre det også, sier Isene.

De pratsomme stjernene

Isene er en del av tidenes beste norske friidrettsgenerasjon. I spissen står Karsten Warholm og brødrene Ingebrigtsen. Utøvere som har til felles at de er omtrent like gode til å snakke som til å løpe.

Isene har tenkt litt på det der. Han har aldri kjent på angst under konkurranser, uansett hvor mange som ser på. Da er han i trygge omgivelser med kollegaer, som han sier, og gjør noe han har full kontroll på.

Men jo lenger han kaster, jo større blir sjansene for at også han kan få mer oppmerksomhet utenfor diskosringen.

Hvordan vil han i så fall takle det?

– Jeg vet ikke om det er en tilvenningssak, men jeg gruer meg kanskje litt til hvis jeg blir bedt med på Tv-programmer, det er publikum der, og jeg ikke bare skal snakke om idretten. Ja, hvordan kommer jeg til å takle sånne ting? Det vet jeg ikke, for jeg er jo ikke vant til sånt. Men jeg vil jo prøve å få det til, sier han og smiler.

En diskoskasters hverdag er normalt ikke preget av verken tv-programmer eller blitslys.

Noe man heller legger merke til når man følger diskoskastere over tid, og ser hvordan de trener og forbereder seg, er hvor mye de er helt alene, eller eventuelt bare sammen med en trener.

Ikke fordi de nødvendigvis vil, men fordi ... Det finnes ikke så mange kollegaer.

Hjemme i Norge har Isene kun én virkelig konkurrent: Den jevngamle Sven Martin Skagestad, som NRK skrev artikkelen «Hundreårstalentet» om. De to er gode venner, men Skagestad bor i Bergen og Isene i Drammen.

Isene har etter hvert skjønt at timene med alenetid han får på trening, er nok akkurat det pusterommet han trenger.

– Jeg tror nok det. Spesielt styrketreningen er min «personlige tid». Altså, jeg kan gjerne snakke med andre, men jeg liker også å ta på headset med «noise cancelling» på, og bare være i min egen boble, sier Isene.

Det forteller også noe annet om Isene at han i denne litt ensomme tilværelsen har greid å trene seg helt til verdenstoppen.

Den iskalde garasjen

I vinter, da hele Østlandet gikk i lockdown og treningssentrene ble stengt igjen, innredet han garasjen sin om til styrkerom. Der er det mørkt og så dårlig isolert at han like gjerne kunne stått ute i vinterblåsten.

Å trene styrke for å bli god i diskos er noe for seg selv. For å kaste lenger, må man bli sterkere. Med andre ord: Diskoskastere må alltid bli sterkere. Derfor må de hele tiden presse seg, alltid løfte litt mer enn kropp og hode har lyst til.

Isene har trent seg opp til å ta 340 kilo i markløft. Om ikke tallet sier deg noe, kan det forklares enkelt: Det er utrolig mye.

I vinter var det en kveld Isene sto der, mutters alene i garasjen. Det var femten minusgrader i rommet. Han måtte ha på seg ullundertøy, ullgenser, tykke bukser og en fleecejakke. I de forholdene satte han personlig rekord i knebøy.

Han, som folk en gang pleide å kalle for tynn og for svak, fikk 260 kilo til å gå rett opp.

– Mitt talent, det må være at jeg trener, sier Isene.

– Det er dette jeg vil. Jeg har liksom bare bestemt meg. Jeg har ikke tatt noe utdannelse, bare et kurs som personlig trener, for jeg har satset alt på diskosen. Det er ikke noe man blir rik av. Foreldrene er sponsorene mine, og jeg hadde aldri klart dette uten dem. Man får heller ikke mye oppmerksomhet av å drive med diskos. Men likevel, det er dette jeg liker å drive med, forklarer han.

Svenskene og jamaikaneren

Treningen har betalt seg. I år har han sett 70-tallet når han har kastet på trening (og det er verdensklasse-lengde), men i konkurranse har han tidvis slitt med timing og kastet alt mellom 60 og 66 meter.

Formtoppen skal uansett først komme 31. juli. Da er det OL-finale i Tokyo. Der kommer Isene til å møte beinhard konkurranse, for det er mange som kaster langt nå.

Svenske Daniel Ståhl har vært suveren i flere år, men jamaikanske Fedrick Dacres puster ham rett i oksenakken.

I det siste har også svenske Simon Pettersson og slovenske Kristjan Čeh yppet seg, og så er det en gjeng på kanskje seks, syv kastere som også er ganske jevngode medaljekandidater. På sine beste dager er Isene definitivt en av dem.

– Det er mange som er klare for den bronsen, og jeg er en av dem, sier han.

Hemmeligholdet er over

I mange år har han gjort alt han kan for å skjule nervene og svettingen. Det er bare noen få som har fått vite det før nå, som samboeren, søsteren, foreldrene og noen venner. Nylig har han også fortalt det til treneren, som svarte at han vil gjøre alt for å hjelpe Isene, for eksempel om noe blir vanskelig under OL.

– I noen tilfeller har jeg ikke trengt å si det. De nærmeste har forstått det av seg selv, sier Isene.

Han har aldri søkt profesjonell hjelp, selv om han ville fått det på dagen gjennom friidrettslandslaget og Olympiatoppen. I den konteksten er det greit å vite at Isene er av den typen som mener han stort sett ikke trenger å gå til fysioterapeut engang, noe mange toppidrettsutøvere liker å gjøre ukentlig.

– Men jeg skal nok kanskje snakke med noen etter hvert, for det tror jeg bare er bra. Jeg merker jo at det er godt å snakke om det bare nå, sier han og smiler.

Hemmeligholdet er uansett over.

– Jeg tror det kun vil gjøre ting lettere for meg ved å bare si dette. For når det skjer, så er det bedre at andre vet hva det er, fremfor at jeg må forklare. Og så syns jeg egentlig det er fint å være åpen, jeg, sier han.

Det er egentlig bare én ting han har tenkt litt på.

– Det med angst er jo noe man ikke kan se på folk at de har. Jeg er litt redd for at noen skal tenke at jeg kan jo ikke ha det. Eller at de tenker at jeg gjør det for oppmerksomhet, sier han.

– Men så tenker jeg: Det er noe fint med å vise at det er sånn det er også. Man kan ikke nødvendigvis se det, og det kan ramme alle slags folk. Også en stor fyr som kaster diskos.