oG7WJUP9N40
Foto: Matthias Schrader / AP

«Til slutt var det bestefars død som reddet livet mitt»

Hun hadde vent seg til å kaste opp alle måltider. En svært dramatisk familiehendelse fikk Jessica Diggins til å forstå at bulimien var en livsfarlig fiende, ikke en livsnødvendig venn.

Det er 15. februar 2018. OL-anlegget i Pyeongchang bader i sol da startnummer 56 graver de aller siste kreftene ut av kroppen og strekker den venstre tåa over målstreken. Allerede før hun i kjent stil treffer snøen, vet hun det:

Hun har gjort sitt livs løp. Det ble full klaff med utstyret. Hun har ikke lagt igjen så mye som en unødvendig tidel i en eneste motbakke, sving eller utforkjøring. Og det er ingen krefter igjen. Alt kruttet er svidd av i et perfekt disponert langrenn.

Etter hvert får det amerikanske medaljehåpet kastet blikket opp på resultattavla. Ragnhild Haga, Norge, troner meget overraskende øverst på lista, som olympisk mester på 10 km fristil. Deretter følger den største forhåndsfavoritten, svenske Charlotte Kalla. Krista Pärmäkoski fra Finland og Marit Bjørgen fra Norge deler bronsemedaljen.

Bak femtallet står det «Jessica Diggins, USA». Avstanden opp til seierspallen er 3,3 sekunder.

Foto: Terje Haugnes / Redigering: Håkon Lexberg

Der og da starter en indre krig i den amerikanske langrennsyndlingen, kjent for brede smil og glitter ansiktet.

– Halvparten av hjernen min sa «fantastisk, du gjorde et supert løp», jeg ga absolutt alt jeg hadde, så jeg måtte være stolt, forteller Diggins to år senere.

Men samtidig dukket en ondsinnet stemme opp i hodet, som et spøkelse fra noen år tilbake. Stemmen er spiseforstyrrelsen som hun oppriktig mener kunne ha tatt livet av henne, om hun hadde gitt etter for den, men som hun nå trodde hun hadde kontroll på.

Horrible ord

– Delen av hjernen med spiseforstyrrelser sa: «Vet du hva som kunne skaffet deg de 3,3 sekundene? Hvis du ikke var feit!». Den sa de mest horrible ting til meg, som jeg aldri ville sagt til noen andre. Av en eller annen grunn syntes den delen av hjernen min at det var greit å si de tingene til meg, sier Diggins.

Jessica Diggins har skrevet biografi. «Brave Enough» («Modig Nok») lanseres når verdenscupen i langrenn 17. mars gjester Minneapolis, mindre enn en times biltur fra hjemstedet hennes, Afton i Minnesota.

NRK har fått anledning til å lese boka. Livet med spiseforstyrrelser er en vesentlig del av den – fordi bulimien har vært en sentral del av 28-åringens hverdag, og noe som alltid vil kaste en liten skygge.

For to uker siden satte hun seg ned med NRK for å fortelle historien, fordi hun håper det kan hjelpe andre som sliter med det samme som hun gjorde.

Ansiktsmalingen og glitteret fra løpet i Falun dagen før er vasket bort. Dette er en usminket fortelling.

  • Se hele intervjuet med Jessica Diggins i videovinduet nederst i saken (engelsk)
Jessica Diggins
Foto: Terje Haugnes / NRK

I boka forteller hun om en lykkelig og aktiv barndom i en trygg familie med sine kanadiske foreldre, Deb og Clay, og etter hvert lillesøstera Mckenzie. Langrennsinteressen kom fra den ishockeyspillende faren, som ble introdusert fort sporten av finske lagkamerater.

Det viste seg tidlig at hun var et talent, og ikke bare i langrenn. I tenåra ville Jessica Diggins være god i alt. Hun beskriver seg som «type A» – en perfeksjonist. Ønsket om være det hun trodde var en perfekt langrennsløper i midten av tenåra, ble imidlertid starten på en vond, negativ og farlig spiral.

– For å være «perfekt», ville jeg ikke ha noe kroppsfett, noe jeg nå vet at verken er sunt eller realistisk, og særlig ikke sunt for unge jenter som vokser og går igjennom puberteten. Men jeg trodde det var sånn jeg måtte være, så jeg begynte å være hard med meg selv, forteller Diggins.

«Du gjør ikke nok, du trener ikke nok, du spiser for mye,» sa den indre stemmen, og hun trodde på den.

Jessica Diggins i Falun

NESTEN ALLTID GLAD: Jessica Diggins smiler når hun kan, men gråter også når hun må.

Foto: Anders Skjerdingstad / NRK

Tvangstanker

Det tok ikke lang tid før hun begynte å kategorisere mat som «bra» eller «dårlig». Det som etter hvert skulle utvikle seg til en spiseforstyrrelse, startet med det hun kaller forstyrrede spisevaner. Lyst brød og frokostblanding ble konsekvent erstattet med grovbrød og havregrøt.

– Der startet det, med et dårlig forhold mellom meg selv, kroppen min og mat. Så ble det verre og verre. Når jeg kom hjem fra trening og spiste et mellommåltid, begynte jeg å tenke at «jeg skulle ikke ha spist det», og så gikk jeg ut og løp. Det er syklusen – du spiser noe du tror er for mye, og så prøver du å kvitte deg med maten ved å trene og forbrenne kaloriene, forteller Diggins.

Det var begynnelsen på en tilværelse med «bulimi nervosa», som ifølge Wikipedia kjennetegnes av «tilbakevendende overspising, etterfulgt av kompenserende atferd».

Og du gjorde dette fordi du ville bli en bedre langrennsløper?

Ja. Etter hvert, da jeg kom i rehabilitering, lærte jeg et uttrykk som sier at «genetikk lader pistolen, og miljø drar i avtrekkeren». Det var nyttig for å forstå at en spiseforstyrrelse er en psykisk sykdom. Det er ikke din feil, det er ikke dårlig oppførsel, det betyr ikke at du er et dårlig barn eller en dårlig voksen. Jeg tror jeg var disponert for å få en spiseforstyrrelse, og ønsket om å bli en superutøver var det som dro i avtrekkeren og dyttet meg over kanten, sier Diggins.

På dette stadiet handlet det likevel ikke om overspising for Diggins’ del. Helt normale måltider, kanskje til og med små måltider for en så aktiv person, ga henne dårlig samvittighet. Løping var den «kompenserende adferden».

– Det som er skremmende er at det ikke føltes som et valg. Jeg satt der og prøvde å gjøre leksene mine, og jeg følte at jeg ikke kunne sitte stille, jeg kunne ikke fokusere, jeg kunne ikke gjøre noe før jeg hadde løpt en tur. Det var tvangsmessig, jeg måtte gjøre det, ellers kunne jeg ikke puste, jeg kunne ikke komme videre med dagen min, sier Diggins.

Frk3D1Cfqrw
Foto: TT NEWS AGENCY / REUTERS

Hjernen var kidnappet

En kort stund trodde hun at situasjonen var under kontroll.

– Men plutselig innså jeg at jeg ikke hadde kontroll lenger, jeg kunne ikke sitte i ro ved bordet, jeg måtte løpe.

Foreldrene forsto at noe var galt. De satte seg ned med dattera for en alvorsprat. De la merke til at hun styrte unna enkelte typer mat og at hun trente mye mer enn det som sto på treningsplanen. Men tenåringen var ikke interessert i å høre på mammas velmente formaninger.

Hun beskriver sin egen hjerne som kidnappet. Den indre stemmens svar på det den hørte var rett og slett: «Hun vet ikke hva hun snakker om, hvis du virkelig vil være en god atlet, så gjør du dette».

– Denne stemmen tok over hjernen min og sa «si til henne at du har det bra, si du har kontroll – for du trenger å gjøre dette hvis du skal lykkes, dette er hvordan du håndterer press og stress». Spiseforstyrrelsen hadde blitt en mekanisme for å håndtere stress, så da foreldrene mine prøvde å hjelpe meg, ble jeg virkelig sint og ville ikke ha hjelp, for jeg tenkte «hvordan skal jeg kunne overleve uten dette?», forteller Diggins.

En uke etter at hun var ferdig på high school, tok situasjonen en ny dramatisk vending.

– På det tidspunktet hadde jeg begynt å stemple mat som enten bra utøvermat, eller dårlig, sier hun.

Det startet med en helt vanlig familiefrokost med pannekaker som faren hadde laget, akkurat som han hadde pleid å gjøre i helgene så lenge hun kunne huske. Jessica Diggins skulle på jobb i foreldrenes butikk denne dagen.

Mens hun satt der og spiste, dukket stemmen opp i hodet: «Ikke spis dette, det vil drepe deg, det er som rottegift».

– Plutselig fikk jeg en følelse av at «jeg kan ikke spise dette, jeg kan ikke ha det i meg, jeg takler ikke følelsen av denne maten, jeg takler ikke å være mett». Og det som er skremmende, er at ingen som hadde sett meg ville tenkt på det som overspising. Jeg spiste bare frokost, og så følte jeg denne intense skammen, angsten, stress og frykt for å ha denne maten i meg, sier hun.

Foto: Terje Haugnes

Kastet opp på bensinstasjon

Vi lar henne selv skildre hva som videre skjedde:

– På vei til jobb, svingte jeg inn på en bensinstasjon, løp på toalettet og tvang meg selv til å kaste opp for første gang. Det var virkelig skremmende, og jeg husker at jeg så opp på speilet, tårene rant nedover ansiktet mitt – og jeg så skummel ut. Jeg følte ikke stress, angsten forsvant og stemmen i hodet sluttet å kjefte på meg om at jeg var mislykket.

Hun fortsetter:

Så fort jeg hadde kastet opp, forsto jeg hvorfor folk er avhengig av narkotika, for det gjør deg helt nummen. Jeg trengte ikke lenger føle noe. Jeg visste det var dumt og tenkte «shit, dette er en spiseforstyrrelse». Jeg kunne ikke fornekte det jeg hadde gjort, men det var virkelig skremmende fordi jeg fornektet hvor ille det var.

Plutselig hadde hun det hun trodde var den perfekte løsningen på alle problemer hverdagen kastet etter henne.

– Hvis jeg var stresset eller hadde angst eller for mye lekser, hvis jeg ikke gjorde det bra i et løp eller gjorde det bra i et løp – det spilte ingen rolle hva det var. Fra det tidspunktet var følelsen av at hvis jeg kastet opp, så startet jeg med blanke ark. Det føltes bare som jeg fløt, og det som er skremmende er at jeg ble avhengig av den følelsen av stresset som forsvant, selv om jeg visste at det var veldig negativt for meg, forteller Diggins.

  • Har du spørsmål om spiseforstyrrelser, kan du kontakte organisasjonene ROS på telefon 948 17 818 og Sunn Idrett på telefon 481 54 444

Kunne ikke slutte

Hun mistet fullstendig kontrollen. Hun kastet opp stadig oftere, og det tok ikke lang tid før hun i realiteten kastet opp alle måltider. I starten spiste hun normalt. Så innså hun at når maten uansett skulle rett ut igjen, kunne hun like gjerne spise mer.

– Jeg begynte å spise mat som var lettere å kaste opp, som ikke ville skrape opp halsen min. Det var en avhengighet, det føltes som jeg var ute av kontroll. Selv når jeg tenkte at «jeg har intervaller i morgen, det er en viktig treningsdag, jeg vil spise denne maten, jeg bør holde på den, jeg trenger denne bensinen», så kunne jeg ikke gjøre det. Jeg måtte bare fortsette. Jeg kunne ikke slutte.

«Jeg vet at spiseforstyrrelsen min kunne ta livet av meg. Likevel kunne jeg ikke stoppe,» skriver du i boka. Er det mulig å forklare dette paradokset?

– Det er veldig vanskelig å forklare. Foreldrene mine sa til meg «vi vil hjelpe deg, men vi forstår ikke». Det folk ofte sier er «ikke kast opp» eller bare «spis!», «spis og hold det nede, det er ikke så vanskelig». Men når du har en spiseforstyrrelse, er det det vanskeligste i verden. Det gir ingen mening, det er det som er hele poenget, sier Diggins.

Mor og far Diggins forsto at situasjonen hadde eskalert, og igjen satte de seg ned med dattera. Denne gangen var det ikke aktuelt å la eldstejenta snakke seg unna.

Jessica Diggins fikk telefonen i hånda og klar beskjed om å ringe «The Emily Program» – en organisasjon som jobber med å hjelpe folk med spiseforstyrrelser, og som i tillegg hadde et behandlingssenter mindre enn en times kjøring fra familien Diggins’ hjem i Afton.

Foto: Terje Haugnes

«Jeg kommer til å dø»

Omsider fikk Diggins profesjonell hjelp. På behandlingssenteret fikk hun møte fagfolk hun kunne åpne seg for. Hun møtte også andre jenter i samme situasjon. Det oppsto en lagfølelse. Flere personer med samme problem, på jakt etter en felles løsning.

Men framgangen lot vente på seg, og det har sin forklaring.

– Jeg var i realiteten bare der for at foreldrene mine skulle føle seg bedre. En del av hjernen min sa «nei, du ønsker egentlig ikke å bli frisk. Hvis du blir frisk, har du ingenting». Det var det spiseforstyrrelsen hadde overbevist meg om. Så jeg løy til foreldrene mine og sa «jeg har det bra, det går bedre». Samtidig ble jeg bare verre, verre og verre.

En svært dramatisk hendelse skulle bli vendepunktet. Mens Jessica Diggins gikk til daglig behandling på «The Emily Program», havnet bestefar Bill på sykehus. Diagnosen var nedslående.

Han hadde langt framskreden lungekreft. Han hadde bare uker igjen å leve da familien samlet seg rundt ham på sykehuset i tvillingbyene i Minnesota.

«Til slutt var det bestefars død som reddet livet mitt,» skriver hun i boka. Å se familien i sorg ble en alvorlig vekker.

– Jeg forsto at det finnes situasjoner der du ikke kan unngå å dø. Kreft skjer, bilulykker skjer, ting skjer. Men å se hva det gjorde med familien min, fikk meg til å innse at jeg kommer til å dø. Det er ikke hvis, det er når, hvis jeg fortsetter nedover denne stien. Og jeg forsto at jeg hadde en sjanse til å redde meg selv, forteller hun, mens tårene triller.

– Å se hva det gjorde med familien min, og å innse at ...

– Du vet, jeg har en yngre søster, hun er fem år yngre enn meg, og jeg tenkte «gud, enn om hun ender opp som meg». De sier alltid «du er storesøster, du er et forbilde», og jeg tenkte at «dette kan ikke være det forbildet jeg er for søstera mi. Jeg kan ikke gjøre dette mot henne. Og jeg kan ikke gjøre dette mot foreldrene mine.» Så da bestefar døde, tenkte jeg «det er det, jeg må bli bedre».

Jessica Diggins og bestefar Bill Diggins

EKTE KJÆRLIGHET: Bestefar Bill var en viktig person i Jessica Diggins. Hans død ble vekkeren hun trengte for å redde sitt eget liv.

Foto: Privat

Babysteg

Plutselig hadde hun en indre motivasjon for å bli frisk. Riktig nok trodde hun fortsatt at bulimien var nødvendig for å gå fort på ski. Men frykten for døden og frykten for å påføre familien smerte veide plutselig tyngre.

Dermed åpnet hun seg mer for rådene hun fikk på behandlingssenteret. Hun lærte nye teknikker for å håndtere stress og press. Hun begynte også å følge ernæringsfysiologenes råd som ganske enkelt gikk på at et variert kosthold er viktig og at all mat er bra i moderasjon.

– Sånn begynte jeg å ta babysteg mot å kunne spise mat som hadde skremt meg før, og så utfordre meg selv til å kaste opp sjeldnere og sjeldnere, forteller hun.

Det var ingen forvandling som skjedde over natta. Både å få ned maten og å holde den nede, var utfordrende. I starten handlet det om å holde ett måltid nede. Neste steg var å klare en hel dag, så to, så tre, så ei uke.

Det Diggins til sin store forbauselse oppdaget, var at hun begynte å gå stabilt fortere på ski da hun begynte å holde på maten.

Riktig nok hadde hun, litt paradoksalt, hatt bra framgang og gode resultater da bulimien herjet som verst med henne.

– Men jeg vil si at jeg var ikke i nærheten av så suksessfull som jeg kunne ha vært. Fra utsiden så det bra ut, men fra innsiden ...

Diggins lar det henge i lufta og forteller om en episode fra VM-debuten i Holmenkollen:

– Jeg «brukte symptomer» under VM i 2011, kvelden før jeg skulle gå mitt første løp, og det sugde virkelig: Å komme til VM og føle presset, og så innse at jeg har gjort det verste jeg kunne gjøre med tanke på løpet neste dag.

«Å bruke symptomer» betyr at hun tvang seg selv til å kaste opp, kvelden før hun ble nummer 25 på VM-sprinten.

ZVNXRYhXh-w

AMBASSADØR: Glitter i ansiktet og «The Emily Program» i panna er blitt Jessica Diggins' kjennemerker. Siden hun valgte å være åpen om sine spiseforstyrrelser etter OL i 2018, har hun vært ambassadør for organisasjonen som hjalp henne.

Foto: Petr David Josek / Petr David Josek

Gjør de gode minnene triste

– Jeg har så mange gode minner fra den tiden, men samtidig farger spiseforstyrrelsen de minnene og gjør dem på en måte triste, for jeg følte bare at jeg aldri ville bli bra nok, sier Diggins alvorlig.

Men hun var kommet langt på veien mot å ha kontroll over sykdommen. Det hjalp på resultatene. Fra 2012 var hun en stabil poengplukker i verdenscupen, med flere topp 10-plasseringer. I 2013 ble hun verdensmester på lagsprinten i Val di Fiemme, sammen med Kikkan Randall – USAs første VM-gull i langrenn.

Etter OL-debuten i Sotsji i 2014, der hun tok en åttendeplass, fikk hun seg likevel en vekker. På vårparten samlet familien Diggins venner og folk som tidligere hadde vært involvert i Jessicas karriere. En kommentar fra en gammel trener fikk dramatiske konsekvenser.

– Det merkelige er at jeg tror at vedkommende sa dette som et kompliment, men han sa at «du ser mye større ut enn da du gikk på high school». Alt jeg hørte var ordet «større». Ikke sterkere, raskere eller «du har blitt så lang». Jeg hørte «større», og spiseforstyrrelsen min slo inn og sa «jeg sa det til deg, du er feit, du er treg», forteller Diggins.

Som en alkoholiker

Der og da begynte hun å kaste opp igjen. Denne gangen tok det ikke mer enn noen uker å ta tilbake kontrollen, men det var uansett en vekker på minst to områder.

For det første var det en påminnelse om at små kommentarer kan ha stor innvirkning på folk. Derfor oppfordrer Diggins alle til å tenke nøyere på hva de sier – og ikke minst hva foreldre sier i nærheten av sine barn.

– Det kan være veldig skadelig hvis ei lita jente ser mamma gjøre seg klar for jobb, og så sier hun «jeg ser tjukk ut i denne buksa, jeg burde gå ned i vekt». Da tenker den lille jenta at «stor er negativt», «vi skal se tynne ut hele tiden». Du kan innprente det i et barn veldig tidlig, advarer hun.

For det andre tvang episoden fram en erkjennelse av at spiseforstyrrelsen ligger på lur, og er noe Diggins hele tiden må være oppmerksom på.

– Det blir som at en alkoholiker sier at han er tørrlagt, ikke at han er helbredet. En del av meg må alltid passe på meg selv. Hvis jeg kommer i en stressende situasjon eller noe dramatisk skjer i livet, vil en del av hjernen min alltid si at «du vet hvordan vi kan håndtere dette stresset, du kan bruke symptomer», og jeg må kjempe imot det. Men det blir lettere og lettere for hvert år, sier Diggins.

Hva er ditt viktigste råd til en som sliter med spiseforstyrrelser?

– At det trenger ikke være sånn, det er håp. Da jeg hadde hatt spiseforstyrrelser bare en kort stund, tenkte jeg at «sånn er det, og sånn må det være resten av livet». Minn deg selv på at du kan ha et veldig lykkelig liv, det er fullt mulig, sier Diggins, som understreker at det er viktig å være åpen for å ta imot hjelp.

– Så fort du begynner å bli frisk, vil du begynne å forstå at når du har en spiseforstyrrelse, er det som om du har fyllebriller på. Du ser ikke deg selv klart, du ser ikke verden klart. Du trenger å åpne deg for hjelp og slippe mennesker inn, for de prøver å beskytte deg.

bdqU1K7Nuuc
Foto: TT NEWS AGENCY / REUTERS

Seieren som var større enn gullet

Vi er tilbake i Pyeongchang, der Jessica Diggins har kommet seg på beina etter 10-kilometeren. Med ryggen rak jobber hun seg gjennom intervjusonen etter en sterk femteplass i et løp der noen likevel kanskje hadde sett for seg at hun skulle ta medalje.

Munnen forteller verdenspressen hvor fornøyd hun er med løpet. Men inne i hodet forteller demonen en helt annen historie – en irrasjonell beretning om at hvis hun hadde fortsatt med å kaste opp maten, så kunne hun tatt medalje i OL.

På vei bort fra journalistene står hun overfor et viktig valg. Gi etter for den indre stemmen – eller stå imot.

Diggins gir spøkelset fra fortida svar på tiltale: «Nei! Jeg skal drikke restitusjonsdrikken! Jeg skal ta vare på meg selv! Spiseforstyrrelsen kommer ikke til å gjøre meg raskere, faktisk vil den skade meg, jeg trenger deg ikke mer!».

– Og det var den største seieren for meg, og på mange måter den seieren jeg har jobbet tøffest for noen gang. Det viste at jeg var i stand til å se det større bildet. Da stemmen til spiseforstyrrelsen dukket opp i hodet, klarte jeg å ta et steg tilbake og si «nei, du tar feil, jeg vet bedre enn som så».

Dette var altså den 15. februar 2018.

21. februar 2018 vinner Jessica Diggins gull i lagsprinten, igjen sammen med Kikkan Randall i veteranens aller siste mesterskapsløp. Med en suveren sisteetappe setter Diggins på plass Stina Nilsson og Maiken Caspersen Falla. USAs første OL-gull i langrenn.

Foto: Terje Haugnes / Redigering: Håkon Lexberg