Størst av alt er idretten

Knapt noen hadde hørt om IOCs flyktninglag før de kom til Rio i 2016. Det lød mest av alt som noe IOCs effektive PR-apparat hadde kommet opp med for å avlede oppmerksomheten fra den massive kritikken mot forholdene i arrangørbyen i forkant av lekene.

Det skulle en kvinne ved navn Yusra Mardini sørge for å endre på.

Den gang 18 år gamle Mardini var fra Syria. Hun og familien bodde i en forstad til Damaskus, hvor Mardini allerede i ung alder hadde fått vist sitt store svømmetalent. Allerede i 2012 deltok hun i VM. Men da borgerkrigen i 2015 brakte bomberegnet til hjemstedet hennes, bestemte hun seg som mange andre for å flykte. Sammen med lillesøsteren la hun ut på en reise som brakte dem via Libanon til Tyrkia. Det som gjensto for å få av dem i den foreløpige – og høyst relative – sikkerhet var turen over havet til Hellas og øya Lesvos.

De var 18 flyktninger i den nedslitte båten, som egentlig hadde plass til under det halve. Midtveis ute på havet sluttet motoren å virke, og båten begynte å ta inn vann. For å unngå at båten sank, la Yusra på svøm. De mange treningstimene i bassenget hjemme i Syria skulle være det som reddet livet til henne og søsteren, som Yusra passet på i vannet. I tre timer holdt de seg flytende før motoren på båten som ved et mirakel begynte å virke igjen. Fra Lesvos fortsatte Yusra Mardini og søsteren Sara videre til Tyskland.

Det første flyktninglaget

Den gigantiske flyktningkrisen i verden i forkant av lekene i Rio var det som gjorde at IOC i samarbeid med FNs høykommissær for flyktninger bestemte seg for å lage et eget lag til OL i Rio. Det skulle bestå av utøvere som var flyktninger og derfor ikke hadde et land de kunne konkurrere. I stedet skulle de under IOCs flagg representere håp og solidaritet i en splittet verden. 10 utøvere fra Syria, Sør-Sudan, DR Kongo og Etiopia ble til slutt plukket ut.

Yusra Mardini var den som mer enn noen andre ga en hel verden et ansikt som gjorde sterkere inntrykk enn lidelsens mange sifre. Hun som hadde reddet livet på flukt fra krigen ved å utøve det hun hadde trent på for å bruke i fredelig kappestrid.

Fredstanken er kanskje ikke den som sterkest preger OL av i dag. Men den er en viktig del av olympiske lekers opprinnelige filosofi, helt tilbake til antikkens Hellas, da de stridende parter holdt våpenhvile så lenge lekene pågikk.

Det er noe grunnleggende pompøst over IOCs mange fortellinger om sine leker og deres betydning. Men i tilfellet flyktninglaget har det vært mulig å faktisk gi dem noe i nærheten av støtte. For gjennom å invitere dette laget brukte man anledningen med en hel verdens søkelys på seg til å gi krigens millioner av ofre en oppmerksomhet de dessverre sjelden er forunt.

Verken Mardini eller noen av de andre ni utøverne på flyktninglaget tok medalje i Rio. Men i etterkant ble hun utnevnt til såkalt goodwillambassadør for FNs flyktningorganisasjon, UNHCR.

Syklisten som fikk steiner kastet etter seg

I Tokyo var hun tilbake for sine andre leker. Denne gang var hun, sammen med maratonløperen Tachlowini Gabriyesos, flaggbærer under åpningsseremonien, for den nå tre ganger så store troppen. Flyktninglaget besto i disse lekene av 29 utøvere fra elleve nasjoner. Blant dem var den afghanske syklisten Masomah Ali Zada. Som kvinnelig syklist hjemme i Kabul var hun i reell fare hver gang hun trente og blant annet opplevde å få kastet steiner etter seg ved flere anledninger, og det i hovedstaden Kabul, hvor friheten for kvinner er relativt god sammenlignet med resten av det borgerkrigsherjede landet.

I 2017 bestemte hun og søsteren, som også er syklist, seg for å flykte. De endte i Frankrike, hvor de endte med å få asyl, så de kunne studere og fortsette å utøve sin sport.

I Tokyo konkurrerte hun i sitt første temporitt noen gang og benyttet anledningen til å fortelle at syklingen for henne var et uttrykk for et politisk budskap og kamp for kvinners rettigheter i hjemlandet Afghanistan.

«Hvis jeg kan delta i OL, viser det hvor sterke kvinner er», som hun selv uttrykte det i intervjusonen etter at hun var kommet i mål.

Så nær den første medaljen

Syklisten tok ikke medalje. Det gjorde heller ikke Yusra Mardini eller noen av de 27 andre atletene.

Nærmest kom Kimia Alizadeh i taekwondo. I Rio tok hun bronse for sitt hjemland Iran. Siden flyktet hun til Tyskland etter å ha følt seg brukt i et politisk spill av regimet i Teheran. I Tokyo tapte hun til slutt bronsekampen og med det også sjansen til å ta den første historiske OL-medaljen for laget uten land. Men det er ikke det viktigste i denne sammenhengen.

Det som altså kynisk sett lyder som en genistrek fra IOCs markedsavdeling kan i virkeligheten ikke bli sett på som annet enn den største og viktigste suksesshistorien fra OL i Tokyo. De 29 deltagerne på flyktninglaget gir oss en påminnelse om hva den kommersielle giganten OL fortsatt kan bety på et menneskelig plan, som representanter for de rundt 82 millioner menneskene på flukt rundt i verden. De 82 millionene som gjennom OL blir påminnet at de kommer fra et land de ikke kan representere og befinner seg i et annet de heller ikke kan konkurrere for.

Inntil videre.

Håp for fremtiden

Her hjemme er det to representanter i Idrettsstyret, som også er Norges Olympiske Komité, som har flyktningbakgrunn, Zaineb Al-Samarai og Marco Elsafadi. Deres erfaringer vil gjennom dette kunne være med å forme norsk idrett og dets verdier i årene som kommer. I tillegg har bryteren Grace Bullen vært en viktig representant for dem som faktisk har kunnet konkurrere for sitt nye hjemland etter å ha vært på flukt, i hennes families tilfelle fra Sør-Sudan. Bullen klarte dessverre ikke å kvalifisere seg for Tokyo-OL, men vil forhåpentligvis være på plass i norske farger i Paris om tre år.

Men allerede senere denne måneden er seks nye utøvere på plass i Tokyo, da det for første gang skal være et flyktning-lag også i Paralympics.

De vil gi oss en ny påminnelse om hva sport på sitt fineste kan bety.

Og igjen minne oss på de åpenbare paradokser.

Som at OLs største vinnere drar hjem uten medaljer.

Og at mange av dem kanskje ikke engang lenger vet hva et hjem virkelig er.

Derfor konkurrerer de under flagget med de fem ringer, som her kan få lov symbolisere tro og håp og kjærlighet. Og i dette tilfelle håp og kjærlighet en ekstra gang til.