Stjernen våknet opp i livsfare – knakk sammen da hun var trygg

– Du våkner hver morgen og tenker at det er den siste dagen. Det er kanskje den siste dagen, sier Julija Levtsjenko til NRK.

Friidrettsstjernen er en av mange ukrainske utøvere som flyktet fra krigen, men som nå er tilbake i hjemlandet og lever med den overhengende faren for angrep.

På en kafé på østsiden av elven Dnipro, møter hun NRK i den ukrainske hovedstaden Kyiv i starten av februar.

I dette eksklusive intervjuet forteller høydehopperen om den dramatiske morgenen 24. februar for to år siden, flukten med søsteren og moren, livet som idrettsutøver i krig og hvorfor hun måtte tilbake.

– Jeg våknet av noen merkelige lyder, men det tok noen sekunder å forstå at krigen hadde startet. Vi var ikke forberedt.

– Det var lange køer over alt. Det var tusenvis av biler i hele Kyiv. Vi skjønte at vi ikke kunne evakuere, fordi det er farlig å bli stående i stampe. Nå forstår vi mer, men i 2022 forstod vi ikke hva som skjedde., sier Levtsjenko.

Følte seg som et dyr

Den høyreiste VM-sølvvinneren tenker godt gjennom før hun svarer. Selv om krigen i Ukraina hadde pågått siden 2014, var det først i 2022 hun for alvor merket den på kroppen. Hun hadde aldri trodd det skulle bli full krig.

– Du føler deg som et dyr, sier Levtsjenko, da hun blir spurt om kroppens reaksjon.

– Først vil du overleve. Det er et instinkt og det eneste du tenker på. Det er skremmende fordi kroppen endrer deg. Det er veldig interessant og annerledes følelse. Du vil bare overleve, forklarer Levtsjenko om sjokktilstanden.

Nå er luftalarmene blitt en daglig rutine. Kyiv angrepet jevnlig. Innbyggerne kjenner sannsynligvis bedre til det russiske krigsarsenalet enn russere flest.

– Du hører sirenene, og så ser du hva som har utløst den. For eksempel ... Hvis det er Shaheder (droner), sier folk ok, vi kan gjøre disse tingene, eller fortsette å gjøre dette. Hvis det er fly som har utløst alarmen, er det farligere, forklarer Levtsjenko.

– Vi endrer planene våre avhengig av hva som skjer. Du vet aldri hvor lang tid det tar, men folk prøver å la livet gå videre.

Den ukrainske 26-åringen har fortrengt mange av de verste minnene. Hun tror det er menneskelig instinkt. De første dagene av fullskalainvasjonen sov hun nesten ingenting.

– Ante ikke hva vi skulle gjøre

Forloveden meldte seg til militær tjeneste og ble en del av landets heimevern. Faren ville også bidra. Han er fortsatt stasjonert langs frontlinjen.

– Det er vanskelig, men man glemmer vonde ting veldig raskt. Jeg tror det er menneskelig instinkt. Men vi drømmer naturligvis om siste dag, om seieren vår, sier Levtsjenko, som er fast bestemt på at det Ukraina som er fremtiden hennes.

Hennes estiske agent hjalp henne med å flykte og komme seg i trygghet. Da hun endelig var på trygg grunn, innså hun at det ikke var noe hun ønsket.

– Da vi kom til Estland, begynte vi å gråte. Min søster, mor og jeg. Vi satt i vår nye leilighet og ante ikke hva vi skulle gjøre. Vi satt på gulvet og gråt.

– Vi reiste, men ... Vi hadde ingen planer. Da vi dro fra Kyiv tenkte vi det kanskje varte i noen uker, men da vi kom til Estland forstod vi at det tok mer enn to uker, mer enn én måned. Vi visste ikke hvor det kom til å ende, sier Levtsjenko.

Nå bor hun i Kyiv, der hun vokste opp. Hun gjør de nødvendige tilpasningene, men innrømmer at det er tøffere å få gjort jobben sin enn det har vært.

Fortsatt sliter Levtsjenko med å se på idretten som viktig. Hun beskriver det som at hun tok av de rosa brillene, den dagen Russland angrep hele Ukraina.

Tårevåt skuffelse i VM

Men hun mener det er viktig å representere landet, vise frem verdiene og gi soldatene som kjemper en kamp langs frontlinjen muligheten til å glede seg.

Derfor var skuffelsen ekstra stor i Glasgow, da hun ikke fikk ut sit beste. Fredag kveld endte hun med 1,84 som sluttresultat, langt bak årsbeste 1,92 og personlig rekord 2,02 meter. På en god dag burde hun kjempet om bronsemedaljen (1.95).

På vei gjennom pressesonen kom tårene. Hun klarte ikke å snakke om skuffelsen.

Nå retter hun blikket mot sommerens EM i Roma og OL i Paris. Når hun er i sesong, blir forskjellene mellom hjemlandet og den øvrige verdenen ekstra tydelig for henne.

– Noen ganger trenger man ikke å snakke med andre i Ukraina. Man ser det i øynene til folk at vi forstår hverandre. Når jeg er utenlands, er det annerledes.