Sentralisering av skimakt

Tiden for Clas Brede Bråthens offentlige utblåsninger mot stort sett alle andre som ikke driver spesifikt med hopp i Skiforbundet er straks over.

Frustrasjonen over sportssjefens mange utbrudd har nådd et punkt der også hopperne selv åpenbart mener situasjonen er ulevelig, selv på kort sikt.

Sett utenfra har det vært mye mer overraskende at de samme hopperne også har fått nok av sin utad bejublede trener Alexander Stöckl.

Også her har den interne slitasjen vist seg å gå for langt.

Østerrikeren er, tross kontrakt til 2026, i realiteten ferdig som landslagstrener. Underbygget av et brev fra hopperne med meget skarp kritikk mot lederstilen gjennom en årrekke.

Spørsmålet er om avskjeden blir effektuert nå eller etter sesongen.

Og hvorfor misnøyen så til de grader kommer til uttrykk akkurat nå.

Den nye dronningen

Den åpenbare nøkkelperson her heter Stine Korsen og er leder av Hoppkomiteen. Der Clas Brede Bråthen både har fremstått som og i realiteten vært hopp-Norges mektigste i en årrekke, er det heller ingen tvil om at Korsen nå har satt seg på tronen.

Dette har blitt konsolidert gjennom aktiv tilstedeværelse og fraternisering på internasjonale konkurranser den siste tiden. Og har ført til en åpenbar tillit hos hopperne. Mens de tidligere ansvarlige, Stöckl og Bråthen, nå er parkert hjemme i Norge. Sannsynligvis for godt, i denne sammenheng.

Frustrasjonene over tid har vært for store – og åpenbart ikke bare over den særs vokale sportssjefen fra Mjøndalen.

I dét ligger også en åpenbar endring i de interne allianser.

Der Korsen lenge har fremstått i opposisjon til ledelsen, primært skipresident Tove Moe Dyrhaug og generalsekretær Arne Baumann, er de nå tilsynelatende forent i sitt ønske om å gå fra resirkulering til brutal opprydding. Også det siste med et åpenbart positivt potensial når det gjelder det internklimatiske.

Muligens har Korsen skjønt at den kritiske økonomiske situasjonen i forbundet- og for hoppseksjonen i særdeleshet- krever nye løsninger. Og nye signaler overfor omverdenen og potensielle sponsorer og investorer i en sport som lenge har beveget seg i en skandaletåke som har fjernet fokus fra det sportslige.

En kronprins ut av skyggen

Etter en så langt meget skuffende sesong, er hopperne allerede på vei videre, hvor det sportslige ansvaret blir ivaretatt av den åpenbare kandidat til å ta over som landslagstrener, nemlig nåværende assistenttrener Magnus Brevig.

Der mange forventet at Stöckl skulle tre ut av Bråthens delvise skygge og overta som sportssjef, er det i stedet hans assistenttrener gjennom 13 år som ser ut til å være den som blir stående igjen som Den Neste, uansett hvem som tar over det øverste ansvaret som sportssjef når Clas Brede Bråthen forsvinner.

I tillegg melder Dagbladet sent torsdag at også Bråthens nære medspiller de siste årene, markedsansvarlig Arne Åbråten, gir seg. Og fullender med det en utrensning så effektiv at atskillige Sovjet-ledere nok ville nikket anerkjennende.

Utpusten fra Skiforbundets ledelse er sannsynligvis så dypt lettet at den kan gi hopperne sårt tiltrengt oppdrift for resten av sesongen.

Endringene i maktforholdene i Hopp-Norge gir potensial for en helt ny arbeidsro. Den har de åpenbart tenkt å utnytte effektivt.

Den plagsomme offentligheten

Mens oppmerksomheten til offentligheten rettes mot den pågående hoppkonflikten, samlet Skistyret seg til ett av sine styremøter denne samme torsdagen.

På sakskartet sto et par poster som var like tilsynelatende tekniske som de er prinsipielt interessante.

Den ene går på hva som skal inkluderes i protokollene fra styremøtene. Og gjennom det deles med offentligheten.

De stadige uenighetene i styret de siste årene har åpenbart irritert administrasjonen. Nå ville de utydeliggjøre de interne diskusjonene. Og på den måten dempe oppmerksomheten uenigheten internt i styret har fått. I særdeleshet fra oss i mediene.

Som eksempel er fortsatt ikke protokollen fra siste styremøte i desember offentliggjort. Eller for det vi vet vedtatt.
Dermed vet vi fortsatt like lite om hva slags diskusjoner som har vært rundt de mye omtalte og uavklarte landslagsavtalene, som har vært et betent tema i påfallende lang tid.

At generalsekretær Arne Baumann mente det var en god og forsonende idé å utnevne seg selv til leder for utvalget som skal se med friske og konstruktive øyne på de omstridte avtalene, har heller ikke akkurat bidratt til å føre prosessen videre.

Det er heller ikke sikkert en mindre grad av åpenhet fra skistyrets side er det beste signalet å sende omverdenen i den pressede situasjon hele sporten befinner seg akkurat nå. Men slik ble det, hvilket i beste fall er interessant. Og ellers bare urovekkende.

Mens det fortsatt er frist i minne

Det andre forslaget med en ikke ubetydelig prinsipiell interesse, dreide seg om noe så formelt som forslagsrett til styremøtene.

Og før dere alle faller av, skal jeg dra det så langt som å påstå dette er en potensiell sentralisering av makt hos presidenten og administrasjonen på det valgte styrets bekostning. Og også stikk i strid med de signalene Skiforbundet burde sende til sine medlemmer.

Frem til nå var det en frist for å melde inn saker til styremøtene på fire dager. Den ønsket administrasjonen nå å øke til ti dager. For å få bedre tid til å forberede sakskompleksene, mente de selv.
Eller å utarbeide motargumenter, vil nok velmente kritikere påstå.

Samtidig forblir åpenbart fristen for å innkalle til møtene, som suverent ligger hos presidenten, på fire dager. Uten at det er helt lett å se hvordan disse fristene da skal samtidig utøves.

En slik utvidelse av fristen for å foreslå saker til styremøtene vil begrense muligheten til å ta opp aktuelle saker.

Som posisjonen til Alexander Stöckl.

Eller trusselen om brudd med FIS.

Eller alle forfallene til ski-Norges store NM-fest på Beitostølen.

Eller NM-gullet til Sofie Nordsveen Hustad.

Eller bekymringene for økonomien til ski-VM neste år. Det siste fortsatt under kategorien «Eventuelt». Hvis det er meldt inn i tide, vel å merke.