Paris, politikk og presidenter

Mens Casper Ruud forberedte seg til sin semifinale mot tyske Alexander Zverev på Roland-Garros-anlegget vest i Paris, foregikk det et viktig møte mer sentralt i den franske hovedstaden.

I Élyséepalasset var nemlig to presidenter i en samtale som kan ha avgjørende betydning for hvem som får delta i neste års sommerleker i samme by.

Den franske president, Emmanuel Macron, tok nemlig imot den olympiske president, Thomas Bach, til diskusjoner om veien frem til de nevnte lekene åpner med en spektakulær seremoni på Seinen fredag 26. juli 2024.

Offisielt presidentstempel

Denne torsdagen ble de to dresskledde menn enige om å opprettholde ett viktig prinsipp, nemlig det som dreier seg om den olympiske autonomi.

Altså at IOC selv og kun de skal bestemme hvem som får delta i deres egne leker eller ikke.

I praksis om russiske og belarusiske utøvere skal få være med som såkalt «nøytrale» eller ikke.

De mange som hadde et håp om en tøff og konsekvent linje fra Macron ble altså skuffet. Blant dem er definitivt Ukrainas president, Volodymyr Zelenskyj, som flere ganger har bedt den franske president direkte om å forhindre at noen russere får delta.

Nå har Thomas Bach det offisielle presidentstempel på sin listige plan om å inkludere russere i neste års leker.

Da skal det veldig mye til for å stoppe ham. Fordi kreftene er så sterke – og forener seg på så merkelig effektivt vis.

Uunngåelig blanding

Senere samme dag møtte Bach det olympiske flyktninglaget og fortalte igjen om sin videre plan. Russiske og belarusiske utøvere skal med. Som nøytrale enkeltutøvere. «Som man kan se dem her på Roland-Garros», avsluttet han.

Det var det flere grunner til at han henviste 7 kilometer vestover i hovedstaden.

Ikke bare har tennisen under hele krigen i Ukraina tillatt russiske og belarusiske spillere å delta. Med veldig få unntak. Og det har dannet seg et slags credo om at det fungerer.

Dét er jo i beste fall diskutabelt.

Det som uansett er sikkert, er at det fortsetter.

Og det fortsetter uanfektet av fortsatte protester og markeringer fra ukrainske spillere.

Som man også så i Paris.

IOCs mantra at man ikke skal blande sport og politikk. Med krigen i Ukraina er det naturligvis uunngåelig.

Likevel er det nest beste for OL-eierne at man kan kontrollere konsekvensene av de politiske markeringene. French Open viste at det i høyeste grad er mulig.

Ble buet på

For da belarusiske Aryna Sabalenka fikk flere spørsmål om sitt lands involvering i krigen på pressekonferansene etter hun hadde spilt kamper, uteble hun rett og slett de to neste gangene det ble aktuelt. Tross at spillerne plikter å stille, ble Sabalenka ikke straffet. Sabalenka har ellers tidligere gått overraskende langt i å kritisere krigen hennes hjemland er en støttespiller til Russland i.

Likevel var ikke dette nok til at ukrainske Elina Svitolina ville takke Sabalenka for kampen etter deres møte i kvartfinalen. Noe Svitolina har sagt hun uansett ikke vil gjøre med noen russiske eller belarusiske spillere, selv om de går mot sine myndigheter.

Da kom reaksjonen ingen trodde var mulig.

Da Svitolina som ventet ignorerte Sabalenka, takket dommeren og forlot Court Philippe-Chatrier, begynte deler av det franske hjemmepublikum å bue mot den ukrainske spilleren, som åpenbart var overrasket over reaksjonen.

Så viktig er den formelle høflighet for det franske publikum at det overskygger en eventuell sympati for et krigsherjet folk.

Det er ikke rart Thomas Bach reiste optimistisk fra Paris.

Kontroverser uten konsekvenser

Årets French Open hadde allerede også hatt sin listige avledningsmanøver, da den betente konflikten i Kosovo fikk den senere turneringsvinneren, serbiske Novak Djokovic, til å sette politiske spørsmål sentralt på dagsorden allerede tidlig i turneringen. «Kosovo er Serbias hjerte», skrev han på kameralinsen – og visste godt hvilken støy det ville medføre.

Djokovic har aldri vært redd for kontroverser. Heller ikke denne gang. I trygg visshet om at det ikke kom til å få konsekvenser for hans videre deltagelse.

Ingen tør røre sportens største stjerne i jakten på å bli unik i tennishistorien. Og Djokovic visste det åpenbart godt. Tross protester fra både Kosovos OL-komité og den franske sportsministeren.

Arrangørene forklarte at det ikke var noe i Grand Slam-reglementet som gjorde at de kunne straffe Djokovic for hans uttalelser. Alle kan altså få si hva de mener.

Om de er Novak Djokovic. Eller i teorien en russisk regimetilhenger.

Åpen støtte til president Putin eller de barbariske krigshandlingene i Ukraina skal fortsatt virke diskvalifiserende fra OL-deltagelse neste år. Det samme skal militær tilknytning.

Men det dyptfølte håpet til Elina Svitolina og de andre ukrainske utøverne om å slippe å møte sine russiske og belarusiske konkurrenter i OL neste år er på vei til å forsvinne helt.

Bachs foretrukne illusjon om at det er viktigere å beskytte enkeltutøvere enn behovene til utøverne fra landet som har blitt invadert vil leve inn i lekene neste år.

Flere og flere olympiske sporter tillater nøytrale utøvere. Som i realiteten er et rent svik mot det som egentlig burde være de olympiske fredsidealer. Men som nå også kommer med velsignelse fra president Macron.

«Feig news»

Neste store utfordring for verdens beste tennisspillere er Wimbledon-turneringen i London i juli. Der gikk arrangørene i fjor mot sine egne forbund og nektet russiske og belarusiske spillere deltagelse. De ble straffet, men sto på sitt prisverdige prinsipielle standpunkt.

Ett år senere har de også resignert og skylder på frykten for varige konsekvenser for britisk tennis ved ytterligere represalier i år. Dessverre.

De store tennisforbundene har fått sin vilje. Og ikke minst har IOC gjort det.

Neste år skal Novak Djokovic prøve å ta de eneste han mangler i en gloriøs karriere, nemlig OL-gull. Finalemotstanderen kan i så fall fort bli han som i 2021 hindret ham i å ta karrierens første fulle Grand Slam, altså å vinne alle de fire største turneringene på ett år, nemlig russeren Daniil Medvedev.

Hvis IOC og Thomas Bach får sin vilje gjennom, er nemlig Medvedev en av dem som virkelig får sjansen til å oppleve olympisk ære når lekene skal leve ut sitt nye – og ikke ubetydelig ironiske slogan: «Games wide open».