Det er bare gull som gjelder når norske langrennsløpere går lagøvelser i VM. Presset er massivt. Hyllesten massiv hvis det lykkes.
Hvis det ikke lykkes – og man er den som har skylda – er det adskillig mindre morsomt.
Emil Iversen kjenner på den følelsen akkurat nå. Få kjenner situasjonen bedre enn Pål Golberg. I 2013 var han Petter Northugs VM-makker i Val di Fiemme.
Golberg gikk på en fysisk kollaps i semifinalen – og Norge røk ut.
– Du tenker på alle andre enn deg selv, for det er så mye forventninger. Tankene går først til lagkameraten du går sammen. Så til alle de andre lagkameratene som også står bak deg, sier Golberg til NRK.
– Føler du har sviktet
Han satt ikke foran TV-en da Iversen falt og dro med seg finske Iivo Niskanen fra lederposisjon, men har sett det i reprise mange ganger.
Det gjør vondt.
– Du føler du har sviktet og gjort en feil som du ikke skal gjøre. Jeg tenker på Emil nå, sier Golberg.
– Hvordan tror du han har det?
– Jeg så intervjuet på TV, og det er klart han har er veldig skuffet. Jeg håper han ikke mente det han sa, for det der var en så liten del av skirennet i dag og han kan fortsatt gå 15 klassisk og stafett for Norge, sier Golberg med referanse til Iversens utspill om at han ikke skal gå flere løp i Lahti.
Golberg utdyper:
– Det er mye å ta innover seg på en gang, men han må ikke glemme hva han faktisk bidro med fram til det skjedde. Og det må ikke de som så på heller glemme.
HER GÅR DET GALT: Emil Iversen går på ryggen og gulldrømmen drukner i Lahti-snøen.
Verst å møte lagkameratene
– Hva gjorde du for å komme deg ovenpå?
– For en periode hadde jeg mest lyst til å gjøre det Emil sa, flykte unna alt og alle og være der til jeg turte å komme fram igjen. Det er dritkjipt.
– Synes man nesten det er kjedelig å møte folk?
– Ja, det er det verste å møte lagkamerater og trenere. For min del var det veldig kjipt fordi jeg hadde en dårlig følelse fra jeg tok på meg skiene og varmet opp. Men man kommer seg igjennom det.
Pål Golberg understreker at det også hviler et ansvar på dem som er rundt. Fokus må bort fra det som skjedde – og over på det man kan gjøre noe med.
– Det er viktig å få tankene tilbake på de sporene man var på før det skjedde, fastslår Golberg.
