Norge-stjernens tunge tid: – Ingenting gjorde meg glad

– Det føltes helt tomt. Det var mange følelser jeg aldri hadde kjent på før. Jeg husker jeg var redd for at jeg ikke kom til å bli meg selv igjen, sier Cecilie Fiskerstrand til NRK.

Fjoråret ble snudd på hodet da 26-åringens verste skademareritt ble en realitet og spolerte det som skulle være karrierens høydepunkt.

Etter fem år i skyggen av Ingrid Hjelmseth på landslaget var hun for første gang det åpenbare førstekeepervalget. Endelig skulle hun mesterskapsdebutere for Norge – så røk både korsbåndet og mesterskapsdrømmen.

– Jeg var i mitt livs beste form. Så bare forsvant alt. Jeg mistet EM og måtte bygge meg opp fra null.

Nå kjemper Cecilie Fiskerstrand en intens kamp mot klokka for å rekke sommerens VM-sluttspill i Australia og New Zealand.

Hylgråt etter landslagsbeskjed

For muligheten til å representere Norge og spille på den internasjonale fotballscenen har alltid vært en drøm for sisteskansen fra Langevåg i Møre og Romsdal.

I niendeklasse på ungdomsskolen begynte hun «å hylgrine midt i skoletimen» da hun ble spurt om å være med på landslaget for første gang.

Landslagssamlingen var det første stolte møtet med flagget på brystet for tenåringen, som sjonglerte aldersbestemte landskamper i både håndball og fotball. Fiskerstrand debuterte på A-landslaget allerede som 17-åring.

Fiskerstrand ble omtalt som det største keepertalentet i norsk fotball på damesiden, og mesterskapsdrømmen ble bare ytterlige forsterket da hun var med som lærejente i VM-troppen til 2015 i Canada for å få mesterskapserfaring.

– Det var veldig lærerikt, men jeg skulle ønske det ikke ble så mange år som andrekeeper, innrømmer hun.

Hun tok store steg og var svært delaktig da LSK Kvinner vant fire strake seriemesterskap i tidsperioden 2016-2019, men landslagsplassen mellom stengene var utenfor rekkevidde.

Humørsprederen reiste hjem fra de to påfølgende mesterskapene i både EM i 2017 og VM i 2019 uten spilletid.

Så blinket EM i 2021 seg ut som karrierens store høydepunkt. Hjelmseth takket for seg på det norske landslaget i 2019 og Fiskerstrand tok steget opp som soleklar førstekeeper på landslaget.

Samtidig stagnerte hun for første gang i karrieren.

Kjeft for å trene

Etter fire sesonger i LSK Kvinner signerte hun for den britiske toppklubben Brighton, men utenlandsoppholdet og barndomsdrømmen på den britiske sørkysten ble aldri slik hun hadde sett for seg.

– Jeg følte ikke at jeg utviklet meg. Vi hørte bare treneren som pratet på trening, og det var lite ballberøringer, forteller Fiskerstrand.

Hun vil ikke være med på at utenlandsoppholdet ble en nedtur, og hun er tydelig på at hun hadde gjort det samme på nytt.

Men for å fortsette utviklingen tok hun, sammen med flere lagvenninner, grep.

– Vi forsøkte å trene, men da fikk vi beskjed om at det ikke var lov. Vi måtte inn på kontoret til treneren og unnskylde oss fordi vi hadde trent, sier hun om den komiske hendelsen, selv om voksenkjeft ikke stoppet treningsivrige Brighton-spillere.

– Vi trente i sivilt tøy slik at ingen kunne kjenne oss igjen. Vi hadde allerede trent med klubbtøy i parken, men da ble vi nok en gang kalt inn på kontoret og måtte unnskylde oss for at vi hadde trent. Men i sivilt tøy gikk det fint, og da følte jeg at jeg ble bedre og utviklet meg.

Likevel returnerte hun til LSK Kvinner til det hun beskriver som «en bedre treningshverdag» etter halvannet år med benketilværelse og syv opptredener i England.

Hjemme harmoniserte klubbhverdagen med egne tanker om egen utvikling, og hun var endelig det soleklare førstevalget på klubb- og landslag inn mot EM i England.

Nå skulle hun tilbake til den britiske solkysten og mesterskapsdebutere for Norge som det åpenbare og ubestridte førstevalget.

Så smalt det i høyrekneet. To måneder før EM.

– Ingenting gjorde meg glad

På en trening i mai sviktet kneet da hun skulle endre retning i LSK-hallen.

– Jeg hadde tenkt og trent så lenge for dette europamesterskapet. Alt jeg tenkte i situasjonen da jeg tok etter kneet var: «Nå ryker EM, nå ryker EM, når ryker EM». Først ble EM utsatt ett år på grunn av korona, og det skulle være ett år jeg hadde til å bli bedre, men så skjedde det.

Hun fortsetter:

– Det føltes som hele karrieren min var bygd opp mot EM i England og så forsvant det på grunn av korsbåndet og noe som jeg ikke fikk påvirket.

Hun hadde aldri hatt kneproblemer tidligere i karrieren. Men hun har alltid hatt enorm respekt for alvorlige korsbåndsskader ettersom flere klubb- og landslagskolleger har trøblet etter voldsomme kneoperasjoner.

Plutselig sto hun selv som hovedperson i sitt verste skademareritt.

– Det har tatt lang tid å komme over. Det var så mørkt en periode, sier en betenkt Fiskerstrand som vanligvis er veldig glad, sprudlende og omgitt av mye latter.

– Men det føltes som ingenting gjorde meg glad. Jeg begynte å tenke om dette var det nye følelsesregisteret mitt og om det ikke er noe som kan gjøre meg lykkelig igjen. Jeg er ingen bitter person, men jeg har vært bitter og det har vært uvant å kjenne på de følelsene. Det var rart, og jeg følte at det ikke var noe som hjalp.

– Når man først går ned i en slik spiral graver man seg langt ned, men så graver man seg opp igjen, sier hun og smiler, selv om prosessen har vært krevende.

– Mange har brukt mentaltrener for å komme tilbake, men denne prosessen har jeg måtte gjøre alene. Det hjalp ikke å snakke med noen. Det har vært så sårt at jeg ønsket å gjøre det alene og jeg hadde ikke lyst til å involvere andre.

Intens kamp mot VM-klokka

Med tiden til hjelp er omsider smilet og humøret tilbake åtte måneder etter kneoperasjonen.

Nå kjemper Fiskerstrand, som står bokført med 44 A-landskamper, en intens kamp mot klokka for å rekke sommerens VM-sluttspill i Australia og New Zealand.

– Jeg har aldri trent så hardt som jeg gjør nå. Veien tilbake har vært knalltøff, og jeg har ikke tid til å kaste bort en økt. Jeg sier til meg selv: Vil du spille VM? Løft på tyngre vekter. Vil du spille VM? Løft på tyngre og mer vekter.

For øyeblikket er hun inne i sin lengste skadeperiode siden hun begynte å spille fotball som femåring. Hun er tidligst tilbake i kamptrening i mars, fire måneder før VM, og Fiskerstrand er den første til å innrømme at hun «er avhengig av flyt» for å rekke mesterskapet.

– Jeg er realistisk, og vet at det ikke blir en enkel vei dit. Men jeg er opptatt av å gå for VM og så for vi se om jeg står der 20. juli eller ikke. Det viktigste for meg er å vite at jeg har gjort alt jeg kan for å nå det.

– For du kan datoen til åpningskampen mot New Zealand?

– Ja, roper hun og bryter ut i latter.

Landslagssjef Hege Riise er positiv på vegne av sisteskansens vegne.

– Sjansene for at hun rekker VM er store, vurderer Riise, som er tydelig på hva som må til for at Fiskerstrand skal bli vurdert inn mot landslaget:

– Hun har vært en tydelig førstekeeper her en stund, men hun har vært ute lenge. Hun må ha kamptrening først, men hun er ivrig og vi vet at hun trener godt.

Og selv om Fiskerstrand, snart åtte år etter sin første mesterskapsreise, fremdeles ikke har voktet buret i et mesterskap med flagget på brystet for A-landslaget, føler hun ikke at hun har noe uoppgjort.

– Jeg er ikke så opptatt av å bevise noe. Jeg har veldig lyst til å oppleve og spille et mesterskap med Norge.