Noen som sier nei

Et fantastisk løp av Karsten Warholm på 400 meter hekk i Monaco kunne bare utfordres av et tilsvarende fra brødrene Ingebrigtsen noen minutter senere på kvelden.

Og det var akkurat dét vi fikk.

Jakob Ingebrigtsen løp inn til ny europarekord på 1500 meter – som første nordmann under den forjettede 3.30-grense.

Men selv disse verdensklasse-prestasjonene minsket snart i skriftstørrelse da Petter Northug via egne konti på sosiale medier fortalte om pågripelse og kokainbeslag.

Fra Dal til Vika

Fredagens mest nedslående nyhet skjedde egentlig på torsdag. Men ble ikke kjent før VG fikk tak i en video fra arrestasjonen på E6 like ved Dal.

Da handlet Northug og hans apparat raskt og effektivt.

Offentliggjøring av denne type nyheter på egne konti på sosiale medier gir en siste, men unik mulighet til å styre historiens retning og ikke minst omfang.

Inkludert å få poengtert at det er en mindre mengde narkotika, uten å spesifisere, som er beslaglagt i hans leilighet i Vika i Oslo og understreke at hovedpersonen nå skal ta ansvar. Det er sobert, konsist og strategisk riktig.

Inkludert at de umiddelbare reaksjonene i påfallende stor grad inkluderte et betydelig element av sympati og på det nærmeste medynk.

Ingenting er galt med menneskelighet og medmenneskelighet også i denne sammenhengen. Problemet er bare at det kan bidra til en tilsløring av realitetene.

• Les også: Trafikkorganisasjon: – Håper folk innser hvor alvorlig det er

Ingen tilfeldig synder

Northug ble tatt på vei fra Trysil, der han ironisk nok hadde vært instruktør på en skiskole. Han var alene i bilen, og politiet mistenker at Northug var ruspåvirket da han kjørte i 168 km/t på E6. Hjemme hos ham ble det gjort beslag i kokain.

Det er ikke trist. Det er mest av alt bare forkastelig, moralsk som juridisk. I den grad et begrep som forkastelig har noe som helst med jus å gjøre.

Northug skriver også han skal ta sin straff. Den straffen kan bli streng.

For det er ikke den tilfeldige synder vi har med å gjøre.

Dette er en mann som har vært ute en sommernatt før. Og flere enn de fleste.

Etter dommen for promillekjøringen, etterfulgt av forsøk på å endre historien til politiet, svarte han med anger, tilsynelatende selvransakelse og ikke minst argumentet ingen nordmann kan motstå: VM-gull.

Fire til og med – i et rent ut magisk mesterskap i svenske Falun i 2015. Tårene på seierspallen etter det første illustrerte en mann som hadde vært dypt nede i mørket og kjempet seg tilbake. Til tilgivelse og en nesten forsterkning av heltestatusen.

Ikke bare er vår kollektive hukommelse kort og ekstremt selektiv, vi elsker også mangefasetterte helter som Petter Northug.

Grensene er passert

Andre har flere seiere. Men grunnen til at Northug engasjerer oss så enormt, er at han er vår kanskje største idrettsstjerne gjennom tidene. Med stort trykk på stjerne. Kombinasjonen badboy, smått introvert trønder og langrennsløper av ypperste klasse er nødvendigvis uimotståelig for en nasjon som vår.

Innenfor visse grenser. Disse er nå grundig passert. Kanskje for godt.

Mannen som trollbandt oss under ski-VM i Oslo i 2011 var etter hva han skriver i sin mye omtalte selvbiografi allerede da i starten av en bratt, sportslig nedtur.

Den sportslige motivasjonen var allerede på tapende front mot det sivile livs mange fristelser.

Og det skal ha blitt sendt bekymringsmeldinger fra landslagsledelsen vedrørende Northugs sosiale eskapader allerede da. Men ingen i Ski-Norge har noen gang hatt ordentlig styring på Petter Northug.

Ryktene florerte

Paradokset er at det var den første, store nedturen som skapte legenden Petter Northug. Uten fyllekjøringen i 2014 og den påfølgende revansjen i Falun året etter, ville Petter Northug endt sin karriere som en gradvis fallert stjerne. Nedturen skapte legenden.

Men det er en historieskrivingens suksessformel som ikke lar seg gjenta.

I stedet håpet man Northug var på vei til anerkjennelse på andre områder av livet, som ekspertkommentator i TV 2 og gjennom sitt eget brillemerke.

Men ryktene om eksessive festaktiviteter, som har versert i årevis, tiltok bare i styrke. Og det ble uttrykt bekymring fra mange kanter da han sent i 2019 skilte lag med manager Terje Hallan, som er en respektert forretningsmann. Northug skulle ta mer ansvar selv.

Uten noen til å si nei eller stopp.

To ord Petter Northug etter sigende ikke er særlig glad i. Men også to helt essensielle ord i formingen av en toppidrettsmann, som Petter Northug av lynne og livsfilosofi sannsynligvis alltid vil være.

Fredagskveld i Monaco

Og det er her vi vender tilbake til fredagskvelden hele det idrettsinteresserte Norge kommer til å huske.

For før Northug-nyheten rystet offentligheten hadde altså to nordmenn utført til dels unike prestasjoner på en friidrettsbane sør i Europa. Begge under bestemt påsyn av sine trenere, henholdsvis Leif Olav Alnes og Gjert Ingebrigtsen.

Verken Karsten Warholm eller noen av brødrene Ingebrigtsen ville blitt de lysende stjerner de er uten sine mentorer.

Ingen som har sett eller vært i nærheten av Gjert Ingebrigtsen eller Leif Olav Alnes i trenings- eller konkurransesituasjon har vært i tvil om deres autoritet. Og at det er de som dypest sett har definisjonsmakten i deres utøveres karriereløp.

Som også kan uttrykkes som at det er de som sier nei eller stopp.

Som gir en uberettiget form for komikk når det blir et problem av tilsynelatende banaliteter som at Jakob Ingebrigtsen får seg kjæreste eller Karsten Warholm ikke klarer å legge seg innen midnatt.

For det er et oppsyn og en tilstedeværelse som er avgjørende for utviklingen i et toppidrettsklima der de minste detaljer kan være avgjørende.

Mange har ment vel om Petter Northug også. Men motkreftene har vært og fått lov å være for sterke. Av grunner han egentlig bare selv kjenner.

Men etter dette er det et uomtvistelig faktum at ingen sa stopp eller nei i tide. Heller ikke han selv. Som man jo kan forvente av en 34-åring med den forhistorie han har.

En 34-åring som i tillegg veldig godt vet hvilken rollemodell han kan være. Som han har vært.

Og bare kanskje kan bli igjen. For det kan være at veldig mange bare sier nettopp nei.