I dag har denne mannen hatt rekorden lengre enn Bob Beamon

30. august 1991:

Det er lengde for menn under VM i friidrett i den japanske hovedstaden. Mike Powell er den høyest rankede hopperen, men han har aldri slått erkerivalen Carl Lewis. Det er det heller ingen andre lengdehoppere som har gjort på ti år.

– Hvilken episk konkurranse vi har i vente her, sier den amerikanske kommentatoren idet Mike Powell starter tilløpet på sitt første hopp.

Han skulle få mer rett enn han kunne drømme om.

Slo rekorden etter 15 år

Første omgang: Mike Powell hopper 7,85 meter. Like etter kommer Carl Lewis. «Kong Carl» flyr 8,68 og setter mesterskapsrekord.

Lewi' førstehopp er langt nok til å vinne de aller fleste konkurranser i verdenshistorien, men et godt stykke bak verdensrekorden.

Denne kvelden er det nøyaktig 22 år, 10 måneder og tolv dager siden den kanskje mest sjokkerende verdensrekorden i friidrettens historie ble satt.

Bob Beamon hoppet 8,90 meter under OL i Mexico. Det var 55 centimeter lenger enn den forrige rekorden, og plutselig hadde han satt en fullstendig ny standard for lengdehopp.

Det skulle gå 15 år før noen i det hele tatt var i nærheten av å hoppe like langt, men et knippe hoppere anført av Lewis hadde sakte, men sikkert nærmet seg rekorden.

Men den var fortsatt uslått.

Fikk ut det beste av hverandre

Andre omgang: Mike Powell treffer godt og hopper 8,54 meter. Han nærmer seg Lewis, som hopper dødt i den andre omgangen.

Carl Lewis har nettopp fylt 30 år og er på den absolutte høyden av sin karriere. Noen dager i forveien har han satt verdensrekord på 100 meter med tiden 9,86.

Lewis har ikke tapt en lengdekonkurranse på ti år, og blant annet tatt to OL-gull i disiplinen på veien. Men han er ikke høyest rangert i denne grenen.

Lewis er i hovedsak sprinter, og konkurrerer bare i lengde en håndfull ganger hver sesong. Powell er derimot en ren lengdehopper og deltar i rundt 20 konkurranser i året.

Han vinner nesten alt han stiller opp på – unntatt de få gangene han konkurrerer med Carl Lewis.

– Carl var en stor konkurrent, og han har utvilsomt fått ut det beste av meg, og jeg gjorde det samme med ham, skriver Powell i en e-post til NRK.

Tredje omgang: Powell hopper 8,29 meter. Lewis får kjempetreff og trygger ledelsen med et hopp på 8,83 meter – lenger enn hans personlige rekord. Det er litt for mye medvind til at det blir registrert som mesterskapsrekord.

Raste mot dommeren

Noen uker før VM var Powell nærmere Lewis enn noen gang tidligere. I det amerikanske mesterskapet hoppet han svært bra, og ledet før Lewis' siste hopp.

Men som så mange ganger før hentet konkurransemannen Lewis frem til et kjempehopp akkurat da det gjaldt som mest. Han gikk forbi Powell med to fattige centimetere.

Fjerde omgang: Powell får drømmetreff. Det kan være personlig rekord, og det kan være lenger enn Lewis. Men dommeren løfter det røde flagget, og det er dødt. Powell er rasende, løper bort til dommeren og roper at det ikke er hans fotmerker som har gitt sporene som indikerer overtramp.

Like etter hopper Carl Lewis 8,91 meter – én centimeter lenger enn den legendariske verdensrekorden. Det er for sterk medvind til at den blir godkjent som verdensrekord, men langt nok til at det skal være praktisk talt umulig å slå ham i konkurransen.

Mike Powell var ingen sprinter. Han var en hopper. I tenårene var han vel så talentfull i høydehopp som i lengde, og han hoppet på et tidspunkt 2,17 meter høyt. Han vant flere dunkekonkurranser mot profesjonelle basketspillere.

Problemet hans er at han ofte bommer på timingen i tilløpet, og dermed får han flere døde hopp enn konkurrentene. Før VM-konkurransen i 1991 mener han selv at han har fått orden på dette.

Les videre under videoen.

– Kunne hoppet lengre

Femte omgang: Mike Powell får sitt livs treff, og på sitt særegne vis «løper han» gjennom lufta. Han treffer ikke planken perfekt, men det er i alle fall ikke overtramp. Powells hopp måles til 8,95 meter, og han kan knapt tro at han har slått verdensrekorden. Like etter hopper Lewis vanvittige 8,87 meter – denne gang i motvind.

– Jeg fikk mer høyde i hoppet enn normalt. Jeg husker jeg så etter sanden, men så var jeg fortsatt i lufta. Så hørte jeg publikumsbrølet. Det var da jeg skjønte at det kunne være rekord, sier Powell i dag.

Selv om han konkurrerte i grenen med den kanskje mest myteomspunnede rekordene i friidretten, hadde han ikke sett på den som uslåelig. Sammen med treneren hadde han lagt en plan over flere år som skulle ende i rekord.

Han hadde målt utallige døde hopp for å se hvor langt han egentlig hadde hoppet. De gangene han satset langt bak planken, målte han likevel hoppet for sin egen del. Alt ble gjort for å overbevise seg selv om at 8,90 ikke var noen umulighet.

Selv rekordhoppet var ikke helt perfekt i hans øyne.

– Jeg kunne hoppet enda lenger om det ikke var for at jeg vridde meg sidelengs rett før landingen. Jeg hoppet faktisk 9,01 meter fra der jeg satset. Senere trodde jeg at jeg skulle kunne hoppe 9,20 meter om jeg fikk perfekt treff, sier han.

Trodde rekorden skulle bli slått

Sjette omgang: Mike Powell hopper dødt og er ferdig for kvelden, og Carl Lewis gjør seg klar for sitt siste hopp. For femte gang i konkurransen får han til et resultat som ville gitt ham en knusende seier i nesten alle andre konkurranser i verdenshistorien. 8,84 er hans nest lengste hopp i livet med godkjent vind, men ikke langt nok til å slå Powell.

– Jeg trodde Carl Lewis skulle slå rekorden min senere på kvelden i Tokyo. Men jeg er veldig glad for rekorden, og glad for at jeg fortsatt har rekorden, sier Powell.

I årene før Bob Beamon slo sin legendariske verdensrekord i 1968, var det flere utøvere som kriget om å være verdens beste. Hans rekord var den niende på 60-tallet, og spesielt knivet amerikanske Ralph Boston og sovjeteren Igor Ter-Ovanesyan i flere år om å ha det lengste hoppet.

Men da Beamon plutselig hoppet en halv meter lenger enn noen av de andre, var det slutt på rekordjaget for en stund.

Rekorden hans ble stående i 22 år, 10 måneder og 12 dager da den ble slått 30. august 1991.

Les videre under videoen.

I dag, 12. juli 2014, har Powells rekord stått like lenge som Beamons rekord. Men til forskjell fra slik situasjonen var i 1991, er det i dag ingen tegn som tyder på at rekorden ville bli slått.

Der friidrettsverdenen tidlig på 90-tallet lurte på når første menneske ville runde den magiske nimetersgrensen, er spørsmålet i dag snarere om noen vil klare det.

– Bolt kunne slått rekorden

Under OL i London i 2012 kom flere utøvere til finalen med hopp som var en meter kortere enn verdensrekorden, og gullet ble vunnet med resultatet 8,31. I år har ingen hoppet lenger enn 8,51 meter.

Powell har likevel ingen tro på at hans rekord vil bli stående for evig.

– Jeg er sikker på at rekorden vil bli slått en dag. Jeg tror Usain Bolt kunne gjort det om han trente for å ta rekorden. Jeg ser ikke frem til den dagen da jeg vil være en «tidligere rekordholder», men når noen slår den, så håper jeg at jeg i alle fall får sitte i sofaen og se det, sier mannen som nå har fylt 50.

Han mener det langt på vei var tilfeldigheter som gjorde at det var nettopp ham som fikk æren av å slå Beamons rekord.

– Jeg var ikke den eneste utøveren i min generasjon som var i stand til å slå rekorden, men det var jeg som slo den. Når noen hopper lenger enn 8,60, så er de også i stand til å hoppe over ni meter. Jeg visste jeg kunne slå rekorden fordi jeg hadde hatt døde hopp som var over 8,90 noen ganger, så jeg følte det var bare et tidsspørsmål, sier han.

Med unntak av noen «umulige» kastrekorder, er det i dag ingen av friidrettens verdensrekorder som har vist seg å være mer seiglivet enn den Mike Powell satte i Tokyo-VM. Dermed har han etter hvert blitt vant til å svare på spørsmål om doping.

– Jeg visste at jeg var ren, men jeg er sikker på at noen av utøverne som slo rekorder brukte noe ulovlig, spesielt i kastøvelsene. Jeg kan ikke kontrollere hva andre folk tenker, men jeg er veldig stolt av hva jeg fikk til. Jeg hadde en jevn utvikling som hopper, og jeg ble litt bedre hvert år, sier Powell i dag.

Hoen: – Powell var overrasket

En som fulgte rekordjakten i 1991 på nært hold, og som følger friidretten nærmere enn de fleste også i dag, er Bislett-general Steinar Hoen.

VM-konkurransen for 23 år siden fulgte han fra indre bane.

Han var 20 år gammel og hadde nettopp vært gjennom sin første kvalifisering i et internasjonalt seniormesterskap. Tilfeldighetene gjorde at han ble sittende på indre bane lenger enn normalt etter at han selv var ferdig med konkurransen.

Dermed ble han vitne til tidenes lengdeduell – en konkurranse han husker «som det var i går».

– Det var lummert vær den kvelden. Rett etter at konkurransen var over, brøt det ut verdens verste tordenvær, minnes Hoen.

Selv var han overlykkelig over å komme til høydefinalen, som skulle arrangeres kvelden etter. I likhet med Powell fikk unge Hoen til sitt livs foreløpig beste hopp denne magiske kvelden. Han var fullstendig utladet og gjorde det dårlig i finalen.

Han mener at slik lengdekonkurransen utviklet seg, så var det både tilfeldigheter og et enormt psykologisk spill som ble avgjørende.

– Hadde det vært bare 2,0 sekundmeter vind og hoppet til Lewis på 8,91 hadde blitt godkjent, så hadde aldri Powell hoppet 8,95, sier Hoen.

Han tror Powell ble ytterligere trigget av at hans fjerde hopp ble dømt dødt.

– Man kunne se på reaksjonen at Powell var overrasket over at han kunne hoppe så langt. Lewis hoppet lenger enn Beamon rett før ham. Kroppen til Powell dirret sikkert. Han er utenfor seg selv hele konkurransen, og han hadde da én sjanse til å gjøre det, sier Hoen.