Når selv førsteplass ikke er godt nok

Pep Guardiola bør skifte beite nå. Han bør fri til Everton eller Nottingham Forest.

I Manchester City vil han bli kritisert uansett hvor mye han briljerer.

De lyseblå har vunnet en fjerde strake ligatittel, noe ingen har klart i England siden toppdivisjonen startet i 1888. Om det var hele historien, burde alle hyllet et legendarisk lag og en trener som er blant tidenes beste.

Men vær trygg på at flere vil prate om Fraudiola.

Tre argumenter

«Fraudiola» er kallenavnet Guardiolas største kritikere elsker å bruke.

Navnet fremstiller ham som en slags bedrager, en middelmådig trener som i deres øyne har sanket troféer via en kombinasjon av enkle jobber, kvalmende pengebruk og stjerner som vinner kampene for ham.

Da Guardiola vant alt med Barcelona, var det på grunn av Lionel Messi.

Da Guardiola tok tre strake ligatitler med Bayern München, var spillerne så gode at en brisen fan kunne klart det samme.

Og nå som Guardiola har vunnet sin sjette ligatittel på syv år i City, har de skarpeste kritikerne minst tre argumenter som de føler gjør suksessen nærmest verdiløst.

Det første argumentet er «115».

Anklagene

Tallet viser til de 115 punktene hvor Premier League i fjor anklaget City for regelbrudd.

Disse anklagene handler blant annet om at City brukte mer penger enn de hadde lov til, og gjelder mellom sesongene 2009–10 og 2017–18. Saken høres nå av et panel, og City, som benekter skyld, er uskyldige frem til det motsatte er bevist.

Om City er skyldige, vil det så klart endre konteksten rundt Citys titler siden 2009–10. Men for Guardiolas kritikere er anklagene et argument allerede nå.

Leser man reaksjonene på saker eller meninger om City, i presse eller på sosiale medier, vil du se tallet dukke opp gang på gang. Taktisk geniale? Tidenes beste engelske lag? For noen er svaret alltid det samme.

115.

Uansett: Hva enn dommen blir, har Fraudiola-leiren nok av ammunisjon.

Det andre argumentet mot Guardiola er pengebruk.

Privilegert

Her er teorien at Citys ressurser gjør alle titlene til en selvfølge.

Hvordan kan ikke Guardiola vinne når City eies av søkkrike Sjeik Mansour, et medlem av kongefamilien i Abu Dhabi? Hvem kan vel feile med en klubb som tjener mest i verden og kjøper dyre spillere hele tiden?

Guardiola lar seg irritere av dette selv. Sist tirsdag sa han at, om penger garanterte titler, hadde United vunnet ligaen hvert år. På én måte hadde han rett: Nettsiden Transfermarkt viser at City har hatt det tredje høyeste nettoforbruket på spillerkjøp i ligaen siden han tok over i 2016.

City er godt bak Chelsea og United. De er omtrent likt med Arsenal.

Så kan man si at City bruker nest mest på lønninger etter United, men det er en nærmest uunngåelig konsekvens for lag som ligger lenge i toppen. (Selv om man henter en spiller for vekslepenger, må man betale ham for å bli.)

Man kan legge til at City nyter godt av investeringer som ikke går inn under de finansielle reglene, som det moderne treningsanlegget og det globale nettverket av 13 klubber som opereres av moderselskapet City Football Group. Dette er sant.

City er rike. De har store ressurser.

Guardiola er kanskje verdens mest privilegerte trener.

Men han er ikke så privilegert at fire strake titler bør tas for gitt.

Selv Alex trengte penger

De mest dominante lagene har alltid hatt store ressurser.

Gjengen som vant trippelen med Manchester United i 1998-99, huskes som helter. En viktig del av det eventyret er toppen av Deloittes tabell over lagene som tjente mest i Europa den sesongen:

1. Manchester United (111 millioner pund)
2. Real Madrid (84 millioner pund)
3. Bayern München (76 millioner pund)
4. Chelsea (59 millioner pund)
5. Juventus (59 millioner pund)

United var best både på og utenfor banen. De tjente mest i Europa fra Deloitte begynte oversikten i 1996–97 og frem til 2004-05, da de ble tatt igjen av Real Madrid. De ble på toppen i England frem til 2021–22.

Innen 2003 hadde United gjort de tre dyreste kjøpene i engelsk fotballhistorie: Rio Ferdinand, Juan Sebastián Verón og Ruud van Nistelrooy.

Fans av United vil minne om at klubben tjente disse pengene selv, uten hjelp fra eksterne formuer, og det er helt riktig. Ingen beskylder dem for regelbrudd eller det Arsène Wenger en gang kalte «økonomisk doping».

Men i debatten om Guardiola er poenget at selv Ferguson trengte ressurser.

Det samme er sant om stort sett alle lag som ligger i toppen lenge. Jobben til trenerne bak disse lagene er å gjøre pengene om til titler.

Kjedelig

Noe som fører oss til det tredje argumentet mot Guardiola: At han har gjort Premier League kjedelig.

Dette er egentlig ikke et argument, men det viser at flere anser Citys titler som en selvfølge.

Skribenten Jonathan Liew gjorde nylig poenget i den britiske avisen The Guardian at tittelkampen mellom City og Arsenal knapt har eksistert. Lagene kjempet side om side i flere uker, og vi burde fulgt thrilleren med 150 i puls, men den virket sjelden særlig spennende.

Ingen trodde egentlig at City kom til å avgi poeng.

Vi visste at City ville ta tittelen om de vant hver kamp. De har ikke tapt i ligaen dette kalenderåret, og ingenting antydet at de kom til å snuble.

Nå er de en seier mot United unna å vinne ligaen og FA-cupen. «Dobbelen» pleide å være en bragd, men nå hever man knapt et øyenbryn.

Disse tre argumentene skaper et problem når vi skal bedømme Guardiola.

Hvor stor del av Citys suksess handler om ressursene? Hvordan skal vi reagere på titler som City kan miste om de finnes skyldige i regelbrudd?

Hvor stor del av æren for titlene fortjener treneren?

Taktisk mesterverk

Det riktige svaret på det siste spørsmålet er veldig langt unna «null».

Det er en grunn til at ingen før har klart fire på rad.

Taktisk kan du bli funnet ut av hvert år. Guardiola har fornyet laget hele tiden, fra backer som går innover i banen til 3-2-4-1 og fire stoppere. Hver gang rivalene nærmer seg svarene, endrer Guardiola spørsmålene.

Han har holdt motivasjonen oppe blant en tropp som fint kunne slappet av etter fjorårets trippel.

Mens storkjøp som Jack Grealish og Erling Braut Haaland diskuteres, har Guardiola fått maks ut av navn som Manuel Akanji, stopperen som kostet 15 millioner pund.

City hadde havnet på fjerdeplass før Guardiola tok jobben, 15 poeng bak toppen, med flopper som Eliaquim Mangala og Wilfried Bony. Så kom Guardiola på tredjeplass i en sesong hvor han visstnok ble avkledd.

Nå som Guardiola har knekt den engelske koden, har debatten flyttet seg til privilegiene han har.

Guardiola vet dette. Han prater ofte om hvor vanskelig det er å vinne nesten hver eneste kamp så lenge, som om han fortsatt har håp om å overbevise sine kritikere. Og det krever et geni for å først revolusjonere fotballen med en særegen stil, og så holde seg foran rivalene i 15 år ved å videreutvikle egne idéer.

Guardiola har vunnet 12 av 15 mulige ligatitler i Spania, Tyskland og England, pluss 10 nasjonale cuper og tre mesterligatitler.

Men for noen kritikere er selv ikke førsteplass godt nok.

Utfordringen

Med mindre Guardiola drar til en klubb som mangler Citys ressurser.

En sentral del av Fraudiola-teorien er at Guardiola begynte på toppen med Barcelona og har levd der i luksus siden. Han har bare trent «dårlige» spillere i 2007-08, hans første sesong, da han tok Barcelonas B-lag opp til spansk tredjedivisjon.

Som er bra det, men ikke like sterkt som at Jürgen Klopp vant to ligatitler med Dortmund, eller at Alex Ferguson dominerte skotsk fotball med Aberdeen.

Tenk om Guardiola tok utfordringen.

Vi kunne da vurdert Guardiolas egenskaper på en bedre måte, adskilt fra argumenter om stjerner, pengebruk og anklager om regelbrudd. Hvem vet, kanskje er det et poeng at Guardiolas fotball er for kompleks til å fungere med svakere lag.

Det skjer neppe, men det hadde vært gøy.

Først da kunne Fraudiola-leiren forstått hvor god han faktisk er.