Mysteriet Pogba

Det var en pasning som nesten skal være umulig.

Et kvarter inn i kampen mot Portugal fikk Paul Pogba ballen på egen halvdel. Portugal lå med alle mann bak ballen, men så løp Kylian Mbappé inn bak forsvaret.

Det var et optimistisk initiativ. Når man slår en stikker, trenger man vanligvis vinkel mellom ballfører og den som tar løpet. Her måtte Pogba slå ballen rett frem, noe som ofte gjør at pasningen enten blir for lang eller kort.

Om Pogba hadde spilt for Manchester United, hadde han neppe lykkes med pasningen.

Men i går spilte Pogba for Frankrike.

Pogbas Magi

Stikkeren var et kunstverk. Pogba slo ballen mellom de to midtstopperne, og som et perfekt golfslag stoppet den akkurat der den skulle. Som en curlingstein skrudde den inn i riktig sone til riktig tid, like foran Mbappé.

Mbappé trengte ikke engang å ta en touch. Han skjøt med en gang – og keeper reddet:

Men Pogba var ikke ferdig.

Like etter pause la han nok en utsøkt pasning. Fra høyre kant så han løpet til Karim Benzema, og selv om det knapt fantes bakrom, slo han en løs stikker som bøyde seg inn bak forsvaret og landet på sølvfat foran spissen.

Heller ikke Benzema trengte å ta et touch. Han skjøt via stolpen og inn:

Før kvelden var over, fikk Pogba selv ballen utenfor boksen. Han fintet bort João Palhinha, som ble så grundig lurt at han nesten snublet, og så limte han ballen oppe i krysset.

Kun et tigersprang fra Rui Patrício forhindret et av EMs peneste mål:

Pogbas magi hjalp Frankrike med å sikre 2–2 og førsteplass i gruppen. Foran skjermen satt vi alle og måpte. På benken kunne Frankrikes trener, Didier Deschamps, konstatere at en av landets beste spillere var i storform.

Og et helt annet sted må Ole Gunnar Solskjær ha klødd seg i hodet.

Hvorfor i alle dager spiller ikke Pogba slik for United?

Pogba i rødt og blått

Det finnes to versjoner av Pogba, avhengig av hvilken drakt han har på seg.

Pogba i blått har vært en av EMs beste spillere – kanskje den beste.

Pogba i rødt klarer så vidt å danke ut Fred og Scott McTominay på Uniteds midtbane.

Det er nesten ufattelig at dette er den samme spilleren som Solskjær flere ganger har benket denne sesongen. Hadde Pogba oftere levert som i går, hadde han spilt hvert minutt for United.

Men Pogba i rødt spiller nesten aldri de umulige pasningene vi så i går. Oftere står han bak farlige balltap og langpasninger uten adresse.

En rekke ganger har han blitt slaktet av tidligere storspillere på britisk TV.

– Han er veldig enkel å spille mot, sa Graeme Souness i fjor.

– Han er den mest overvurderte spilleren jeg har sett, sa Jamie Carragher i desember.

– Han varierer altfor mye i prestasjonene, sa Teddy Sheringham i februar.

Men hvorfor?

Gammelt mysterium

Det mest åpenbare er at Pogba har bedre spillere rundt seg på landslaget. Det er lettere å slå pasninger når du har løpene til Mbappé og Benzema, to spisser i ypperste klasse. De fleste ser bra ut ved siden av ballvinneren N’Golo Kanté, som er verdt to spillere.

Det er noe annet å spille med Fred eller McTominay, som er milevis unna Kanté. Foran seg har han Edinson Cavani, som tar få løp i bakrom.

Alternativet på topp er Anthony Martial, som knapt tar løp i det hele tatt.

Samtidig er ikke Pogba-mysteriet et nytt fenomen. I VM i 2018 var han glitrende da Frankrike vant turneringen. Fem måneder senere var han så dårlig for United at José Mourinho, lagets daværende trener, kalte ham et «virus».

Fire uker senere hadde Solskjær tatt over, og Pogba var plutselig ustoppelig.

Den formen varte kun i noen måneder, og har aldri vendt tilbake i United.

Så mysteriet ser ikke ut til å handle om treneren. Kanskje er årsaken noe mer personlig. Kanskje går det mer på trivsel. Kanskje har det mer å gjøre med forholdene rundt Pogba enn Pogba selv.

Han er ikke den eneste som har slitt i United.

Måtte finne seg selv

Tar man en titt på de andre EM-profilene så langt, finner man to lignende eksempler: Romelu Lukaku og Memphis Depay.

Memphis kom til United i 2015, men floppet og ble solgt 18 måneder senere. Denne sesongen spilte han for franske Lyon, hvor han sto bak 20 mål og 12 målgivende pasninger i ligaen.

I EM har han scoret to mål for Nederland, som vant sin gruppe.

Neste sesong spiller han for Barcelona.

Lukaku forlot United i 2019 etter to svake sesonger der. Han ble anklaget for å være uprofesjonell og overvektig. Siden har han storspilt for Inter, som han nylig førte til lagets første ligatittel på 11 år. I EM har han scoret tre mål for Belgia.

Lukaku fremstår nå som en av verdens beste spisser. Han har ikke et eneste gram ekstra fett på kroppen, og har en kombinasjon av fart, styrke, teknikk og intelligens som få matcher.

Faktisk fremstår han som den spissen man kunne trengt i ... Manchester United.

Så hvor var denne spilleren for to år siden?

– Jeg måtte finne meg selv. Jeg trengte et annet miljø, sa Lukaku i fjor.

Kanskje gjelder det samme for Pogba. I desember sa agenten hans, Mino Raiola, at han var «misfornøyd» i United og at han burde forlate klubben så snart han kunne.

– Han klarer ikke å uttrykke seg selv som han har lyst til, sa Raiola.

På ferie

Det setter ikke United i et godt lys. Flere journalister i England har kritisert kulturen i United, en klubb hvor direktørene kan mer om markedsføring enn fotball, og hvor spillerne stadig må stille opp for klubbens utallige sponsorer.

Solskjær har pratet mye om å endre kulturen i selve laget. Han har lyktes med det, men kanskje er det større elementer både i og rundt klubben som fortsatt plager Pogba.

Det hjelper heller ikke at britisk presse stadig retter skyts mot 28-åringen.

Fra utsiden virket problemet større enn Pogba selv. Både han, Memphis og Lukaku har funnet seg selv utenfor United. For Memphis og Lukaku har skiftene vært permanent. For Pogba er det midlertidig, nå i sommer, i EM for Frankrike.

Ser man på Pogba, virker det som han er på en slags sommerferie, langt borte fra sin problematiske hverdag.

Han skinner. Han koser seg. Han er den spilleren som alle vet han kan være.

Hvorfor spiller han ikke slik for United? Det er et naturlig spørsmål med et komplisert svar. Kanskje bør det stilles til klubben han spiller for – og ikke spilleren selv.