Løpetur i Dohas hete: Etter 11 minutter sa det stopp. Jeg fikk gåsehud, hodepine og feber

Klokka er 10.45 en formiddag i Doha. Sola står allerede høyt på himmelen og gradestokken viser 38 grader. Kanskje ikke så ufattelig høyt i seg selv, men med luftfuktigheten i tillegg, så er det 44 effektive varmegrader.

Og det er klart for løpetur.

Ikke for aktive friidrettsutøvere, men for en middels trent NRK-reporter og en NRK-ekspert. Vebjørn Rodal er riktig nok olympisk mester på 800 meter fra 1996, men som han selv understreker – han har vært i bedre form enn nå.

Enda godt, tenker jeg. I hotellresepsjonen ble jeg dessuten fortalt at som kvinne burde jeg nok dekke til knær og skuldre for «å unngå ubehagelige blikk» hvis jeg skulle utenfor hotellområdet. Og det eneste alternativet jeg har med i kofferten er helsvart...

Svetten renner på ryggen i skyggen på hotellområdet. Antakelig er den literen med vann jeg har drukket denne dagen allerede i ferd med å fordampe. Vannflaska jeg tok med meg er allerede tom. Det er veldig synd, for jeg vet ennå ikke hvor stort behov jeg vil ha for vann i løpet av bare 30 minutter.

Livstruende hete

Siden lenge før VM startet forrige fredag har varmen i Qatar vært et tema for de fleste. For dem som løper inne på luftkondisjonerte Khalifa stadion med rundt 25 grader går det stort sett greit, men maratonløpere og kappgjengere, som løper utendørs på natta på hovedveien inn mot Doha-sentrum, har kollapset nærmest på rekke og rad.

Både utøvere og leger har forsøkt å forklare hvordan dette klimaet påvirker kroppen, men NRKs team vil gjerne teste det ut selv. Eller gjerne er vel kanskje å dra det litt langt, men nysgjerrigheten er i hvert fall stor nok til å gjøre et forsøk. Et rolig forsøk er jeg blitt lovet.

Å varmeakklimatiseres krever at man trener ute en time hver dag i 10 dager, forklarte landslagslege Ove Talsnes tidlig i VM. Samtidig påpekte han at overoppheting er en livstruende tilstand.

NRKs team har vært i Doha under en uke, og har merket en gradvis toleranse til «veggen» av hete som møter en når man går utendørs, men hverken Rodal eller jeg har løpt ute ennå.

Vi starter klokkene våre og jogger i rolig tempo ut fra hotellområdet. Det er en liten utfordring å komme seg ned til strandpromenaden hvor vi skal løpe, så det blir litt gange for å komme oss frem på veien, før vi kan skru tempoet opp til 5.30, altså 11 kilometer i timen. Ikke et avskrekkende tempo – i mer normale forhold.

Selv om det føles tyngre ut enn vanlig fra omtrent første skritt, går den første kilometeren greit. Kanskje litt greiere for Rodal enn meg, men det går i hvert fall an å småprate og filme samtidig.

– Det er varmt, men ikke uutholdelig, mener Rodal etter en kilometer.

Må stoppe

Så kommer pusten, i hvert fall min, og før klokka viser to kilometer er jeg overbevist om at dette ikke blir en lang tur. Det er varmt og beina svarer ikke. Det er skikkelig ubehagelig.

Talnes forklarer at siden vi ikke er vant til varme kombinert med fuktighet, blir det vanskelig å puste.

– Både kar- og ventilasjonssystemet reagerer annerledes enn man er vant til, og det gir en uvanlig belastning. Da puser man litt annerledes, og man får nesten en kvelningsfornemmelse, sier Olympiatoppen-legen.

At han bekrefter at det er vanlig å bli fort sliten er det da enda noe. Og heldigvis skal ingen medaljer deles ut nå, for etter tre kilometer klarer jeg ikke å løpe lenger. Rodal virker derimot fortsatt lett i steget, så han fortsetter nedover strandpromenaden i retning Doha sentrum, mens jeg går. Det er nesten ikke folk ute, bare noen arbeidere som hviler i skyggen.

Oksygen- og vannmangel

Munnen kjennes allerede tørr, men vi har ikke med vann. Jeg sender en snap til mamma, som tydeligvis blir bekymret selv om jeg egentlig prøver å være morsom.

– Det er ekstremt dårlig forarbeid. I utgangspunktet trenger man ikke vann når man skal trene under en times tid, men dette er uvant for luftveiene. Man blir litt uttørret om man er litt dehydrert og da reagerer ventilasjonssystemet annerledes, og kan trekke seg sammen og gi mindre disponibel oksygen, sier Talsnes.

Dum der, ja. Det er uansett for sent nå, og jeg ser ingen steder som selger vann der jeg står og ser ut over Persiabukta. Når Rodal kommer joggende tilbake tar vi en liten pause. Han gjesper – også et tydelig tegn på oksygenmangel. Praten blir oppstykket i mangel på luft.

– Du hadde kollapset

Vi blir enige om å forsøke og jogge litt igjen, men etter bare noen meter må jeg gi opp. Lårene føles som gele, totalt uten krefter. Jeg merker dessuten en gryende hodepine, og plutselig har jeg gåsehud. Veldig tørst er jeg også. Og det er tre kilometer «hjem».

– Kroppen spiller deg et lite puss, for gåsehud får man jo egentlig når man er kald, men også når du er dehydrert og blir varm. Det er en reaksjon i kroppen som kommer når man er ikke er tilpasset dette, forteller Talsnes.

Varmen står opp av asfalten, og det er ikke noe sted man kan sette seg ned. Man brenner seg rett og slett om man tar på en fortauskant, og det er ingen skygge. Det er faktisk sånn at jeg lurer på hvordan vi skal komme oss tilbake når Rodal påpeker at det går fortere hvis vi jogger.

– Presser man det lenger får man dårligere trykk og sirkulasjon i hodet, og da begynner man å ta dårlige beslutninger. Det hadde ikke vært lurt for deg å løpe hjem, for da hadde du kollapset, skikkelig, sier Talsnes til meg i ettertid.

– Det er livsfarlig hvis man ikke tar hensyn. Dette er en ny dimensjon i forhold til det å trene, legger legen til.

Blodrød med feber

Det har gått over en time innen vi er tilbake på hotellområdet igjen. Jeg kjenner på en lykkefølelse, selv om det fortsatt er vondt i kroppen. Fingrene er så hovne at de knapt kan bøyes. Også Rodal erkjenner at det var en ubehagelig opplevelse, til tross for at klokka viser at gjennomsnittstempoet på de 7,2 kilometerne har vært på beskjedne 9.00.

Inne på det nedkjølte hotellrommet heller jeg ned en halvliter vann. Så kommer svetten for alvor, og ansiktet blir blodrødt. Talsnes flirer når jeg viser ham bildet.

– Det er kroppen som forsøker å kvitte seg med varme. Da har du feber så det holder. Kapillærene i huden utvider seg for å bli kvitt varmen, forklarer han.

Hodepinen er bare blitt verre, og i løpet av kvelden vil jeg finne ut at den blir værende til dagen etter. Rodal forteller at han ikke merker noe spesielt. Men vi vet i hvert fall litt mer om hva slags utfordringer utøverne har møtt utendørs her i Doha. Og ikke minst hva de står ovenfor i Tokyo neste sommer.

Jeg er veldig glad det ikke er meg. Kollega Rodal også.