Langrennsledere slår full alarm: – Resten av verden forsvinner

– Om utviklingen fortsetter, vil det kun være i Norge og Russland sporten vokser.

Det sier sportsdirektøren i det italienske langrennsforbundet Marco Selle til NRK få dager etter at Martin Johnsrud Sundby varslet krise for internasjonal langrenns fremtid.

– Selv om det er utrolig kult at Klæbo er kommet som en ny stjerne er det tragisk for internasjonal langrenn på grunn av bredde, uttalte Sundby.

Nå får han støtte av idrettsledere i viktige langrennsnasjoner.

Selle er svært bekymret for langrennssportens interesse internasjonalt, og får støtte av visepresident i det tyske skiforbundet Tobias Angerer.

Angerer var selv en del av det meget sterke tyske laget på midten av 2000-tallet, og vant også verdenscupen sammenlagt to ganger.

– Da vi ble for gamle, hadde vi ikke unge løpere som tok det neste steget, forklarer han til NRK om den tyske nedturen i etterkant.

Publikummet forsvinner

I OL i Torino i 2006 gikk Angerer ankeretappen på det tyske laget som tok sølv på stafetten.

Også italiensk langrenn hadde en gulltid i årene rundt OL på hjemmebane, bokstavelig talt. Øverst på pallen i Torino tronet det italienske laget.

På OLs siste dag gikk Giorgio Di Centa først over målstreken på femmila. Siden har ingen italiener tatt OL-gull i langrenn.

Men det er ikke bare medaljene som glimrer med sitt fravær.

Selle forteller også om en alarmerende utvikling der publikum uteblir både fra arenaene, og foran TV-skjermen. I Italia vises langrenn på TV enten bak en betalingsmur, eller flere timer etter at rennet er ferdig på offentlige kanaler.

Han mener at langrenn som internasjonal sport nå bare er noen få stavtak fra å falle over stupet.

– Resten av verden forsvinner, og vi forsvinner raskt, sier han.

Gapet mellom nasjonene øker

Også i Tyskland sliter langrennssporten med å konkurrere ut andre vintersporter, og ikke minst fotball, fra TV-ruta.

Da Angerer vant den første utgaven av Tour de Ski i 2007 fulgte syv millioner tyskere ham på TV opp monsterbakken i Val di Fiemme, forteller han.

– Interesse følger suksess. Når langrenn er på TV, vil flere også starte med det. Så enkelt er det.

Når han ser tilbake på sin egen karriere, minnes han også en tid hvor flere lag kjempet om topplasseringene.

På stafetten i verdenscupåpningen i 2008 i Gällivare var ti forskjellige nasjoner innenfor topp ti. Seksten nasjoner deltok, og Angerers Tyskland havnet på tredjeplass etter en massespurt med fire andre nasjoner.

– Nå er det mange nordmenn, mange russere, og de mindre nasjonene er alltid to steg bak.

For ti år etter massespurten i Gällivare var det igjen stafett på verdenscupprogrammet. Denne gang møtes langrennseliten på Beitostølen.

Norge vant spurten mot Russland. 53 sekunder senere kom Norges andrelag inn til tredjeplass, og over to minutter etter at Finn Hågen Krogh sikret seieren, spurtet Sveits inn til en fjerdeplass.

– Gapet øker år for år. Vi må snakke om dette, sier en bekymret Selle.

Og det har Selle gjort. Blant annet med lagledere i det tyske, franske og slovenske landslaget.

For hvorfor er de sørligere europeiske landene plutselig akterutseilt?

– Jeg har ikke svaret. Hadde jeg hatt det, ville ikke denne samtalen funnet sted.

Det blir stille i den andre enden av telefonen.

– Ryktene om vår død er betydelig overdrevet

I Maridalen i Oslo har NRK fått audiens hjemme hos Vegard Ulvang. På veggen henger de tre OL-gullene fra Albertville i 1992. Et OL hvor Norge kapret alle gullmedaljene i langrenn på herresiden.

– Hvis du ser de lange historiske linjene har dette alltid vært en sport for skandinaver og russere, sier han.

I dag er Ulvang leder i langrennskomiteen i FIS. At sporten han har viet et helt liv til sliter, er han ikke enig i.

– Ryktene om vår død er betydelig overdrevet. Ser man på de ulike nasjonene er Skandinavia stabilt høy. Russerne er kanskje bedre enn noensinne, og det samme kan man si om USA og Canada.

Men at TV-tallene internasjonalt er synkende, har også FIS fått med seg.

– Grunnen til at vi er litt oppmerksom nå er at vi har hatt en, i historisk perspektiv, litt unormalt god tysk periode. Vi har også hatt en svært god polakk som alene har dratt 5-6 millioner polakker til TV i Justyna Kowalczyk. Når hun ikke deltar, stuper statistikken mye, og da blir det veldig synlig, forklarer Ulvang.

Mener konkurranseformen må endres

I Italia har Marco Selle tenkt godt og lenge. I løpet av det halvtimes lange intervjuet med NRK har han tatt opp mange temaer: Manglende TV-dekning, dominansen fra de nordlige landene og ikke minst frustrasjonen av å reise på konkurranser langt hjemmefra uten en reell mulighet til å vinne.

Svaret på hvorfor det har blitt slik har han ikke, men stadig vender vi tilbake til hvordan det kan skje en endring.

– Vi må ha færre konkurranser. Vi må skape mer forventning, sier den italienske sportsdirektøren bestemt.

I dag er Italias største, og eneste, langrennsstjerne Federico Pellegrino. Han er den eneste ikke-nordlige personen som har vært øverst på pallen denne verdenscupsesongen.

Der det norske landslaget kan hvile utøvere i enkeltkonkurranser har ikke Selle den samme muligheten.

– Sender jeg B-laget havner vi på 50.-60.-plass, men jeg kan ikke be Pellegrino gå alle renn, sier han.

Angerer er enig med sin italienske kollega, også her. Han tror langrenn kan ta mye lærdom av en sterkt beslektet vinteridrett.

– Vi trenger mer struktur, slik som i skiskyting. De har de samme etappene hvert år og de samme byene. Dermed vet alle hva som kommer. Vi må skape flere høydepunkter i sesongen.

Men han legger også vekt på at ikke alt ansvaret ligger hos FIS. Også nasjonene selv må ta i et tak.

– Vi må jobbe bedre i fremtiden i Mellom-Europa. Vi trenger sterke italienere, sterke sveitsere og et sterkt tysk lag. Det er mulig, men jeg tror nasjonene må jobbe hardere. Da har vi en sjanse i fremtiden for denne sporten.

– Og hvis ikke?

– Jeg vet ikke. Da blir det en skandinavisk cup.