Dronningen og «Maiprinsen»

I mai 1981 er dronningen på sitt andre Norgesbesøk.

Det første, i 1955, brakte henne, sammen med blant andre ektemannen prins Philip, til Holmenkollen.

Et slikt besøk er innenfor det mer forutsigbart høflige.

Men denne andre gangen dronningen besøker sine slektninger i det norske kongehus, er den diplomatiske etiketten lagt bort til fordel for ektefølt engasjement og nysgjerrighet.

Avdukingen av en norsk statue

Denne gang ønsker dronning Elizabeth i stedet å sette seg i bilen østover i Oslo for å se hvordan det nye Bjerke Dyrehospital tar seg av sine firbente pasienter.

Sjefveterinær Arne Holm fikk en meget engasjert gjest han neppe hadde sett for seg på omvisning.

Før dronning Elizabeth forlot Bjerkebanen denne torsdagen og tok turen tilbake nedover Trondheimsveien mot Sinsenkrysset, avduket hun også statuen av kaldblodshesten «Maiprinsen», som troner stolt foran Norges største travbane den dag i dag.

Dronning Elizabeth og en kaldblodshest.

Det kunne på et vis ikke bli mer poetisk og respektfullt overfor nasjonen hun gjestet.
Ingenting var da heller glamorøst eller høytidelig ved hestemennesket Elizabeth.

Hennes sønn, nå kong Charles III, kalte så sent som i 2021 hestesporten morens «lidenskap i livet».

Enda tydeligere var dette under storløpene på Royal Ascot eller andre veddeløpsbaner. Løpene ga oppdretteren og hesteeieren Elizabeth en arena for å uttrykke en åpen og ekte entusiasme hun veldig sjelden viste.

«Jeg liker å avle frem en hest som er raskere enn alle de andres», som hun selv uttrykte det. Og det syntes.

Den første finalen

Sport definerte ikke dronningens regentperiode, men den ga henne dels en arena for avkobling fra det rojale rammeverk – og dels en tilstedeværelse i flere lag av folket, inkludert som en del av fotballpublikummet.

Et av de første oppdragene Elizabeth hadde som dronning, var å dele ut FA-cup-pokalen i 1953. Datoen var 2. mai, og det var nøyaktig én måned til Elizabeth II skulle krones formelt.

Aldri hadde en fotballkamp på De britiske øyer hatt et så stort publikum. For veldig mange i etterkrigstiden hadde kjøpt sitt første TV-apparat for å få se den nevnte kroningsseremonien. Men før den tid sendte BBC FA-cupfinalen fra Wembley direkte.

Blackpool og Bolton var finalelagene, og det ble den mest målrike finalen i turneringens historie frem til da. To veldig sene Blackpool-mål snur kampen til seier 4–3 for laget fra feriebyen på nordvestkysten, og den legendariske kaptein Stanley Matthews får æren av å motta pokalen fra den ferske dronning.

Den historiske pokalen

Men den viktigste av alle pokaler dronning Elizabeth delte ut, var den hun overrakte Bobby Moore 30. juli 1966. Jules Rimet-trofeet, som det het, var den første VM-pokalen -og den eneste England noen gang har vunnet.

Denne lørdagen skulle gå inn i historien som den største i britisk fotballhistorie.

England slo Vest-Tyskland 4–2 etter både ekstraomganger og kontroverser og var best i verden, en følelse de motvillig hadde måttet oppgi i de aller fleste andre sammenhenger gjennom noen tiår.

Neste gang England var vertskap for et stort fotballmesterskap for herrene, EM i 1996, var det også monarken som delte ut pokalen på Wembley. Men symbolikken var altfor treffende.

Verden hadde beveget seg videre fra engelsk herredømme. Og det var den tyske kaptein Jürgen Klinsmann som jublende fikk trofeet fra Elizabeth II.

Derfor føltes det sikkert også tryggere som britisk monark å besøke flere av de store cricketarenaene i hjemlandet. Dronningens innsats for å holde det britiske samveldet samlet gjennom mange tiår symboliseres ekstra godt av cricket, som er en samveldesport mer enn noen andre.

Tenniskampen som endret historien

Men om hestesporten var den som lå dronningens hjerte nærmest, var det tennisen som endret livet hennes mest. I 1939 var daværende prinsesse Elizabeth med sin far, kong George, på besøk på Royal Naval College i Devon.

På en tennisbane inne på området oppdaget hun den atletiske greske prins Philip. Historien sier at hun der og da bestemte seg for at han var mannen i hennes liv. 73 år som ektefeller underbygger at den kommende dronnings antagelse meget vel kan ha vært rett.

Slik sett skulle man tro Wimbledon-turneringen ville få ekstra oppmerksomhet fra dronningen. Hun var også turneringens høye beskytter gjennom hele 64 år. Men etter at hun overvar Virginia Wades seier i 1977, skulle det ta 33 lange år før dronningen igjen var til stede i SW 19, som turneringen ofte kalles, etter postnummeret der turneringen spilles i Sør-London.

I stedet er det den neste dronning, den særdeles tennis-interesserte hertuginne Kate, som har tatt over beskytterrollen og i tillegg er til stede på kongetribunen sammen med familien hvert eneste år.

Den lekne Lilibet

For er det noe sted man kan dette med videreføring av tradisjoner, så er det i kongefamilien. Da London var vertskap for de første olympiske sommerleker etter den andre verdenskrig, var det kong George 6. som sto for åpningen.

Neste gang et av samveldelandene var arrangør, i Montreal i 1976, var det hans datter, Elizabeth 2., som sto for åpningen, som «dronning av Canada», som hun sa i sin velkomsttale.

Men aldri forbløffet dronning Elizabeth verden slik hun gjorde det da lekene kom tilbake til London i 2012.

Like etter feiringen av hennes første 60 år på tronen, var det ingen overraskelse at hun skulle stå for åpningen.

Det var måten det ble gjort på som fikk en hel, fascinert verden til å måpe.

Dronning Elizabeth i underfundig smilende samspill med det britiske imperiets nest største legende, Agent 007, bedre kjent som James Bond, i Daniel Craigs skikkelse, revitaliserte igjen bildet av en dronning for hele folket.

Og en dronning som ga den britiske hovedstaden et etterlengtet løft i form av verdens største idrettsfest, under mottoet «Inspire a generation».

Gjennom 96 år ga verdens mest kjente kvinne flere generasjoner mengder av inspirasjon.

Samt en statue av en kaldblodshest på en parkeringsplass ved Bjerke i Oslo.