Folk tok til trærne.
Til gjerdestolper.
Og til kikkerter.
Alt for et glimt av den kongelige prosesjonen.

– Vi vil aldri oppleve noe lignende

For mange ble begravelsen av dronning Elizabeth en historisk, om enn noe distansert begivenhet.

Londons gater var tjåka fulle.

Britenes lengstsittende monark noensinne skulle begraves.

Da blir det trangt om plassen.

Noen tok til takke med å følge begivenheten på mobilen.

Andre tok seg heller en gravøl.

Og flere kom forberedt for lange timer med venting.

En mann fortalte at det viktigste var å kunne si til sine barn og barnebarn at han hadde vært her.

En del av historien.

Prosesjonen til dronningen passerte på under et minutt.

Likevel følte folk at de fikk det de var kommet for.

Andre ønsket kanskje litt mer.

– Vel, dette var et antiklimaks, utbrøt en tilskuer etter at kisten hadde passert.

– Jeg kan faktisk ikke tro det, sa en krigsveteran.

– Det er rart at hun ikke er her lenger.

– Farvel, deres majestet.

En ung mann kom bort med en blomsterbukett i hendene.

– Jeg er virkelig glad for at jeg kom hit. Man blir stolt.

– Hun var som en bestemor, sa en annen i folkehavet.

– En bestemor som har tjent oss i 70 år.

Man kan tenke seg at det er utrolig, dette opplegget.

Alt sammen for én person. Én persons kraft.

Stemningen i folkehavet var vennlig og lett.

Folk hjalp hverandre frem for et glimt av dronningen.

Skjermene ble delt blant de som ikke nådde frem.

Dét var effekten Elizabeth hadde.

Etter seremonien i Westminster Abbey, holdes to minutters stillhet.

Folk la mobilen i lommen.

Plutselig stod Storbritannia stille.

– Jeg er virkelig glad for at jeg kom hit, sa en ung mann.

– Vi vil aldri oppleve noe lignende.