Ingen har gitt fotballen så mye som han

For en «normal» person er det tidlig å dø i en alder av 60 år.

For Diego Maradona, som i praksis levde seks liv i ett, var det sterkt å runde seks tiår.

Den argentinske legenden, som døde av en hjertestans onsdag, var ikke bare en av tidenes beste spillere. Han var trener, kommentator, ambassadør og politisk støttespiller. For mange var han også gud.

Man trenger mange bøker for å fortelle om alt Maradona gjorde. Ingen spiller har nådd slike himmelske høyder, som VM-tittelen i 1986, eller djevelske nedturer, som da han var døden nær på 90-tallet.

Men gjennom alle kontroversene har det vært lett å glemme hvordan det må ha vært å være Diego Maradona.

Sannsynligvis var det aldri særlig enkelt.

Profetien

Allerede fra dag én var Maradona spesiell. I 1928 hadde Borocotò, redaktøren av Argentinas fremste fotballmagasin, El Gráfico, skrevet en hyllest til en imaginær gategutt; en versjon av landets ideelle fotballspiller.

Gutten hadde langt hår, et skittent fjes og en tøyball ved beina.

Så, 32 år senere, i en slum i Buenos Aires, ble denne gategutten født.

Maradona hadde et talent det er umulig å forklare med teori eller logikk. Han ble en nasjonal sensasjon, først med Argentinos og så Boca Juniors, som han tok til en etterlengtet ligatittel i 1981.

Året etter ble Maradona verdens dyreste spiller da han dro til Barcelona.

Men med all berømmelsen kom utfordringer som en gategutt umulig kunne være klar for.

Presset

En av dem var det sportslige presset. I Boca måtte Maradona spille vennskapskamper verden rundt fordi det var den eneste måten klubben kunne tjene penger på. Det ble forventet at han spilte hver kamp, selv om han var skadet.

Ofte måtte han ta smertestillende sprøyter for å fullføre.

Han fikk en nasjons forventninger på sine skuldre. Før VM i 1982 ble han buet av sine egne fordi de mente han var i dårlig form. I realiteten var han utslitt. På et tidspunkt flyktet han til hjemstedet til foreldrene, i Corrientes, hvor han pratet om forventningene.

– Folk må forstå at Maradona ikke er en maskin for å gjøre dem lykkelige, sa Maradona.

Men kravene forsvant aldri. Agenten hans, Jorge Cyterszpiler, satte opp et eget selskap for å få kronene til å rulle inn. Maradona inngikk en rekke sponsoravtaler, mens Cyterszpiler hyret inn et kamerateam som fulgte ham rundt overalt.

Dette var i en tid hvor spillere knapt hadde agenter. Mens slike ting er vanlige nå, var Maradona den første superstjernen til å finne ut hvor slitsomt dette var for psyken.

Han hadde heller ingen som fortalte ham hva han skulle gjøre med pengene. I Barcelona brukte han dem på ville fester og en voksende klan av venner og bekjente.

Det var også der at han begynte med kokain.

Da han dro til Napoli i 1984, ble livsstilen enda mer intens. Utenfor banen fortsatte kokainen og festene, av og til i regi av den lokale mafiaen, som så ham som en verdifull støttespiller.

Samtidig ønsket hele byen at Maradona førte Napoli til deres første ligatittel noensinne.

Resultatet ble en rutine hvor Maradona festet, trente seg opp til kamp, og ofte tok smertestillende og andre midler for å komme seg gjennom de 90 minuttene.

Det tæret både på kroppen og psyken. Likevel klaget han så godt som aldri.

Oppfylte drømmer

Og det var kanskje en av hans beste og dårligste kvaliteter. Nesten gjennom hele livet var han forfulgt av fans, journalister, smiskere, kritikere, agenter, presidenter og/eller politikere.

Alle ville ha noe av ham.

Ofte – kanskje for ofte – ga han dem det de ønsket.

Både i Napoli og Argentina var han en del av dette sportslig suksess. Han forvandlet Napoli fra et nedrykkstruet lag til serievinnere i 1987 og 1990. De har aldri vunnet ligaen igjen siden.

I 1986 tok han et utskjelt landslag til topps i VM i Mexico, med det som er den klart største individuelle prestasjonen i et internasjonalt fotballmesterskap.

For en nasjon som hadde vært gjennom økonomiske kriser og et nylig militærdiktatur, er det vanskelig å overdrive hvor mye denne tittelen betydde.

Men Maradona ble ikke elsket for alt. Da han fikk hele Italia mot seg ved å slå nasjonen ut av VM i 1990 – i Napoli – raste livet hans der sammen. Han ble lenket til kokainsmugling, skattesnusk og prostituerte.

Da han ble tatt i en dopingkontroll og utestengt av FIFA i 15 måneder, i 1991, ble han for første gang tvunget til å leve et liv uten fotball.

Og dét var aldri en god ting for Maradona.

Døden nær

For han trengte alltid fotballen for å holde seg på rett kjøl. I 1991 ble han fersket av politiet for mer bruk av kokain. Han slet med vekten. Han ble tatt i en ny dopingtest i VM i 1994.

I 2000, tre år etter at han hadde lagt opp, kollapset han på ferie i Uruguay. Diagnosen var hjerteinfarkt, forårsaket av kokain. I 2004 kollapset han igjen og ble tatt til sykehus.

Ved begge tilfeller gikk det rykter i Argentina om at han var død.

Men han overlevde hver gang. Og uansett hvor lavt han sank, samlet han nok krefter til å begynne på nye prosjekter. Et av disse var da han trente Argentinas landslag i VM i 2010.

Om fotballtalentet gjorde Maradona spesiell, så kan det samme sies om viljestyrken.

De siste 10 årene tok Maradona obskure trenerjobber i Midtøsten og mexicansk andredivisjon. Da han forlot Mexico i fjor på grunn av helseproblemer, var kroppen mørbanket etter 40 år med kokain, alkohol og injeksjoner.

Knærne var ødelagt. Han slet med å gå. Hodet virket heller ikke alltid skarpt. Ved en anledning ble han stilt et spørsmål av en TV-reporter, og brukte ett halvt minutt på å svare.

Fidels venn

Samtidig kan man si at helseproblemene gjenspeilet intensiteten i Maradonas liv. Utenom karrieren som spiller og trener, hadde han tid til å bli venn med Fidel Castro, Hugo Chávez og Evo Morales.

Han hadde et eget TV-show. Han var med i et danseprogram i Italia. Han var TV-kommentator i Venezuela. Han var visepresident i Boca.

Overalt hvor han gikk, skjedde det noe. Han ble alltid hyllet, alltid spurt om sine meninger og følelser. Noen ganger kom han med uttalelser som var grove og utilgivelige. Andre ganger kunne han sjarmere og underholde.

Han var heller aldri redd for å kritisere noen, selv ikke politikere og FIFA. Spesielt ikke politikere og FIFA.

Og uansett hva som skjedde, var han alltid seg selv.

En siste bursdag

Helt til siste slutt var det fotballen Maradona levde for og elsket. I fjor falt han pladask for den igjen, da han tok jobben som trener for Gimnasia de La Plata, et bunnlag i den argentinske toppdivisjonen.

Umiddelbart ble det stor blest rundt klubben. Fansen ga ham en trone å sitte på og sang utenfor hotellet hans. Tribunene var plutselig stappet.

Med ett virket Maradonas helse bedre igjen.

Dessverre ble han ikke mer enn 60 år, men bare det at han fikk med seg den bursdagen – og alle hyllestene som strømmet til ham fra alle verdens hjørner – var nydelig.

Og mens Maradona vil bli husket for sine sportslige triumfer, spesielt VM-tittelen og ligatitlene med Napoli, utgjør disse kun en brøkdel av alle minnene han etterlater seg.

Ingen spiller har gitt fotballen så mye av seg selv.

Én del av det han ga, var talentet. En enda større del – og grunnen til at han forblir så høyt elsket i Argentina – var lidenskapen for selve sporten.

Det var de sprudlende feiringene ved seier, den dystre sorgen ved tap.

Det var alle jubelropene, sangene, dansene og tårene.

Slik viste Maradona oss hvor mye fotball kan bety.

Takk for alt, Diego.