Ikke engang foreldrene trodde Røiseland kunne nå toppen

– Den Marte der hadde jo ikke begynt med skiskyting engang, sier den ferske verdensmesteren når hun får se sitt eget konfirmasjonsbilde.

For veien til den første individuelle VM-medaljen, og attpåtil et gull, har vært lang for 29-åringen. Hennes nærmeste hadde i hvert fall ikke trodd det skulle være mulig, men for Marte Olsbu Røiseland har det likevel ligget en målrettet plan bak det hele.

– Jeg har faktisk lagt ganske press på meg selv, og med det kanskje gjort det litt vanskelig. Men og da lykkes med det... Jeg kan ikke beskrive følelsen. Det er som en drøm som går i oppfyllelse, forteller hun med blanke øyne.

– Visste ikke hva skiskyting var

Hun var aktiv også som liten, men astma gjorde at hun var mer hos legen enn på toppen av noen seierspall. Skiskyting begynte hun ikke engang med før hun var 14 år og gikk i 9.-klasse.

– Jeg rakk akkurat å gå Hovedlandsrennet, og endte på en av de siste plassene, minnes hun.

– Det var mye sykdom, og litt motgang her og der. Hun var aldri noen stor barnestjerne, som likevel hadde lyst til å jobbe jevnt og godt. Skigymnasene stod ikke i kø for å ringe henne akkurat, forteller en av Røiselands første trenere i Froland IL, Espen Eikemo.

Men da storebror dro av sted til Sirdal for å gå langrennslinja på videregående, bestemte Røiseland seg for at hun ville følge etter. Foreldrene ble overrasket.

– Målet vårt da hun sa hun ville begynne i Sirdal var bare å få tre fine år og fullføre videregående på en ordentlig måte. Hun kunne holde på med skiskyting ved siden av, sier Helga Olsbu.

Det var tidligere landslagstrener, Roger Grubben, som hadde ansvaret. Det ble et lite sjokk.

– Jeg visste ikke hva skiskyting var egentlig engang. Og skjønte at jeg måtte trene hver dag. Det var en bratt læringskurve tidlig i junioralder. Uten Roger hadde jeg aldri kommet hit. Det er jeg helt sikker på, så det var bare griseflaks, sier Røiseland.

Ektemannen var talentet

Hun stortrivdes fra første stund, men det var en brå overgang å måtte strukturere treningene, lære seg hva det var riktig å spise og at det var viktig å legge seg tidlig. Hun begynte å legge en langtidsplan.

Mye av det lærte hun av én spesiell klassekamerat, han som i dag er hennes ektemann, Sverre Røiseland. Det var han som var talentet. Hun var aldri i nærheten av et juniorlandslag. I dag er han en av hennes trenere, og tårene rant da kona tok VM-gull.

– Det er ubeskrivelig, for jeg vet hvor mye hun har jobbet for dette. Nei, jeg har ikke ord, sier han.

Røiseland selv kaller det et under at hun som 19-åring ble tatt ut til junior-VM. Der gikk hun i mål flere minutter bak like gamle Tiril Eckhoff.

– Det er utrolig at jeg hadde så troa på meg selv at jeg kunne bli god med det utgangspunktet. Det er morsomt å se.

Det var nærmest en tilfeldighet at hun fortsatte etter videregående, men et tilbud om å studere ved siden av på universitetet i Agder, gjorde at hun satset videre mot drømmen hun etter hvert hadde fått. Da fikk hun plass på rekruttlandslaget, og gikk renn i IBU-cupen.

– Vi dro fordi vi tenkte det kunne bli første og siste gangen, forteller foreldrene når NRK besøker familiegården i Froland like før VM.

Forstår det ikke

Helga og Kjetil Bjørn Olsbu kommer til Anterselva først lørdag. De synes suksessen er surrealistisk, og hadde aldri sett for seg at skiskyting skulle bli en yrkesvei.

– Det har vært veldig små steg hele veien, så det vi har snakket om mange ganger er at vi ikke tror vi kommer til å klare og forstå hva hun har vært med på før hun har lagt opp. Det er veldig vanskelig å tenke at det er vår jente. Hun møtte mye motgang med sykdom og greier da hun var liten. Men hun er så utrolig tålmodig og gir aldri opp, forteller moren.

De forteller at det var et sjokk da NM endte med sølv i 2011, og i 2012 fikk Røiseland debuten i verdenscupen. Men det skulle ta fire år til før hun fikk være med på å ta medalje i et verdensmesterskap.

– Hvordan klarte du å holde motivasjonen oppe hele veien?

– Jeg tror det bunner i trygghet. At jeg hadde de rammene rundt meg som jeg hadde, med Roger Grubben som trener og et bra miljø, mamma og pappa var alltid støttende og sa aldri at jeg måtte velge mellom å være skiskytter eller ta utdannelse, og det tror jeg var viktig, svarer hun.

La en «skummel» plan

Det første store høydepunktet var å gå Norges kvinner inn til VM-gull på stafetten på hjemmebane i 2016. I 2018 tok hun det mange mente var et overraskende OL-sølv på sprinten. Den første verdenscupseieren kom ikke før forrige sesong. Da tok hun også tre stafettgull med Norge i VM i Østersund, men individuelt lyktes hun ikke.

I ettertid har Røiseland fortalt at hun angret på å ha satset alt på sprinten i det mesterskapet. Hun mente hun hadde lært til denne sesongen. Derfor stod hun over flere renn i desember for å spare krefter til VM.

– Jeg er så utrolig letta. Dette er noe jeg har jobbet for i utrolig mange år. Jeg har sagt det høyt mange ganger, der er litt skummelt, men «VM i Anterselva, det blir mitt store mål». Det er her jeg har lyst til å lykkes, det er her jeg har lyst til å være aller best forberedt, forteller hun nå.

Men ingen, ikke engang Røiseland selv, vokste opp og trodde egentlig det skulle være mulig å bli verdens beste skiskytter. Noe hun til slutt altså ble i 2020, i en alder av 29-år. I det som også i kjent Røiseland-stil bare er et mål på veien av en langsiktig plan. En plan ender i Beijing-OL om to år.

For selv med gullet rundt halsen er ikke Røiseland mett. Det er jo fortsatt flere små steg å ta.