Stjerner ut av skyggen?

Ingen av dere som bryr dere om norsk idrett, kan late som om dere ikke har vært med på diskusjonene.

Rundt hva som er størst, best og mest fortjent.

I den grad at idretten har satt av en egen, offisiell dag til åpent å spekulere- og ikke minst få svar. Denne dagen er tilfeldigvis i dag, lørdag 7. januar.

Når Idrettsgallaen igjen går av stabelen i Hamar OL-Amfi samles også norsk idrett fysisk til fest for første gang på tre år.

Og når det endelig skjer, er det for å runde av det som enkelt kan forsvare å bli kalt «tidenes norske idrettsår».

De vanskelige valg

2022 ga oss nemlig rekordantallet 16 OL-gull, 4 Paralympics-gull – alle til Jesper Saltvik Pedersen, topp 3-utøvere i verden i så vel golf som tennis og verdensmestere i så forskjellige idretter som styrkeløft, temposykkel, skiflyging og trial. Bare for å nevne noen. Det er nemlig atskillig flere.

Dette gjør også de årlige utfordringene større enn noen gang for juryen ledet av toppidrettssjef Tore Øvrebø.

Hvor mye skal en Hildeborg Juvet Hugdal egentlig løfte i benkpress for å konkurrere med Marte Olsbu Røiselands tre OL-gull?

Hvor stor seiersmargin måtte Tobias Foss hatt da han vant Norges første VM-gull i temposykkel for å slå Jakob Ingebrigtsen i kampen om å bli Årets mannlige utøver?

Hvor fort måtte Hallgeir Engebråten gått 5000 m i OL for å slå vår første verdensmester i trial, Sondre Haga i kampen om å vinne Årets gjennombrudd?

Slik kan en lørdagskveld fort forsvinne. Hadde vi ikke fått svaret fra scenen på Hamar.

12 rette

Inntil det blir kveld kan vi bruke vårt privilegium til å tippe litt i de totalt 12 kategoriene. Sånn helt på det helt uskyldige plan.

Ikke-uskyldig spill er det som kjent bare Magnus Carlsen, han dobbelte verdensmesteren som bare er nominert som Årets navn, som befatter seg med. I hvert fall nå når John Carew har funnet, ja, andre ting å holde på med.

Skal vi følge kronologien i gallaen fra fjoråret, kommer debattene til å blusse opp allerede tidlig på kvelden.

Først gjennom kåringen av «Årets lag», der våre ekstremt populære håndballkvinner tidligere hadde ferdiggravert trofeet. Men hvor våre verdensenere i sandvolleyball, Mol og Sørum, som i 2022 ble verdensmestere for første gang, nå kan vinne for tredje gang på rad.

Likevel bør ingen av dem få trofeet denne gang.

For våre lagtempoløpere på skøyter, som i Beijing forsvarte OL-gullet fra 2018, fortjener faktisk denne anerkjennelsen.

Tidenes tøffeste

Men kveldens virkelig store diskusjonstema er den neste kategorien ut, nemlig «Årets mannlige utøver».

Jeg våger å påstå, uten et snev av nervøsitet, at dette er det sterkeste kandidatfeltet i en kategori på en Idrettsgalla noensinne.

Casper Ruud mot Jakob Ingebrigtsen mot Johannes Thingnes Bø mot Jørgen Graabak mot Johannes Høsflot Klæbo mot Tobias Foss mot Marius Lindvik mot Mats Zuccarello mot Kristian Blummenfelt mot Aleksander Aamodt Kilde mot Birk Ruud.

Og da sparte jeg vår aller største internasjonale stjerne til slutt:

Erling Braut Haaland.

Han som slår alle rekorder som er å slå i verdens beste fotballiga, men som ikke kommer til å vinne «Årets mannlige utøver» på den norske Idrettsgallaen.

Kanskje kan Haaland bli «Årets navn» eller vinne «Utøvernes pris». Men denne vinner han altså neppe. Mest fordi han ikke har en konkret tittel å vise til i 2022.

I stedet blir den nye bølgen sommeridrettsstjerner, representert ved Jakob Ingebrigtsen og Casper Ruud, som sannsynligvis kjemper mot Johannes Thingnes Bø om seieren.

Uansett historiske gull til Tobias Foss eller Birk Ruud.

Og her kommer vi til det som er en underliggende utfordring ved hele Idrettsgallaen: Jurysammensetningen.

Fremst blant like menn

Ingen er i tvil om at Idrettsgallaen har en ekstremt idrettskompetent jury. Etternavn som Bjørgen, Aamodt og Haugland representerer det ypperste av norske idrettserfaring og -kompetanse gjennom de siste tiårene.

Men sammensetningen av juryen er for ensartet og for tradisjonell. Det vil også prege deres beslutninger.

Bare det at den ansvarlige for Olympiatoppen er juryformann, er et problem i seg selv. For uansett tilstrebet objektivitet vil Tore Øvrebø nødvendigvis helst ønske at noen av hans egne vinner, når det ellers er ganske likt. Og han har med seg en jury som veldig lett kan ende med å bli enig med ham.

Idrettsgallaens virkelige kapital ligger i graden av prestisje. Som den har klart å bygge på imponerende vis.

Å opprettholde denne videre gjøres best gjennom en jury som i litt større grad speiler det moderne norske idrettsbildet, når det gjelder spektret av sporter, men også alder, bakgrunn og kompetanse.

I øyeblikket er veien til en pris ganske sikkert mye lenger for utøvere som bedriver sin idrett helt eller stort sett uavhengig av hva som foregår på Olympiatoppen ved Sognsvann i Oslo.

Stjerner i skyggen

Storhet i idrett er, som vi allerede har diskutert, subjektiv.

De objektive tall når det gjelder interesse og utbredelse på verdensbasis, ville ellers indikere at Erling Braut Haaland vant alle priser han var aktuell for, med stadig sterkere konkurranse fra Martin Ødegaard.

Casper Ruud og Viktor Hovland ville kjempet om siste pallplass.

Slik er det ikke i Norge.

Ruud og Hovland er i virkeligheten stjerner som opererer delvis i skyggen for det norske folk.

Dels fordi deres idretter ikke sendes på de største TV-kanalene, dels fordi de fleste av de viktigste turneringene deres dels foregår i verdensdeler der tidsforskjellen gjør dem utilgjengelig, og kanskje mest av alt fordi den brede interessen i det norske folk rett og slett er for lav.

I motsetning til når vi snakker om idretter på snø og is.

Men våre kjære vintersporter er en utrydningstruet rase.

Og dét er Idretts-Norge på vei til å tilpasse seg. Dette bør også gjenspeiles under idrettsnasjonens egen galla.

Derfor kan dette bli kvelden hvor norsk idrett, fortjent eller ikke, tar det endelige, symbolske steg bort fra å primært være en vinteridrettsnasjon.

På en slik kveld vinner også Casper Ruud, knapt foran Jakob Ingebrigtsen, prisen som Årets mannlige utøver.

Ruud er han som mest av alt er den evige toer. I året da alle vant.

Men som bør vinne fordi han mer enn noen andre har forsert barrierer ingen noen gang har vært i nærheten av i norsk idrett.

Hos kvinnene er ellers det reelle finalefeltet atskillig mindre. Det står i praksis mellom Marte Olsbu Røiseland og Therese Johaug.

Med Johaug som sannsynlig vinner.

Tross at Røiselands resultater totalt sett er sterkere.

Men Johaugs posisjon i norsk idrett er på mange måter spesiell.

Og at hun også brukte 2022 til å avslutte karrieren, gir en slik tildeling et i overkant fristende sentimentalt tilsnitt, som en slags hederspris for lang og god tjeneste.

Til sjuende og sist

Den virkelige hedersprisen kommer likevel til slutt.

Den deles som regel ut av idrettspresidenten, hvilket også kan bli siste sjanse til å se Berit Kjøll gjøre akkurat dette.

Den andre prisutdeleren er ideelt sett en kongelig, men også en politiker av noenlunde rang er godkjent, særlig hvis det dreier seg om statsministeren.

Hvis det faktisk er Jonas Gahr Støre som skal dele ut prisen denne gang, vet vi i hvert fall at han neppe ankommer med tog.

Hvem som vinner hedersprisen, er jeg også ganske sikker på at jeg vet denne gang. Det er omstendigheter som har gjort at det er mulig for alle å gjette seg frem til det jeg tror er kandidaten i løpet av lørdagen.

Som i så fall vil bety en særdeles fortjent anerkjennelse.

Jeg sier ikke mer. I redsel for å ta feil – også her. Noe må en skarve statsansatt faktisk slippe å bli konfrontert med på idrettens egen festaften.