Gigantenes svanesang – Ruuds store sjanse

Kampen om å vinne de største trofeene i mennenes tennis har ikke vært mer åpen på minst 20 år.

Kanskje noen gang.

Alle har slått alle på veien til Paris. De fire viktigste oppvarmingsturneringene før årets andre Grand Slam-turnering på grus, French Open i Paris, har gitt fire forskjellige vinnere.

Slikt gir muligheter.

Og ikke minst mengder av spekulasjoner.

Spørsmålet man stilte seg før årets andre Grand Slam-turnering, French Open i Paris, startet, var derfor:

«Jannik Sinner, Novak Djokovic, Alexander Zverev, Stefanos Tsitsipas, Andrej Rubljov eller Carlos Alcaraz?»

Svaret kan rett og slett være «Casper Ruud».

For så god er han.

Selv om det altså er mange som fortsatt tviler på om Norges store håp virkelig har det i seg å ta det aller siste steget opp på toppen når det teller som mest.

Mannen som aldri lykkes

Frem til i år har mange ment han eksempelvis ikke har en god nok backhand til å slå de beste.

Men etter at Casper Ruud denne sesongen tidvis har vist klar fremgang i den delen av spillet, er det igjen tilbake til mer eller mindre kvalifiserte eller treffende personlighetsanalyser som forklaring på at Ruud ikke fortjener å bli kalt en av de største.

Ruud har ikke den mentale tøffheten som kreves.

Ruud har ikke sulten.

Ruud har ikke temperamentet eller den avgjørende galskapen.

Hvilket fremstår som mildt urettferdig for én som har vært så nær som det er mulig hele tre ganger.

Én gang har Casper Ruud vært i finalen i US Open i New York, to ganger på nettopp grusen i Paris.

De to siste årene har han tapt i finalen. Først mot spanske Rafael Nadal i 2022, før han i fjor ble slått av serbiske Novak Djokovic.

Det mangler bare noe vesentlig. Ruud har ikke slått dem.

Det er få steder andreplasser gir mindre anerkjennelse enn i tennis.

Kongens siste reise

Ingen vil noen gang kritisere noen for å tape for disse to virkelige gigantene i tennishistorien. Vi snakker om de to mannlige spillerne med flest Grand Slam-titler gjennom tidene.

Djokovic har 24, mens Nadal har 22.

Den siste vunnet nettopp i finalen mot Ruud for 2 år siden. Det var Nadals utrolige 14. seier på grusen i Roland-Garros, som det mektige anlegget utenfor Paris heter.

Siden har spanjolen slitt voldsomt med skader.

I år har han kommet tilbake for det mange mest av alt tror er en avskjedsturné, uten at Nadal selv helt har villet bekrefte det.

Men Nadal stilte ikke opp i Paris uten å spre frykt hos motstandere og håp hos hans mange tilhengere.

Siden gruskongen returnerte til den franske hovedstad sist uke, har det vært tusener av tilskuere på hver trening.

Og da han entret banen for sin første kampen på Court Philippe Chatrier mandag, var det til en jubel man knapt har opplevd inne på den mektige arenaen.

For en spanjol. I de stolte franskmenns hovedstad. Det sier alt.

Og nå var det alvor. Kanskje for siste gang.

For motstanden kunne knapt vært verre. Den fjerdeseedede tyskeren Alexander Zverev kom rett fra turneringsseier i generalprøven i Roma.

Men alle vet hva tidenes grusspiller er kapabel til å utrette når han først stiller opp.

Og en hel tennisverden holdt pusten i spenning denne mandagen.

Men veien tilbake var ikke fullført for Nadal. Han kjempet. Men manglet litt av sin unike fart, eksplosivitet og slagstyrke. Tross en oppløftende innsats og tapte Nadal til slutt i tre strake sett. Og kanskje var det farvel med French Open for tidenes grusspiller.

Han høflige og heldige

For Ruud startet turneringen mer kontrollert et døgn senere. Den ukjente brasilianer Felipe Meligeni Alves bød som ventet ikke på kvalifisert motstand for nordmannen i første runde. Ruud vant enkelt i tre sett og fikk akkurat den starten han håpet på.

«I am trying to find my groove», sa han i vinnerintervjuet inne på arenaen. Finner han nettopp denne rytmen, kan det bli virkelig gøy for oss nordmenn.

Men hvis oppsettet, basert på den såkalte seedingen, slår inn, vil sjuenderangerte Ruud i sin sjuende French Open stå overfor fjorårets finalemotstander Novak Djokovic i en kvartfinale.

Der vil man få den endelige testen på om den høflige fyren fra Snarøya har det i seg å skrive seg inn på aller siste side i tennisens store historiebok.

Det vil også gi Ruud en mulighet til å ta et oppgjør med en enda en av forstillingene som har bredt seg ut om hans tidligere bravader.

Uten at så mange har villet si det ordentlig høyt.

Men det er en utbredt oppfattelse av at Ruud har vært litt heldig.

Med trekningen.

Med motstanderne.

Hver eneste gang han har kommet seg til en Grand Slam-finale.

Hvilket selvsagt er dypt urettferdig.

Seedingen er som den er.

Og motstanderne er de som til enhver tid har klart å spille seg til det nivå i turneringen man har kommet til.

Men det er et bilde som kun kan endres ved å slå en av de store når det virkelig teller.

Da Ruud overraskende slo verdensener Novak Djokovic i turneringen i Monte-Carlo i vår var det første gang på ni forsøk han gikk seirende ut av et oppgjør med en av tennisens tre store, Djokovic, Nadal og Federer.

På fem tidligere oppgjør mot Djokovic hadde Ruud aldri tatt ett sett.

Noe har skjedd i 2024.

Med Casper Ruud. Men også med hele tennissporten.

Skal den høflige fyren fra Snarøya noen gang ta det siste steget opp til tennisens eventyrbøker gjennom å vinne en av de fire glorifiserte Grand Slam-turneringene, så er det derfor nå det skal skje.

Skader og slitasje har gjort at manneklassen i French Open aldri har vært mer åpen.

De tre musketerenes tid. Fremtiden. Og tidenes.

Den unike epoken dominert av de tre musketerer, Federer, Djokovic og Nadal, med skotske Andy Murray som en slags d’Artagnan, er snart ugjenkallelig over.

Siden 2004 har de tre første vunnet utrolige 65 av totalt 80 Grand Slam-turneringer. Legg til 3 fra Murray, så er man over i noe som kun kan kalles total dominans.

Treffende nok heter da også trofeet til vinneren av mennenes singelklasse i Paris «La Coupe des Mousquetaires», eller musketerenes pokal.

9. juni deles det ut på nytt. Aldri har sjansen vært større for at det ender i norske hender.

Vær trygg på at det i så fall blir etterfulgt av en velformulert takketale på flere språk og uten noe som helst annet enn subtile spark til kritikerne, som endelig blir nødt til å være stille for godt.

Her hjemme vil vi uansett lenge før talen er ferdig være godt i gang med diskusjonen om dette er den største enkeltprestasjon i norsk idrettshistorie.

Og i tilfelle dere tror dere kommer til å ta dere i å lure, i og med at dette tross alt er ukjent farvann for oss nordmenn, så kan vi faktisk konkludere allerede nå:

Dét er det.