Fotballens egne mirakler

Den mektige sveitsiske FIFA-presidenten elsker å snakke om «fotballens kraft». Som i hans virkelighetsbeskrivelse kan bringe fred til en splittet, globalisert verden, intet mindre. De siste dagene har vist at kraften til de grader finnes, men i helt andre former enn de Gianni Infantino snakker om.

Idag fikk vi fotballøyeblikket ingen trodde man skulle få oppleve. Ingen, utenom hovedpersonen selv.

290 dager er nemlig tiden fra 12. juni 2021 til 29. mars 2022.

Det er tiden fra danske Christian Eriksen falt om i Parken i København under Danmarks første EM-kamp mot Finland til han igjen løp inn på den samme gressmatten som dansk kaptein mot Serbia.

For første gang på 17 år var den danske nasjonalarenaen utsolgt til en privatlandskamp, da en hel nasjon ville hylle sin store helts hjemkomst.

I dette tilfellet kunne vi faktisk heller brukt ordet «gjenoppstandelse».

Det var etter 41 minutter i kampen mot Finland at Eriksen kollapser idet han løper for å ta imot innkastet fra venstreback Joakim Mæhle. Hjertet har stoppet.

Livet reddes av særdeles snarrådige lagkamerater og helsepersonell inne på stadion. Likevel er Eriksen klinisk død i fem lange minutter.

Forloveden Sabrina løp gråtende ut på banen, hvor hun ble tatt hånd om av kapteinen Simon Kjær og målvakten Kasper Schmeichel.

Frykten for at Danmarks EM-debut på hjemmebane skulle ende i den absolutte tragedie ble dempet i timene etter at Eriksen ble båret ut av Parken, omgitt av lagkameratene i en beskyttende sirkel.

Like før kl. 18 denne siste tirsdagen i mars fikk man øyeblikket som kan gi oss alle en form for håp.

Da ledet Christian Eriksen Danmarks 11 utvalgte menn ut foran godt over 30 000 jublende og mest av alt takknemlige tilskuere.

Ute på gressmatta ble han tatt imot av ingen ringere enn den forrige landslagstreneren, Åge Hareide, nordmannen som ledet Danmark til fjorårets dramatiske EM.

77 minutter senere gikk Eriksen av banen, denne gang for egen maskin. Og til applaus fra samtlige tilskuere i Parken, inkludert de serbiske. Innen den tid hadde nevnte Joakim Mæhle gitt Danmark ledelsen. Og Christian Eriksen hadde fastsatt resultatet til 3-0.

Livets egen ledelse

Det var sist lørdag at Christian Eriksen for første gang var tilbake med Dannebrog som symbolsk beskyttelse over sitt hardt prøvede hjerte, i oppgjøret mot Nederland i Amsterdam.

Eriksen ble byttet inn i pausen mot de oransjekledde. To minutter senere eksploderte hans gamle hjemmebane, Johan Cruijff ArenA, i unison jubel, etter at danskenes nummer 10 på kunstnerens vis hadde satt ballen i bortre kryss og redusert den nederlandske ledelsen til 3–2.

Hans 37. landslagsmål var det i særklasse viktigste, selv om det kom i en på papiret betydningsløs privatlandskamp.

Så vel Nederland som Eriksens Danmark er for lengst VM-klare. Målet dreide seg altså om noe helt annet.

Det var ikke Danmark som reduserte. Det var Livet som gikk opp i en uinntagelig ledelse.

Den utrolige retur

For tanken på at Christian Eriksen noen gang skulle tilbake på en fotballbane var ikke-eksisterende for alle.

Med ett unntak: Eriksen selv.

For da han tidlig i 2022 for første gang snakket om sitt ønske om ikke bare å spille fotball, men også ville og tro på at han skal spille VM i Qatar for Danmark, virket det fortsatt fullstendig urealistisk.

Under tre måneder senere har danske eksperter allerede konkludert med at den danske offensiven er sikret. Nå kan man konsentrere seg om å løse forsvarsproblemene. Grunnen heter altså Christian Eriksen.

Det kan kalles en eksepsjonell vilje. Eller et fotballens mirakel.

Non grata i Italia

Klubbkarrieren i det italienske mesterlaget Inter måtte avsluttes. Eriksen har fått operert inn det som på folkemunne kalles en ICD, eller «Implantable Caridoverter Defibrillator», altså en slags mini-hjertestarter.

Italienske regler forbyr profesjonelt fotballspill når man har en sånn.

Men om den italiensk fotballen var ferdig med Eriksen, var altså ikke Eriksen ferdig med fotballen. Den nøkterne fynbo var veldig tydelig på at om perspektivene på livet er endret for alltid, var ikke det tilfelle for ambisjonene som fotballspiller.

«Jeg har alltid visst hvem jeg er som spiller. Jeg er alltid den samme», som Eriksen selv uttrykte det på gårsdagens pressekonferanse i Parken.

Og etter opptrening i Ajax, klubben som gjorde ham kjent, gikk ferden tilbake til Premier League. Eriksen hadde flere tilbud, men valgte til slutt å spille under sin gamle ungdomstrener Thomas Frank i Brentford.

26. februar var den danske midtbaneelegant på banen igjen for Brentford mot Newcastle.

Nøyaktig en måned senere spilte han sin 110. landskamp for Danmark.

Nå var han tilbake i København for den enda mer følelsesladde 111.- og dét som kaptein. Simon Kjær er skadet. Visekaptein Kasper Schmeichel, som hadde gikk selv til landslagstrener Kasper Hjulmand og foreslo at Eriksen skulle bære kapteinsbindet.

Starten på det neste kapittelet i dansk landslagsfotball kunne ikke vært mer gripende enn det vi opplevde i København i kveld.

Nå er det ingen som lenger tviler på at Danmarks nummer 10 i VM i Qatar heter Eriksen. Med sin største stjerne tilbake kan danskene igjen tenke den vanvittige tanke at de faktisk har kapasitet til å bli verdensmestere.

Etter Eriksens kollaps spilte hans Danmark videre i fjorårets EM for å ære sin lagkamerat, som ble behandlet på Rigshospitalet i København.

Den kollektive kraften brakte dem helt til semifinalen, der de etter ekstraomganger tapte for England på Wembley.

Men det var Italia som ganske så overraskende ble europamestere.

Italiensk smerte, nordmakedonsk mirakel

Landet som på mange måter kan kalles verdens mest ærerike fotballnasjon er landet der Christian Eriksen ikke lenger er skikket til å spille fotball.

Men det er også landet som ikke skal til VM i fotball i Qatar i 2022.

To dager før Eriksens landslagscomeback i Amsterdam forsvant ironisk nok de italienske VM-sjanser sensasjonelt etter deres første hjemmetap i en VM-kvalifiseringskamp noensinne.

Motstander i Palermo var Nord-Makedonia, en ekte fotballens lilleputt.

Det som for nord-makedonerne er ren magi, er for italienerne en reell fotballtragedie.

For andre gang på rad er de ute av et VM-sluttspill. Siden de vant VM i 2006 har Italia vunnet én eneste kamp i et VM-sluttspill, mot England i Brasil i 2014.

Nå skal den firedobbelte verdensmester bruke de neste fire årene til nasjonal fotballsmerte, kombinert med drømmen om et nytt sluttspill.

Den drømmen har vi også selv her lenger nord.

Ståle Solbakken spilte også fotball i København da hans hjerte stoppet på trening i 2001.

Sju minutter tok det før det begynte å slå igjen. For Solbakken betydde det slutten på fotballspill på toppnivå. I stedet ble det starten på en glitrende trenerkarriere, hvor det neste mål er å igjen kvalifisere Norge for et mesterskap.

Ingen er vel lenger i tvil om hva en slik prestasjon i så fall vil bli kalt.

Resultatet av en eksepsjonell vilje. Eller et fotballens mirakel.