Det er ikke rare kampen som spilles på stadion i Pau Grande denne søndagen.
Og det er ikke mange sjelene som er kommet for å se den. Men for meg er det en magisk følelse å være på denne fotballbanen, i denne fattige og nedslitte småbyen 15 kilometer fra Rio de Janeiro.
For det var her han ble født, og det var her på stadion i Pau Grande han først viste sitt enorme talent – den senere legenden Garrincha.
Gjerdesmutten
Han het egentlig Manuel Francisco dos Santos, men det vet ikke engang brasilianerne.
For han ble alltid kalt Mané og snart fikk han tilnavnet Garrincha, «Gjerdesmutten», en liten rask fugl, som det var umulig å fange. Og motstanderne på fotballbanen fikk bittert erfare at navnet var fortjent.
For Garrincha var en driblekonge av fantastisk format, også i dagens målestokk, sier Geilton Camera Lima, trener og lagleder for dagens fotball-lag i Pau Grande:
– Han var et fenomen som jeg tror vi aldri får se maken til. Dagens store stjerne her i Brasil, den unge Neymar, har mye av de samme ferdighetene, men jeg mener at Garrincha gjorde ting med ballen som verken Neymar eller andre store stjerner kan gjøre ham etter, sier laglederen.
– I tillegg var Garrincha en type som ikke finns i internasjonal fotball lenger. For ham var det hele en lek. Han gikk på banen for å ha det moro, og brydde seg ikke om taktikk og systemer. Han var en showmann som spilte på impuls, fantasi og et fantastisk balltalent. Jeg mener det er riktig å kalle Garricha et fotballens naturbarn, sier treneren for Pau Grande.
Artikkelen fortsetter under bildet.
To VM-seire
Det var VM i Chile i 1962 som var Garrinchas stjernestund.
Da makkeren Pelé ble skadd tidlig i turneringen spilte Garrincha ut hele sitt formidable talent og førte Brasil frem til sin andre VM-seier. Og da verdensmestrene, med Garrincha i spissen, kom hjem til Brasil ble de møtt av en enorm folkemengde, og en velkomstfest som er gått inn i landets fotballhistorie.
Garrincha spilte også en hovedrolle da Brasil tok sin første VM-tittel, i Sverige i 1958. Han og den da bare 17 år gamle Pelé henrykket verden med sin artistiske brassefotball, som fra da av ble den nye fotballstormakten Brasils kjennemerke.
Under VM i England i 1966 var Mané Garrincha fortsatt med, men hans storhet var på hell.
Og da Brasil ble slått ut av turneringen etter å ha blitt slått 3-1 av Ungarn, var det Garrinchas eneste tap på de 60 landskampene han spilte. Sammen med Pelé tapte han aldri en landskamp.
«Engel med skjeve bein»
At Garrincha ble topp-idrettsmann var et under. Han var nemlig født med en stor fysisk skavank – det ene beinet var bøyd utover, det andre innover.
Og mannen så ut som om han hvert øyeblikk var i ferd med å falle over. En av Brasils mest kjente poeter har omtalt fotball-legenden som «Engelen med skjeve bein».
Og mange mener denne skavanken var en del av forklaringen på at motstanderne aldri greide å finne ut av hans utrolige frekke finter.
– De trodde Garrincha var i ferd med å falle, men han holdt seg alltid på beina. Og før de visste ordet av det var han forbi dem med ballen, skriver en tidligere fotballkommentator.
Kaotisk liv
Men var Garrincha en trollmann på fotballbanen, så var han en katastofe på livets arena. Han var uten utdanning, strødde om seg med penger og hadde et kaotisk forhold til kvinner.
Han giftet seg da han var 18 år og fikk 9 døtre. Siden fikk han fem barn med ulike andre kvinner.
Da han skilte seg fra sin første kone og giftet seg med sambastjernen Elza Soares, fikk Brasil sitt første kjendispar – fotball og samba på ett brett. Forholdet var mildt sagt turbulent, og den ene skandalen avløste den andre.
Ekteskapet endte med at Soares gikk fra ham etter en alvorlig krangel, der Garrincha slo henne. Da hadde hun i mange år prøvd å skjule for andre at hennes mann hadde et stort alkoholproblem.
Da karrieren var slutt gikk det bratt nedover for den tidligere fotball-legenden. I 1983 ble han brakt til sykehus med akutt alkoholforgiftning, og han døde der bare 49 år gammel.
Og selv om tusener av gråtende tilhengere fulgte ham til graven, så ble han fort glemt av det offisielle Brasil og av de gamle stjernene han hadde spilt sammen med.
Manglet støtte
– Det manglet et apparat som kunne ta seg av et så spesielt menneske som Garrincha, sier Pau Grandes lagleder, Geilton Camera Lima.
– I dag finnes det rådgivere og eksperter som er der for å løse problemer og bringe spillerne på rett vei. Den gang, på 1960-tallet fantes det ikke noe slikt. Spillerne ble overlatt til seg selv - særlig etter at karrieren var slutt. Derfor endte et fantastisk liv så tragisk, og det mest triste er at det offisielle Brasil har gjort så lite for å hedre denne store spilleren, sier laglederen.
Folkets glede
Mané Garrinchas siste hvilested er en enkel grav på kirkegården i Pau Grande. På gravsteinen står teksten som mer enn noe annet forbindes med ham: ”Alegría do povo” – Folkets glede.
– Millioner av brasilianske fans glemmer ham aldri, sier Paulo Roberto da Silva, populært kalt ”Paulinho”, som spilte sammen med Garrincha i klubben i Pau Grande.
– Ingen som har sett ham kam glemme hans fantastiske dribleserier. Det var helt magisk når han valset rundt med sine motstandere, og publikum ga seg ende over i jubel og latter. En journalist skrev at Garrincha var ”spilleren som lærte fansen å le”, og det var en veldig god beskrivelse, sier ”Paulinho”, som blir rørt til tårer når han snakker om Garrincha.
– Fortjener mer
Men selv om Garrincha lever i brasilianernes hjerter, så har han fått lite heder fra det offisielle Brasil. Og blant folk jeg snakker med i Pau Grande er det stor harme og bitterhet:
– Han fortjener et mye mer ruvende ettermæle, sier Luis Carlos Totch, en av Garrinchas tidligere medspillere på hjemstedet. Han burde i hvert fall ha fått sin egen statue her i Pau Grande. Vi snakker tross alt om en dobbel verdensmester og en av de store legendene i internasjonal fotball. Og VM i fotball her i Brasil må jo være en ypperlig anledning til å gi den store Garrincha en skikkelig oppreisning, sier den tidligere medspilleren.