Det forunderlige med Arsenal er at de fortsatt klarer å forundre.
For noen uker siden ble Arsène Wenger slaktet for å ha tapt begge sine gruppekamper, borte mot Dinamo Zagreb og hjemme mot Olympiakos. Enkelte gikk så langt som å lure på om han tok turneringen seriøst.
Så selvsagt fulgte Arsenal opp med å vinne 2-0 over Bayern München, Europas beste lag. Det skulle bare mangle.
For dette har blitt typisk Arsenal. Det håpløse etterfølges av det geniale. Kun et par dager etter Olympiakos-fiaskoen gikk de samme spillerne ut på det samme gressteppet og rundspilte Manchester United de første 20 minuttene. De vant 3-0.
Få lag i Europa gir fansen en så ekstrem blanding av fryd og fortvilelse. De siste sesongene kan sammenlignes med en berg-og-dal-bane: Du styrter ned i de dypeste avgrunner og flyr opp til svimlende høyder.
Og så ender du der du begynte: Topp fire i Premier League og en tidlig slutt i mesterligaen.
Aldri i krise
Her ligger nemlig paradokset. Prestasjonene kan variere enormt, men selve utfallet av sesongene er jevnt.
Det er som om Wenger har en sikkerhetsmekanisme mot kriser: De siste årene har laget aldri vært godt nok over lang tid til å vinne annet enn engelske cuper, men heller aldri dårlig lenge nok til å havne i skikkelig trøbbel.
Dette er en del av forklaringen på hvorfor Wenger har overlevd så lenge. Så nylig som i desember 2014 ble han hetset av egne fans på togstasjonen etter et bortetap mot Stoke. For ørtende gang raste debatten opp om hvorvidt han skulle sparkes.
Men så vant Arsenal 14 av sine neste 17 ligakamper. Sakte men sikkert stilnet kritikken.
Som vanlig havnet de innenfor topp fire. Wenger har faktisk oppnådd dette hvert år siden han tok jobben i 1996, men de siste 10 sesongene har han samtidig aldri kommet høyere enn tredjeplass.
Flere ganger har laget havnet under press og hentet seg inn. Franskmannen klarer seg alltid.
Kniven på strupen
I mesterligaen har noe lignende skjedd. Siden turneringen gikk over til å ha ett gruppespill i 2003, har Arsenal alltid kvalifisert seg til utslagsrundene. Men de har kun nådd én finale, som ble tapt, og de siste fem sesongene har de blitt utslått i åttedelsfinalen. Igjen er stabiliteten enorm.
Selv innenfor disse tapene kan man finne den sammen rekkefølgen: Et svakt resultat etterfulgt av en overraskende bra prestasjon.
Husk tilbake til 2012: Arsenal tapte 4-0 borte mot AC Milan, men klarte 3-0 hjemme. I 2013 tapte de 3-1 mot Bayern, men vant 2-0 i München. Det samme slaget i 2014 endte 2-0 til Bayern i London og så 1-1 i München.
Forrige sesong tapte Arsenal 3-1 hjemme mot Monaco, og vant deretter 2-0 borte.
Tirsdag kveld hadde de igjen kniven på strupen. Igjen overrasket de. Dette er hva Arsenal er kapable til og i utgangspunktet burde seieren antyde at laget kan vinne både ligaen og mesterligaen.
Men da må Arsenal vise en ny type stabilitet. Og ikke av den gamle typen.
