Fotball fra Hawaii

Brudd. Tabber. Markeringer som svikter.

Velkommen til verdens beste liga.

Det skjer noe rart med Premier League. Stabile forsvar er like sjeldne som enhjørninger. De tette duellene som minnet om sjakk, er blitt til heseblesende bataljer hvor det ser ut som hver spiller har styrtet syv kopper espresso.

Vi ser sjanse på sjanse, mål etter mål. Det er «Hawaii-fotball» på steroider.

Dette er slett ikke normalt.

Jürgens juleribbe

Vi har aldri sett scoringene renne inn så ofte i Premier League.

Snittet denne sesongen er 3,15 mål per kamp. Skal vi finne en mer målrik periode i den øverste divisjonen i England, må vi tilbake til 1965–66. Fra søndag til tirsdag slapp de tre største tittelkandidatene inn tre mål hver.

Liverpool vant 4–3 mot Fulham søndag, før Manchester City spilte 3–3 mot Tottenham. Innen tirsdag kveld så det ut som bare Arsenal visste hvordan man forsvarer seg ...

... og så slo de Luton 4–3.

I hver kamp kom det mål etter 87 minutter. For et drama! Trenerne vet at de skjemmer bort fans som følger med fra barer og godstoler med 150 i puls.

– Vær så god, sa Liverpools Jürgen Klopp, som om han nettopp hadde satt juleribba på bordet.

Men for storlagene er ikke dette bra.

Forsvar vinner titler

Det er i stor grad sant at angrep vinner kamper og forsvar vinner titler.

De siste fire årene har seriemesteren i Premier League sluppet inn færrest mål. Trenerne har bygget sine karrierer på stramme systemer som skal føre til tre trygge poeng hver eneste uke.

De skal lede 2–0 før overtiden, slik at dramaet aldri blir nødvendig.

Liverpool holdt buret rent mot bunnlaget Sheffield United nå på onsdag, men mot Fulham trengte de et sent vinnermål. Arsenal senket Luton seks minutter på overtid. City står med tre poeng og ni baklengs på fire ligakamper. Ingen av dem kontrollerer inn seierne like ofte som de skulle ønske.

Men slik blir det når nesten alle lag ønsker å angripe.

Gjør som Pep

Her må Pep Guardiola ta mye av æren og skylden.

Sjefen til Manchester City har gjort fotballen mer offensiv de siste 15 årene, med høyt press og frispilling bakfra. Han ble ledd av i 2016-17, da han debuterte i Premier League ved å ta City til en skuffende tredjeplass. De lyseblå tok sjanser – og ble straffet.

Men fem ligatitler senere er Guardiola kongen, og mange gjør nå som City.

Roberto De Zerbi (Brighton) ber spillerne tråkke på ballen med sålen for å bli presset, slik at de kan spille seg forbi. Mauricio Pochettino (Chelsea) har bygget sin identitet som trener på å stå høyt. Mikel Arteta (Arsenal) vant nesten tittelen foran sin læremester. Ange Postecoglou (Tottenham) står med hvilepuls når stopperen hans slår en pasning på tvers av eget mål som stryker skotuppen til motstanderens spiss.

– Jeg kopierer bare Pep, spøker Postecoglou.

Spesielt når disse trenerne møter hverandre, blir det kaos: Chelsea 4–4 City, Spurs 1–4 Chelsea, City 3–3 Spurs. Det logiske hadde vært at det svakere laget forsvarer seg.

Men samme hvor galt det går, ønsker ingen å endre noe.

Verdifulle tabber

For mange av topptrenerne er taktiske fundamentalister.

De spiller på samme måte uansett motstand. De vet at taktiske prinsipper er verdt null og niks om de utsettes for kompromisser. Om ikke treneren følger dem til siste slutt, hvorfor skal spillerne tro på dem?

Det mest ekstreme eksempelet kom da Tottenham fikk to røde kort mot Chelsea.

I en hel omgang dyttet de forsvaret opp til midtstreken, uten press på ballfører. Med to mann mer og en halv bane med bakrom trillet Chelsea ballen rett gjennom og vant 4–1. Det kunne blitt 10–1.

Postecoglou virket i beste fall naiv, men han dro hjem med sine prinsipper i behold, og da Spurs møtte City sist søndag, tok de et flott poeng. Postecoglou har spilt dette spillet lenge nok til å ha landet på en sannhet:

Det er ofte verdt å tabbe seg ut i dag for å lykkes i morgen.

Alle vinner

Alt tyder på at kaosfotballen er her for å bli.

Man kan sitte i et hjørne for seg selv og jamre. Hvor er kynismen? Hvor er krigerne med syv arr i fjeset som river og sparker seg til tre poeng? Hvor ligger verdien i flott angrepsspill om stopperne knapt klarer å markere en kjegle?

Dette er gode spørsmål, men sannheten er at alle tjener på kaoset.

Fansen elsker god fotball. Det er lenge siden en Tottenham-trener har vært så populær som Postecoglou. Folk liker at laget prøver, at de ikke viser rivalene for mye respekt. Det er bedre å tørre for mye enn for lite.

Spillerne liker å ha ballen. De fleste vil heller skape enn å ødelegge.

Trenerne får gjøre ting på deres måte. Når alle de beste lagene sender spillere fremover, er det vanskeligere å kritisere dem for å ta for store sjanser.

Eierne vet at moro på banen fort betyr penger i kassa. Nøytrale vil se dem spille, TV-selskapene vil vise kampene og fansen vil kjøpe billetter.

Og Premier League gnir seg i hendene, fordi alle ser på.

De trenger ikke skrive manus eller hyre inn filmstjerner, bare send dramaet direkte. Faktisk har de kastet seg over kaoset ved å markedsføre seg selv som ligaen hvor thrillere skjer hver helg, hvor én runde kamper får deg til å sjekke pulsen, lene deg bakover og gispe etter luft.

Premier League konkurrerer ikke bare med La Liga og Serie A. De kjemper mot Netflix, TikTok og søte katter på Instagram. Når alle vil bli underholdt, hele tiden, er Hawaii-fotballen en gavepakke.

Mandag ble avtalen for Premier Leagues hjemlige TV-rettigheter forlenget med fire år. Den er verdt dobbelt så mye som den i italiensk Serie A.

Sørover i Europa ønsker noen klubbpresidenter fortsatt en superliga.

I England er det bare å la festen fortsette.