Faren om Iversen: – Han blir nok oppfattet som mindre seriøs

– Det er fint at han viser at man kan være toppidrettsutøver uten å være helt A4 og helt etter boka, sier en stolt og rørt pappa Ole Morten Iversen.

Han har nettopp sett sønnen Emil Iversen gå inn til karrierens første mesterskapsmedalje. Klæbo og Iversen sørget for gull til Norge på lagsprinten.

Iversen senior er trener for det norske kvinnelandslaget i langrenn, og vet akkurat hva som kreves for at man skal greie å vinne medaljer.

– Må skru av toppidrettsbryteren

Men han mener altså at sønnen er et bevis på at det er flere veier til verdenstoppen.

– Jeg tror at han i mange sammenhenger blir nok oppfattet som mindre seriøs. Han er ikke tidligst til frokost og heller ikke tidligst i seng. Men han må få være seg selv, og de siste årene har han blitt flink til å gjøre det han må, sier han.

Faren har etter hvert skjønt at Iversen er en type utøver som helt enkelt ikke kan være utøver hele tiden.

– Han er seriøs, absolutt. Og så er han flink til å være med kompiser og finne tid til å slippe seg ned. Sånne ting er gull verdt for ham. Han må skru av toppidrettsbryteren av og til. Når han er på jobb er han like seriøs som alle. Det er fint at det finnes sånne toppidrettsutøvere også, at han viser at det går an å lykkes som ulike typer, sier han.

«Verdens dårligste 15-åring»

Iversen måtte fylle 27 år før han fikk sin første mesterskapsmedalje, og forklaringen er enkel: det tok litt tid før han ble virkelig god.

– Dette er et lite eventyr når man tenker på hvor dårlig han var som 15-16-åring, og så ser hvor han står i dag, sier faren.

Han forteller om en ung skiløper som verken trente mest eller best, og som heller ikke fikk de helt store resultatene.

Likevel bestemte Emil Iversen seg for å satse på langrenn. Og akkurat dét er faren stolt av.

– De fleste i Emils situasjon på den tiden hadde nok slutta, for de hadde sett at det var for langt frem. Men samtidig, det er nok ganske mange som kunne vært like dårlige som Emil var da og stått på pallen i dag, bare de hadde vært tålmodig nok, sier han.

Da sønnen først bestemte seg, tok det ikke lang tid før det ga resultater.

– Det som er fint med Emil, er at det er ganske enkelt å bli bedre, for han har aldri trent veldig mye. De første årene som senior holdt det å bare trene litt mer enn han hadde gjort før. Nå trener han forholdsvis mye, og han er mye grundigere på både dét og restitusjon. Jeg skal ikke si at han har kommet lett til det, men han har tatt noen grep hvert år som har gjort at han har tatt steg, sier han.

I januar 2016 vant Iversen, mot alle odds, et Tour de Ski-sprintrenn i Oberstdorf.

Etter rennet fortalte en da 24 år gammel Iversen at han var en svært dårlig skiløper som ung. Han påstod deretter at han var Norges dårligste som 15-åring.

Han opplevde ikke engang å være topp 200 på resultatlistene.

– En drømmereise

På dagens pressekonferanse fikk Iversen spørsmål om nettopp den reisen han har hatt. Fra «Norges dårligste som 15-åring», til å sitte der med gullmedaljen i et VM i dag.

– Vi må egentlig sette av en hel kveld, sier Iversen, før han etter hvert påpeker at han faktisk liker å snakke om dette temaet.

– Det er en drømmereise. Jeg har vært veldig heldig med folkene rundt meg, kommet inn på de rette lagene. Det siste steget med å komme inn på allroundlaget, det beste miljøet og det beste støtteapparatet. Jeg har ikke klart det alene. Jeg er veldig takknemlig for dem som har hjulpet meg på veien.

Sesongen etter den første verdenscupseieren fikk han for første gang plass på a-landslaget.

– De siste årene har langrenn betydd alt for ham. De første årene som senior studerte han litt og sånt, og han har vært litt leken i sin tilnærming til toppidretten, sier Ole Morten Iversen.

– Fælt å se hvor skuffet en person kan være

Faren var en av de første på plass til å trøste etter forrige gang Iversen gikk lagsprint i et VM. I Lahti endte det som kjent i skuffelse og tårer. Iversen falt fra en åpenbar gullsjanse, og etterpå var han langt nede.

– Det var tøft. Det var fælt å se hvor skuffet og lei seg en person kunne være, sier han.

Selv forklarer Emil Iversen at det første han tenkte på da han falt fra gullet, faktisk var nettopp faren og resten av familien.

– Jeg tenkte på alle i familien min, og familien til Klæbo. Jeg var syndebukken da. Jeg var uheldig på slutten der, og da er det deilig å vise her at man får gjort jobben, sier han.

Uhellet på lagsprinten skjedde dessuten bare dager at Iversen også hadde falt under sprinten, og misset en mulig finaleplass. Dermed var det to potensielle medaljer som glapp på grunn av tabber forrige VM.

Ole Morten Iversen bekriver sønnen som et enormt følelsesmenneske, med store følelser i alle retninger, og derfor gikk disse hendelsene inn på ham.

– Han viser følelser både når han er glad og skuffet, og jeg er stolt over det, at det ikke bare er en maske der. Men han er litt mer balansert nå enn han var for kanskje to, tre år siden, i begge retninger, sier han, før han med et flir skyndter seg til å legge til:

– Men, du skal ikke tro på alt han sier. Når han er skuffet så kommer det noen ord som kan bli tolket litt feil.

Klæbo: – Betyr mye for oss

Litt av det samme sier Johannes Høsflot Klæbo, som vant gullet sammen med Iversen på dagens lagsprint.

– Emil er et stort følelsesmenneske. Det er utrolig godt for Emil at vi får det til på den måten som vi gjør i dag, sier Klæbo.

Han gikk den siste etappen på lagsprinten, og avgjorde det hele med et typisk Klæbo-klyv opp den siste bakken. Da parkerte han Russland, og gikk til mål i ensom majestet.

Da Klæbo kom frem omfavnet han Iversen, og tårene rant hos begge.

– Det blir tungt å holde seg når man kommer i mål, for denne teamsprinten betyr mye for oss. Å komme i mål der og vite at du tar gull med en så god kompis... Når det første som skjer er at man får en god klem av ham, nei, da triller tårene. Det er lov å vise at det betyr mye for oss begge to, sier Klæbo og smiler.

Dagens gull endte som en rørende revansj for både Klæbo og Iversen - og Iversens far.

– Jeg er stolt. På en skala fra en til ti, så er jeg oppe på sytten, atten, sier Ole Morten Iversen og ler.