Dette er en kamp ingen av lagene vil spille. Eller burde ha spilt. Dels fordi den foregår midt i den stadig mer intense andre bølge av koronapandemien.
Dels fordi den kun er egnet til å minne begge lag på det målet de var så nær, men ikke klarte å nå, altså EM.
For dagen etter den på alle måter meningsløse kampen møtes Serbia og Skottland i Beograd til playoff-finalen om den forjettede plassen i EM-sluttspillet neste år.
Norge har ikke vært i EM-sluttspill siden vår debut i 2000. Israel har aldri vært der.
Dette er i stedet en form for bronsefinale i nasjonsliga-playoffet om plass i EM-sluttspillet.
Bronsefinaler er allerede idrettens mest moll-stemte og meningsløse oppgjør. To lag som heller ville vært et annet sted skal spille om noe som egentlig ikke betyr noe som helst for dem. Denne gangen er det hele fullstendig meningsløst.
Likevel kommer Israel til Ullevaal med spiller, trenere, støtteapparat og notabiliteter.
Landslagsspillerne må ha på seg munnbind når de forflytter seg rundt mellom treninger og andre gjøremål. Her er Alexander Sørloth sammen med Marius Lode.
Foto: Stian Lysberg Solum / NTB«Dansen rundt gullkalven»
Uttrykket stammer fra andre mosebok og handler om at israelerne i den utålmodige ventingen på at Moses skal komme ned fra Sinaifjellet med de 10 bud får støpt en gullkalv som de i stedet begynner å tilbe.
Da Moses til slutt kommer ned etter 40 dager blir han rasende og ødelegger gullkalven. Mens Jahve, altså Gud, straffer rundt 3000 israelerne med døden.
Dødstallet relatert til korona i Israel er i øyeblikket på vei til å nå nettopp 3000.
Og det vi ser på Ullevaal er på aller tydeligste vis vår tids dans rundt gullkalven.
Alt dreier seg om å oppfylle TV-rettigheter, uavhengig av det vi egentlig burde fokusere på, nemlig smittefare og for den del etikk.
Derfor følte Norges Fotballforbund i oktober at de var nødt til å arrangere denne privatlandskampen, på et tidspunkt som ikke kunne vært mindre passende for slikt.
Tid for TV-tid
Der UEFA burde vist moralsk ansvar og avlyst denne onsdagskveldens kamper, kan Europa seg i stedet få gleden av å få isolasjonen opplyst av kamper som Nederland-Spania, Hellas-Kypros og for den del Danmark-Sverige. Ingen av dem betyr noe som helst annet enn oppfyllelse av rettigheter.
Der Nasjonsligaen skulle fri oss fra det onde, for å holde oss til det bibelske, innen landslagsfotballen, nemlig privatlandskamper, er onsdag 11. november en syndens plaskedam.
Alt er for å tilby TV-kamper. TV-tid er i det hele tatt den internasjonale toppfotballens eneste raison d'être for øyeblikket.
Altså toppfotballens eksistensberettigelse, for å si det bittelitt enklere. Ingen publikum, ingen reell entusiasme eller lidenskap, ingen sosial møteplass- kun TV-tid.
Derfor arrangeres 20 kamper mellom landslag som enten allerede har kvalifisert seg til EM eller ikke lenger har sjansen.
Hvilket betyr 40 landslagstropper på reise, midt i et kampprogram som allerede blir kritisert for å være alt for tett for toppspillere i hele Europa.
Martin Ødegaard er tilbake etter en skadeperiode og klar for kamp igjen.
Foto: Stian Lysberg Solum / NTBDette er unntakstider, ikke tider for unntak
Israel kan kun komme til Ullevaal fordi de er definert som å være på jobb. Og på sitt vis er det.
Men allerede i august, da første søknad fra NFF om unntak fra innreisekarantene kom, for å kunne gjennomføre høstens landskamper, var det kontroversielt.
Siden har smittesituasjonen forverret seg. Norge er, på samme måten som resten av Europa, på vei til å bli stengt mer eller mindre ned.
I en slik situasjon er det ikke en meningsløs kamp som denne som skal rettferdiggjøre et unntak fra karantene-regler, jobb eller ei.
Fordi dette er ikke et eksempel på normalitet, et tegn på at det finnes håp gjennom at vi kan oppleve idrettslig aktivitet, som vi har argumentert med på flere nivåer.
Dette er mye nærmere en hån mot de innstramninger vi ellers opplever.
For skal vi akseptere at dette er så viktig ut fra nasjonale hensyn at vi alle bør støtte gjennomføringen, må det første og vesentlige kravet være at det faktisk er et arrangement med nasjonal interesse. D
e to siste Nasjonsliga-kampene kunne kanskje rettferdiggjort dette hvis de skulle blitt spilt på hjemmebane. Kampen mot Israel gjør det definitivt ikke.
En påminnelse om hva som kunne vært
Helt siden midten av juni har fotball-Norge sett frem til denne uka. Hvor den gylne billett til EM endelig skal utdeles. I stedet skal vi gjøre unna en landskamp som i øyeblikket kun er egnet til å provosere.
Både Norge og Israel kommer denne uka kun til å bli minnet på nederlagene i semifinalene i playoff-kampene om EM-plass.
Israel har aldri kvalifisert seg for EM. Norge én eneste gang, som vi har hørt mye om det siste året. Nederlaget for Serbia var det tyngste for et norsk landslag på flere tiår. Fordi vi hadde fått så enormt lang tid til å bygge opp forventningene.
Først fordi Nasjonsligaen er så pussig satt sammen at det går halvannet år fra gruppespill til de forjettede playoff-kampene.
Så ytterligere et halvt års utsettelse grunnet pandemien. Så lang tid hadde det til slutt gått at Norge plutselig hadde fått opp en ny rekke landslagsspillere med kvaliteter som ga entusiasme og fremtidstro.
I Beograd på torsdag møtes i stedet Serbia og Skottland i finalen om en EM-plass.
Samtidig kan Ungarn, Georgia og Nord-Irland utnytte hjemmebanefordelen til å få til det samme.
Sistnevnte lag ble ikke bare slått 5-1 av Norge på Windsor Park tidligere i høst - nordirene kan også bli historiske ved å bli det første land i historien som kvalifiserer seg til et sluttspill uten å ha vunnet en eneste kamp i ordinær tid.
Norge vant i samme tidsrom fire kamper. På Ullevaal på onsdag har det ingenting å si.
Da spilles en kamp hvor det uansett kun er tapere.
