Én av semifinalistene skiller seg ut – det er ikke Danmark

Ser man på statistikker i EM så langt, finner man fort noe rart.

Vanligvis er det en sammenheng mellom vinnerlaget og antall sjanser. Over en ligasesong er mesterne nesten alltid et av lagene som har flest forsøk mot mål.

Dette har i stor grad vært sant også i EM. På listen over flest forsøk per kamp hos nettsiden WhoScored finner vi tre av de fire semifinalistene:

Forsøk per kamp

1) Italia – 20,2.

2) Spania – 19,8.

3) Danmark – 17,2.

Men det finnes et gedigent unntak. Blant de 24 lagene som har spilt i EM, ligger den fjerde semifinalisten her:

22) England – 7,4

Laget som nå anses som favoritter til å vinne EM, har skutt sjeldnere enn lag som Slovakia, Wales og Nord-Makedonia. Dette sier ikke så mye om Englands nivå, for de har spilt bra.

Men det sier en hel del om hvor de fire lagene har hentet sin inspirasjon.

Totalfotball

De to lagene som møtes tirsdag, Spania og Italia, har begge spillestiler som minner om klubblag. De har en flyt og samhandling som få landslag klarer å trene inn.

Så det gir mening at begge har hentet inspirasjon fra den moderne klubbfotballens far.

Spanias trener, Luis Enrique, er en legende i Barcelona, hvor han først var spiller og så trener. Der lærte han prinsippene til Barças tradisjonelle spillestil: Angrip ofte, ha ballen mye og vinn den tilbake så fort du mister den.

Denne stilen er basert på «Totalfotballen» til Ajax og Nederland på 70-tallet. Stjernen på de to lagene var Johan Cruyff, som selv innførte stilen da han trente Barça fra 1988 til 1996.

Så suksessrik ble Cruyff som trener, at Barça beholdt stilen som del av sitt DNA. Så da Luis Enrique tok over laget i 2014, var han bestemt på å fortsette tradisjonen.

Allerede i 2015 vant han ligaen, cupen og mesterligaen. Da han ble sjef for Spania i 2018, var ingen i tvil om hva slags type fotball han kom til å innføre. Cruyff likte å si at motstanderen ikke kan score så lenge de ikke har ballen.

I EM har Luis Enrique fulgt den samme logikken.

Ballbesittelse

1) Spania – 67,5 prosent.

3) Italia – 56,1 prosent.

4) Danmark – 54,1 prosent.

9) England – 52,3 prosent.

For Spania er dette en naturlig taktisk utvikling, da de vant to EM (2008, 2012) og ett VM (2010) med lignende prinsipper.

Men hva med Italia, som pleide å være hjemlandet til kynisk forsvarsspill?

Nye Italia

Italia har vært det mest underholdende laget i EM så langt. De har kommet til flere skudd enn noen andre, de har valset over Tyrkia (3–0) og Sveits (3–0), og spilt underholdende kamper mot Østerrike (2–1) og Belgia (2–1).

En del av forklaringen er hvor mye de ulike kulturene har glidd inn i hverandre. For 50 år siden spilte italienerne i Italia og spanjolene i Spania. Det var ingen utveksling av idéer, og dermed oppsto det klisjeer og typiske karakteristikker.

Italia var for eksempel sterke defensivt, med tett mannsmarkering og lav risiko i spillet.

Men spesielt det siste tiåret har de gamle karakteristikkene falt bort. Mye skyldes Pep Guardiola, Cruyffs fremste disippel, som innførte en moderne versjon av «Totalfotball» som trener for Barça mellom 2008 og 2012 – med eventyrlig suksess.

Siden har hele den moderne klubbfotballen beveget seg mot Cruyffs prinsipper, Italia inkludert. Faktisk ble Luis Enrique ansatt av Roma i 2011 med mål om å gjøre laget til et lite Barcelona.

Året etter kom et offensivt italiensk landslag til EM-finalen under Cesare Prandelli, hvor de ble knust av Spania.

Italias kaptein, Giorgio Chiellini, har siden klaget på at Guardiola har «ødelagt» den italienske forsvareren, fordi alle trenere nå vil spille seg ut bakfra.

– Dagens forsvarere er gode med ballen, men de kan ikke markere. Vi er i ferd med å miste identiteten vår, sa han i 2016.

Men under Roberto Mancini har Italia kombinert nye idéer med den gamle identiteten. Mens forsvaret fortsatt markerer tett, spiller resten av laget angrepsfotball i høyt tempo. De tre playmakerne – Jorginho, Marco Verratti og Nicolò Barella – er en trio Cruyff hadde elsket.

De minner om Xavi, Andrés Iniesta og Sergio Busquets, som styrte Barças midtbane under Guardiola og Luis Enrique.

Barella beundrer fortsatt Xavi og Iniesta, selv om de har lagt opp.

– De har inspirert oss alle, sier Barella.

Hjulmands inspirasjon

Hva så med Danmark? Kulturelt og geografisk ligger de nærmere Nederland enn Spania, men landslagets trener, Kasper Hjulmand, er en stor fan av Barcelonas fotball. For kun noen dager siden snakket han om en av sine helter.

– En av mine store inspirasjonskilder, Johan Cruyff, sa at man ikke kan spille fotball med frykt, sa Hjulmand.

Ikke rart Danmark har vært så offensive. De har scoret 11 mål – kun Spania har flere – og underholdt oss med sprudlende fotball.

Med andre ord kan man si at alle disse tre lagene spiller som moderne klubblag.

Kun England spiller som et moderne landslag.

1–0 er nok

Dette betyr i praksis at trener Gareth Southgate har modellert sin strategi på andre landslag i stedet for å hente idéer fra klubbfotballen. Han vet at landslag har mindre tid til å øve på den krevende fotballen som Cruyff innførte.

Før VM i 2018 analyserte Southgate hva tidligere VM-vinnere som Spania og Tyskland hadde gjort bra. Han kunne trukket frem pasningsspillet, men fokuserte heller på at begge slapp inn få mål og scoret ofte på dødballer.

Dessuten hadde Portugal vunnet EM i 2016 med en defensiv tilnærming, med ett baklengsmål på fire kamper i utslagsrundene.

Oppskriften virket for Southgate. England nådde semifinalen og scoret ni av sine 12 mål på dødball, straffer inkludert.

Slik sett har det dannet seg en suksessformel på landslagsnivå: Tett igjen bak, øv på dødballer og sats på at angrepet fikser det ene målet man trenger.

I EM har England fortsatt ikke sluppet inn mål. Mot Tyskland i åttedelsfinalen brukte Southgate fem forsvarere og to ballvinnere, selv med et hav av talentfulle vinger på benken. Mot Ukraina i kvartfinalen scoret England to mål på dødball.

Dermed trenger ikke England så mange målsjanser for å vinne kamper. De følger leksen som Portugal ga rivalene i 2016, da de kun vant én av syv kamper innen ordinær tid.

I ligaspill gjelder det å vinne kamper.

I EM gjelder det å ikke bli slått.