Gull-Diggins takker organisasjon: – Reddet livet mitt

– Jeg klarte ikke å slutte å gråte etter løpet. Jeg klarte ikke å nyte det, fordi jeg klarte ikke se siden jeg gråt. Det var så spesielt, sier en rørt Jessie Diggins til NRK etter å ha blitt verdensmester på 10 km fristil i Planica tirsdag.

Det var mange grunner til at tårene flommet. Tidenes første individuelle mesterskapsgull i langrenn har nemlig ikke kommet billig. 31-åringen fra Minnesota har kjempet mange kamper.

For å ta den siste først: Å gi alt du har i ei mil, i kamp mot verdens beste, er en fysisk ekstrem påkjenning.

– Det var vanskelig å føle beina mine, så jeg var litt nervøs. Men for meg er det også et godt tegn. Da vet jeg at jeg virkelig tyner strikken. Det var vanskelig å puste i mål, forteller hun.

Savn

I tillegg har det vært en vanskelig vinter for Diggins.

– Det siste året har hatt mange oppturer og nedturer. Det gjør dette enda mer spesielt, fordi dette har ikke vært lett. Jeg skulle ønske mannen min kunne vært her, fordi jeg har ikke vært hjemme på månedsvis. Det er hardt. Det har ikke vært et enkelt år, forteller en emosjonell verdensmester.

Hun fortsetter:

– Jeg bare savner familien min og mannen min. Det gjør det så spesielt, fordi de støtter meg virkelig. Jeg hadde ikke vært her hvis jeg ikke elsket å gjøre det jeg gjør, fordi det er ikke enkelt.

Den aller tøffeste kampen har imidlertid handlet om noe helt annet.

– Den prestasjonen jeg er aller mest stolt av, er at jeg oppsøkte behandling for spiseforstyrrelsen. Det var det vanskeligste jeg noen gang har gjort i livet. Helt sikkert. Langrenn er ikke tøft i sammenligning, sa Diggins da NRK møtte henne i Toblach før VM.

Var dødelig mentalt syk

Før tirsdagens løp rettet hun igjen fokus mot den kampen. I forbindelse med at det i USA er den årlige uka for kampen mot spiseforstyrrelser, la hun ut denne beskjeden på Instagram kvelden før bragden.

– Den eneste grunnen til at jeg er her og konkurrerer, er at «The Emily Program» reddet livet mitt, skrev hun, og delte en video.

«The Emily Program» er organisasjonen som fikk henne til å ta tak i et problem hun i mange år nektet å erkjenne at hun hadde.

I et intervju med NRK for to år siden, fortalte hun i detalj om hvordan hun utviklet bulimi – og den lange og kampen for å bekjempe den. Blant annet beskrev hun den første gangen hun tvang seg selv til å kaste opp på en bensinstasjon, på vei til jobb.

Sammenligner med narkotika

– Det var virkelig skremmende, og jeg husker at jeg så opp på speilet, tårene rant nedover ansiktet mitt – og jeg så skummel ut. Jeg følte ikke stress, angsten forsvant og stemmen i hodet sluttet å kjefte på meg om at jeg var mislykket, sa hun, og fortsatte.

– Så fort jeg hadde kastet opp, forsto jeg hvorfor folk er avhengig av narkotika, for det gjør deg helt nummen. Jeg trengte ikke lenger føle noe. Jeg visste det var dumt og tenkte: «Shit, dette er en spiseforstyrrelse». Jeg kunne ikke fornekte det jeg hadde gjort, men det var virkelig skremmende fordi jeg fornektet hvor ille det var.

Vendepunktet kom først da bestefaren lå for døden med lungekreft. Han hadde bare uker igjen å leve da familien samlet seg rundt ham på sykehuset i tvillingbyene i Minnesota.

«Til slutt var det bestefars død som reddet livet mitt», skriver hun i sin biografi, «Brave Enough». Hun hadde da vært til behandling gjennom «The Emily Program» i flere år.

– Jeg forsto at det finnes situasjoner der du ikke kan unngå å dø. Kreft skjer, bilulykker skjer, ting skjer. Men å se hva det gjorde med familien min, fikk meg til å innse at jeg kommer til å dø. Det er ikke hvis, det er når, hvis jeg fortsetter nedover denne stien. Og jeg forsto at jeg hadde en sjanse til å redde meg selv, fortalte Diggins mens tårene trillet.

– Rehabilitering i ti år

Også etter VM-gullet, snakker Diggins gjerne om det for mange vanskelige temaet.

– Det er viktig for meg å snakke om dette, sier hun.

– Forhåpentligvis hjelper det folk å forstå. Ingen spiseforstyrrelser er like, men det er en veldig farlig, livsfarlig psykisk sykdom. Jeg håper at de som ser videoen kan få litt empati og forståelse, og bestemmer seg for å gjøre litt research for å lære om faresignalene, så om de kjenner noen som har problemer, kan de oppfordre dem til å søke hjelp, sier Diggins til NRK.

I det store intervjuet i 2020, avslørte hun at sykdommen fortsatt plaget henne etter OL i Pyeongchang i 2018.

– Jeg har vært i rehabilitering i ti år nå. Det er noe jeg alltid vil være forsiktig med. Spesielt i perioder med stress, som VM. Da jobber jeg proaktivt med sportspsykologen min om hvilke ting som kan være stressende for meg, og hvordan vi kan sørge for at jeg følger planen og passer på meg selv, sier Diggins, som mener hun nå har blitt flink til å be om hjelp.

– Veldig heldig

– Jeg har vært på et bra sted lenge, men jeg er klar over at jeg er veldig heldig fordi jeg har mye støtte og bra folk rundt meg, sier hun.

Hun er klar på at VM-gullet hadde vært umulig uten støtte på mange områder.

– Jeg fikk fantastiske ski, og alle i støtteapparatet løp rundt i løypa og heiet. Tidvis ante jeg ikke hvem det var engang. Det var en så god følelse. Når du er i veldig god form så gjør det vondt, men du føler at du bare kan presse på. Det var en fantastisk følelse, forteller hun.

Rennet utviklet seg til en skikkelig thriller, med en sekundstrid mellom flere av de største favorittene. Jessie Diggins, Frida Karlsson og Ebba Andersson fulgte hverandre nærmest som skygger, og ble aktivt sekundert mot hverandre.

Men mot slutten hadde ingen sjanse til å følge amerikaneren, som slo Frida Karlsson med 14 sekunder. Ebba Andersson ble henvist til bronse.

– Jeg synes jeg har bra fart på slutten også, men så er det noen som kommer og gjør noe «överjævligt». Da kan man ikke være skuffet heller, sier Karlsson om overkvinnen fra USA.

Motstandsdyktig

– Hun er en av det mest hardtarbeidende og motstandsdyktige utøverne jeg vet om. Gullet er en utrolig inspirasjon. Jeg tror hele laget føler det er en seier, sier Diggins' lagvenninne, Julia Kern.

Anne Kjersti Kalvå og Ingvild Flugstad Østberg så ut til å kunne blande seg inn i medaljekampen, men ble henvist til fjerde- og femteplass.

– Det er ikke noen artig plassering, men jeg er ikke et eller to sekunder unna pallen, så det er ikke surt heller. Jeg drømte om å kjempe om pallen i dag. Jeg gjør alt jeg kan i dag og så blir det for tøft halvveis der. Jeg er rett og slett ikke god nok i dag, sier Østberg til NRK.

Her kan du se hele intervjuet med Jessie Diggins om bulimien hun mener kunne ha kostet henne livet: