Da The Beatles kom til OL-arenaen, ble de truet på livet 

– Det begynte for alvor det året. 1966 er et veldig spesielt år i Beatles-historien. George Harrison mottok et brev da de var i Tyskland om at han ville dø i løpet av en måned. I USA ble det satt opp skuddpremie på John Lennon og resten av bandet etter hans uttalelser om at bandet var større enn Jesus. De ble fritt vilt, forteller NRKs egen Beatles-kjenner Bård Ose.

Turnelivet til verdens mest kjente band i 1966 besto av en turné til Tyskland, Japan og Filippinene i juni og juli, og deretter en lengre runde i USA i august. De spilte gjerne to show per dag og hver konsert varte bare en halvtime. Og den sommeren var så visst ingen dans på roser for «The Fab Four»

– På Filippinene ble de bokstavelig talt kjeppjaget til flyplassen etter å ha avslått en invitasjon til en stor mottagelse i regi av daværende førstedame Imelda Marcos, sier Bård Ose.

Men før det var det Japan. Der en OL-arena spiller en viktig rolle for avgjørelsen bandet tok om å slutte å turnere. Da The Beatles skulle til Japan i juni 1966, var det kun én arena i Tokyo som ble funnet stor nok: Nippon Budokan, kampsportarenaen som ble bygget til OL i Tokyo i 1964.

Hellig drag

Endelig hadde japanernes egen nasjonalsport kommet på OL-programmet og i den anledning ble det bygget et senter for kampsport, like ved det keiserlige palass i Tokyo.

Det er lett å tro at bygningen er mye eldre, med sine åtte kanter og med et tak som gjør at det står i stil med Yasukuni-helligdommen like ved. Også kampsport og judo har et hellig drag over seg som en helst ikke skal rokke ved.

– Når man kommer inn i et treningsrom for judo, da bukker man høflig. Det er en arena for utvikling. Åndelig, mentalt og fysisk, forklarer Arne Midtlund som driver det norske nettstedet og podkasten Judomania.

Bråket rundt The Beatles

Da The Beatles kom til Tokyo, følte tradisjonalistene i Japan at deres kultur ble tråkket på. Det førte til drapstrusler, og et enormt sikkerhetsoppbud. Myndighetene tok truslene på største alvor.

– De ble innlosjert i en etasje høyt oppe på et hotell. Der måtte de være hele tiden. Så ble de kjørt i pansret vogn med politieskorte til og fra de fem showene i Budokan, forteller Ose.

Hver av de fem konsertene hadde 10 000 tilskuere, samt at det skal ha vært cirka 3000 politifolk til stede. Det stod vakter på hver rad, har bandet fortalt i boka Antologien. Også musikalsk fikk de seg et sjokk:

– Det var første gang på veldig lenge at publikum på en Beatles-konsert kunne høre noe. Det var ingen som hylte, og det kom som en stor overraskelse. Bandet merket at de spilte surt, og at de måtte skjerpe seg. Konsert nummer to var faktisk ganske bra, men den første var et sjokk, kunne turnémanager Neil Aspinall fortelle i samme bok.

Sportens mekka

Også i 2021 er Budokan åstedet for judokonkurransene i OL. Hallen tar drøye 14 000 mennesker og der skulle det kokt hver dag den første uka av OL. Japan har likevel herjet på hjemmebane og står med 9 gull av 15 mulige i judo. Når NRK er på plass, er det Akira Sone sin tur. Hun vinner i klassen pluss 79 kilo. Hun jubler ikke. Bare rusler av matta og bukker høflig til alle kanter. Det er egentlig slik det skal være.

– Da Jigoro Kano grunnla judosporten i 1882 mente han at sporten skulle være trening i å bli en god samfunnsborger. Man skal ikke stikke seg fram på noen måte, man skal være høflig og ydmyk, forklarer Arne Midtlund.

– Jeg kunne ikke tro at jeg vant og det var den dominerende følelsen, sier gullvinneren beskjedent til NRK.

Judo har blitt en stor verdensidrett og følges av et stort publikum i hvert eneste OL. Den aller største, på alle måter, er franske Teddy Riner. Han rager over 2 meter over bakken og veier 130 atletiske kilo. Mellom 2010 og 2020 tapte han ikke en eneste kamp. Etter gull i London og Rio tar «Teddybjørnen» kun bronse i Tokyo, men han gleder seg over at han kommer fra dette spesielle stedet med en medalje.

– Dette er judoens hjemland, og det å komme herfra med en medalje er jeg veldig stolt over, sier den seiersvante franskmannen som forteller NRK at han har slitt med en skade før OL.

Budokan er fortsatt judosportens mekka og et senter for all japansk kampsport. Men det har med årene også blitt en av de mest sagnomsuste konsertsteder i verden. Søk på «at Budokan» på Spotify og du vil få en rekke treff. Bob Dylan spilte inn et album her i 1978 og det er så fint at Dylan-fans visstnok sliter litt med det.

– Å høre den platen på et stort anlegg, det er som om han står rett framfor deg og synger. Men «Dylanistene», som jeg kaller dem, liker ikke det. De vil heller ha sure gitarer og overstyrt lyd. Det synes de er topp. Dem om det, humrer Bård Ose.

– Jeg tror det handler mer om den Las Vegas-stilen Dylan la opp til musikalsk. Svært band, korister for første gang, saksofon og mer til. Et veldig annerledes lydbilde enn tidligere, mener NRK-programleder Espen Aas, som nok kan regnes som en slik «Dylanist».

Kan ikke tro sine egne ører

Lyd er nettopp en årsak til at så mange har valgt å spille inn musikk her. Det lyttende og stille publikum bidrar ved å ikke lage støy, men også akustikken i hallen beskrives som unik. Lyden skal være svært god uansett hvor man sitter i den åttekantede salen. Og så har Japan noen lydfolk som kan sakene sine.

– Første gang vi fikk høre om at Japan var så bra var da Deep Purple kom med livealbumet som heter Made in Japan. Da var jeg 13 år. Vi kunne ikke begripe at lyd kunne være så kraftig. Selv om man spilte på lavt volum, var lyden kraftig. Det var noe brutalt med den, sier Ose.

Han holder opp et CD-cover.

– Her er lidenskapen min. Japanske album i miniatyromslag. Japanske lydteknikere, de må ha ører som ingen andre har. Hver gang jeg får en ny CD tilsendt fra Japan så kan jeg ikke tro ørene mine.

Fikk Beatles til å slutte

Mye tyder på at mange artister er enige med ham. Eric Clapton spilte inn «Just One Night» i Budokan i 1979. Han har 97 opptredener i judohallen i Tokyo. I 1980 spilte Abba sin aller siste konsert her. I moderne tid har artister som Taylor Swift og Ed Sheeran vært innom. Paul McCartney var tilbake i 2015. Årlig er det cirka 50 konserter i den etter hvert så berømte arenaen.

– Det er jo kjempekult at det er sånn, sier judoentusiast Midtlund.

Det ble fort akseptert, det som Beatles gjorde. Men for dem bidro konsertene i Budokan til at de kuttet ut å turnere. Alt styret i 1966 gjorde at de sa til manager Brian Epstein at de ikke ville mer.

– Skal jeg være kynisk og litt selvopptatt, så er det jo til det beste at de sluttet å turnere. Da fikk vi i stedet de mesterlige produksjonene fra studio. Vi hadde aldri fått album som Sgt Pepper om The Beatles hadde fortsatt med konserter, sier Bård Ose.

For ettertiden står liveopptaket fra Budokan som det kanskje det eneste der man faktisk hører The Beatles. Og det er jo noe å glede seg over, selv om det kanskje låter litt surt.