Jacobsen legger opp – tror hun har vært «krevende» og «obsternasig»

– Det kan godt hende at det var mitt siste verdenscuprenn, sa en tårevåt Astrid Uhrenholdt Jacobsen til NRK etter Kollen-tremila 7. mars.

Det skulle det også vise seg å være. Onsdag forteller 33-åringen fra Heming i et stort intervju med NRK at hennes tid som topplangrennsløper er forbi.

– Jeg har bestemt meg for å kalle en spade en spade. Jeg har her og nå flere drømmer for mitt liv som helsearbeider enn for et liv som langrennsløper, så jeg får sette et punktum nå for den delen, sier Jacobsen, som har ett år igjen av medisinstudiene.

Hun bekrefter at avgjørelsen langt på vei var tatt allerede da hun passerte målstreken i Holmenkollen. Men tiden etterpå, der hun har hatt legepraksis under koronapandemien, har gjort henne enda tryggere på valget. En katalysator, kaller hun det.

– Hvordan føles det?

– Det er jo rart. Det har vært rart å ta de telefonene og fortelle til de aller nærmeste, men så er det godt også. Jeg merker nå hvor heldig jeg er, jeg har virkelig noe å lene meg på, og kursen videre er godt staket ut.

– Hva er grunnen?

– Det er vanskelig å sette fingeren på én grunn, men overordnet kan man si at jeg er litt for mett til at jeg tror jeg får noe veldig konstruktivt ut av å prøve et år til. Jeg er utrolig stolt over den sesongen som gikk, at jeg fikk til det jeg kunne da, klarte å ha utvikling og heve meg til den siste sesongen jeg gjennomførte, sier Jacobsen

Den siste av totalt seks verdenscupseirer kom i Val di Fiemme 3. januar i år, på etappe nummer 100 i Tour de Ski-historien. Hun gir seg med andre ord på topp.

Sensasjonelt VM-gull

Astrid Uhrenholdt Jacobsen var fortsatt juniorløper da hun 22. februar 2007 sensasjonelt henviste Petra Majdic og Virpi Kuitunen til sølv og bronse på VM-sprinten i Sapporo. Siden har hun vært en av de mest markante skikkelsene i norsk og internasjonalt langrenn.

– Det var veldig overraskende. Det som er litt rart, er at jeg kan kjenne igjen mye av mentaliteten jeg har hatt de siste sesongene. Jeg har funnet litt tilbake til hodet jeg hadde den gangen, hvor langrenn hadde en passe stor plass i livet mitt. Det ikke ble for mye, jeg ble ikke sliten av det, jeg var uredd når jeg gikk konkurranser, så muligheter, sier hun

– Jeg hadde jo den sesongen vært mest innstilt på junior-VM. Jeg var jo ikke med på medaljeutdelingen på stafetten, for da var jeg på flyet hjem og skulle på junior-VM, mimrer hun.

Triumfen i Sapporo skulle riktig nok vise seg å bli hennes eneste individuelle gull i et internasjonalt seniormesterskap, men Jacobsen er også olympisk mester og tre ganger verdensmester i stafett. Totalt tok hun elleve internasjonale mesterskapsmedaljer.

Det er uansett ikke medaljene hun setter høyest.

– Å ta medaljer og prestere bra har alltid vært gøy, men det tror jeg er noe av det jeg ville gitt bort først. Det er sånn jeg tenker på de årene jeg har hatt og måten jeg har drevet toppidrett på, at jeg først og fremst er stolt over at jeg har holdt meg til mitt verdigrunnlag hele tiden, jeg har drevet toppidrett verdibasert, sier Jacobsen.

Skaden det er ubehagelig å tenke på

Akkurat det skal vi komme tilbake til. Men først må vi igjennom resten av karrieren. En karriere som også har vært preget av motgang og dramatikk, noe som har bidratt til at hun ikke tok sin første OL-medalje før gullet på stafetten i Pyeongchang i 2018.

I juni 2009 pådro hun seg et alvorlig brudd i ryggen under en sykkelulykke på Sjusjøen. Hun brakk også albuen og kjeven i fallet. Mot alle dystre spådommer klarte hun likevel å kvalifisere seg til OL i Vancouver i 2010 og kjempet seg til en sjuendeplass i sprinten.

Det rangerer hun som karrierens største sportslige bragd.

– Jeg tror det er få som vet hvor store skader jeg egentlig hadde, og hvor nær det var at jeg ikke hadde hatt sjans til å verken leve normalt eller drive med idrett i det hele tatt.

– Hva kunne vært konsekvensen?

– Det er nesten så det er ubehagelig å tenke på i det. I starten var fokus om jeg kunne gjenvinne full daglig funksjon. Det var små marginer før det hadde sett helt annerledes ut. Som min mor sa, hadde jeg nok englevakt, sier Jacobsen.

– Det er ofte sånn livet er, små marginer fra at man akkurat klarte å hanke seg inn til det virkelig raser. I den situasjonen var jeg akkurat på riktig side, reflekterer hun.

Mistet lillebroren

Dagen før åpningsdistansen under Sotsji-OL i 2014 mistet hun lillebror Sten Anders. Astrid Uhrenholdt Jacobsen ble likevel værende i OL for å hedre sin avdøde bror, og gjorde det med en fjerdeplass på sprinten.

– Det er fortsatt vanskelig. Jeg føler fortsatt det er mange svar jeg ikke har. Det er utvilsomt det tøffeste som har skjedd meg. Jeg tror fortsatt det var riktig å bli der. Det sier mye om de menneskene som har vært rundt meg, som jeg har satt så mye pris på, at det var et trygt sted for meg å være akkurat da, sier Jacobsen – som påpeker at det var den første av en rekke dramatiske hendelser for laget.

– Jeg opplevde at det ble en i rekken av veldig mange vanskelige opplevelser og situasjoner det laget har gått igjennom. Og den rekken har gjort at vi har kommet enda tettere på hverandre og betyr mer for hverandre som mennesker enn jeg noen gang hadde sett for meg. Så det er utvilsomt noe positivt i det, som man ikke måler i medaljer, sier Jacobsen.

– Tror jeg har vært vanskelig

Når det er sagt, erkjenner Astrid Uhrenholdt Jacobsen at hun kanskje ikke alltid har vært lett å være på lag med.

– Jeg tror jeg har vært vanskelig i mange sammenhenger, fordi jeg er et typisk «hvorfor-barn», som kanskje ikke alltid godtar ting bare fordi de alltid har vært sånn. Så har jeg nok tidvis også vært både utålmodig og litt obsternasig, som sikkert har vært veldig krevende for omgivelsene, erkjenner hun.

– Så tror jeg at jeg har bidratt bra ved at jeg, til å være individuell utøver, har klart å ha et litt overordnet blikk og kunnet se de andre i systemet. Det vil være det positive. Jeg tror jeg har vært en krevende person å være med, men at det også har vært et bidrag, sier Jacobsen, som også ofte har vært den som har stått fram og snakket om krevende saker i media.

Og da er vi tilbake til dette med verdigrunnlaget, som har vært vel så viktig som medaljene. For Astrid Uhrenholdt Jacobsen har en del av verdigrunnlaget vært å stå opp for det hun brenner for.

– Det har kanskje virket som det har vært lett for meg, men det tror jeg ikke egentlig er lett for noen. Samtidig har det ikke føltes som noe valg, for lenge før jeg kom inn i toppidretten, valgte jeg å være veldig tro mot mitt verdigrunnlag, og det følger et ansvar med det som tidvis kan være krevende å bære, sier hun til NRK.

– Livet var ikke ment å være lett

– Er det slitsom å være tro mot sine egne ideal?

– Ja, det er jo det. Men bonusen av å gjøre det er også veldig høy. Man får trygghet på hvem man er og hvor man står, og hva er viktig, og det er en prosess som går livet ut. Livet var ikke ment å være lett. De største bonusene får man hvis man sliter litt først.

Jacobsen avslører også at hun ikke alltid har hatt støtte fra Norges Skiforbund når det gjelder å engasjere seg i potensielt kontroversielle saker i media.

– Jeg må si at de siste årene, slik forbund og lag har blitt drevet, så har jeg blitt spilt god og kunnet si det jeg ville når det har vært viktig. Men jeg har holdt på i 15 år, og det har vært perioder der det kanskje ikke har vært samme strategi, og jeg kanskje har vært mer frustrert over at man ikke skal si noe. Men det har vært en læring i det også. Man trenger jo ikke å si alt alltid, påpeker hun.

Samtidig råder hun andre utøvere til å velge seg noen «slag» – og stå i dem.

– Hvis man velger å være engasjert i noe eksternt, så har man også en frihet til å velge hva man skal uttale seg om. Strategien med ikke å skulle mene noe om noe, late som man ikke vet eller ta kjappe løsninger hele tiden, blir veldig lett å gjennomskue. Og da tror jeg man lett blir satt til veggs og kommer i mer ubehagelige situasjoner med media og verden rundt, sier Astrid Uhrenholdt Jacobsen.

Elgkjøttpremie forlenget karrieren

Astrid Uhrenholdt Jacobsen har også prioritert norgesmesterskapet på ski høyt. Totalt har hun tatt 34 NM-medaljer, hvorav 14 gull. Med unntak av 2017, har hun tatt NM-medalje hvert eneste år siden hun tok sølv i sprinten på Lillehammer i 2015.

– Jeg har til og med gått NM altfor sjuk. Men det er der det kommer til uttrykk at jeg kommer fra en klubb som er opptatt av lojalitet, og der jeg har fått lære hvordan norsk idrett organiseres, forteller hun.

Hadde det ikke vært for et NM-løp, kunne dessuten karrieren vært over allerede for sju år siden.

– Jeg hadde egentlig bestemt meg for å legge opp etter VM i Val di Fiemme i 2013. Da var jeg endelig godt forberedt til et mesterskap, og så ble jeg syk under mesterskapet, og da var jeg så lei og gikk inn i studiene etterpå, forteller henne.

Men klubbene ga henne klar beskjed om å stille i NM-tremila på Budor på tampen av sesongen.

– Jeg var ganske sikker på at det var mitt siste renn. Og da kan du snakke om rare ting som avgjør fremtiden, men de hadde satt opp en spurtpris på 15 km som var elgkjøtt, så tenkte jeg «jaja, jeg kan prøve å ta med det». Så vant jeg det løpet, som var 30 km klassisk som jeg aldri hadde mestret før, og det var så gøy at jeg tenkte «det er OL neste år, jeg tar et år til», smiler hun.

Jacobsen har også mottatt Egebergs Ærespris for sin innsats i langrenn og friidrett.

Kritisk til skiforbundet: – Studier var ikke aktuelt

Nå skal Astrid Uhrenholdt Jacobsen prøve å finne seg en sommerjobb i helsevesenet, før hun går i kast med det siste året av medisinstudiene – et studium hun synes det har tatt altfor lang tid å bli ferdig med.

Skylda legger hun delvis på Norges Skiforbund, som etter hennes skjønn ikke alltid har lagt til rette for å kombinere idrett og utdanning.

– Det har vært en reise, og det har kostet mye krefter. Der har skiforbundet kommet en lang vei fra der de var i starten. Studier var ikke aktuelt i det hele tatt. Jeg har brukt mye krefter og mye mer tid på studiet enn jeg hadde trengt å gjøre, for det var ikke lett å få fleksibilitet fra forbundets side for 15 år siden som det er i dag, fastslår hun.

Hun mener forbundets tidligere holdning fortsatt har en negativ effekt.

– Som en konsekvens av at det har vært rigid og oppmuntring til det motsatte i mange år, er det nå ekstremt få som tar utdannelse, og det tror jeg mange kjenner på nå, når det er lite aktivitet, sier hun.

Jacobsen påpeker at hun ikke mener alle bør kombinere toppidrett og utdanning.

– Men toppidretten må tenke på samme måte når man bygger menneske som man tenker om trening. Folk er litt ulike, og så må man finne den beste pakka for hver enkelt. Det skal være et sprik. Det er naivt at alle skal gjøre det samme.