Det var 12 sekunder som oppsummerte det dagens Barcelona-utgave handler om.
70:39: Neymar får en klarering på egen halvdel, snur og sender en pasning til Luis Suárez langs venstre som setter Per Mertesacker ut av spill.
70:44: Mens Laurent Koscielny dras ut på kant av Suárez, sprinter Neymar inn i rommet like bak som Mertesacker har etterlatt – og får ballen av Suárez.
70:48: Neymar styrter fremover og får på seg Nacho Monreal, før han spiller til en helt ledig Messi.
70:51: Det første touchet fra Messi venter ut Petr Čech. Det andre legger ballen i nota.
Elleve berøringer, tre pasninger, én nydelig kontring. Glem det utslitte tiki-taka-uttrykket og Xavis gamle pasningsrekorder. Det er slike kjappe angrep Barça har blitt så gode på.
Solid slagplan
Praktmålet ble vendepunktet i åttedelsfinalen i London i går.
Arsenal visste at 1-0 ville bli tøft på Camp Nou og sendte dermed spillere fremover, før Mathieu Flamini feide ned Messi inne i feltet og forårsaket 2-0-målet. Mot slutten kunne fint Barça scoret flere.
Ironisk nok var det nettopp en kontring Arsenal hadde håpet å score på.
Det spesielt sure for Arsène Wenger var at den defensive slagplanen i stor grad hadde funket. Arsenal sto først høyt og la seg så dypere i banen: Olivier Giroud var nede og gjorde grovarbeid i høyrebacksonen, mens Mesut Özil taklet Messi like utenfor egen sekstenmeter.
Én stor sjanse til hver av lagene før pause var gode nyheter. Dette kunne gå.
Faktisk hadde Barça virket langt fra like skarpe som de kan være. En kunne si at den gamle «pasningskarusellen» ikke var kommet i gang.
Utålmodighet
Men det trenger den heller ikke være under Luis Enrique. Det er ikke gjennom endeløse pasninger at Barça vinner om dagen, men direkte kombinasjoner mellom de tre fremste.
Dette er ikke noe nytt. Barças første store borteseier med det nåværende systemet var 3-2-kampen mot Atlético Madrid i januar 2015, da de kontret Diego Simeones lag i senk.
Dermed kan en spørre hvordan Arsenal kunne skyte seg selv i foten ved å gi bort så store rom.
Wenger følte spillerne ønsket å jage åpningsmålet, selv om 0-0 hadde vært et godt resultat. «Kanskje følte vi at vi kunne vinne kampen, og vi mistet varsomheten i forsvaret», sa han.
«Det vi visste var at det kom til å bli viktig å ikke gi dem en kontring...»
Skyldige Gunners
Men selv ikke dette forklarer alle feilene i den defensive posisjoneringen. Da Neymar fikk ballen, var begge midtstopperne på Barças halvdel; et håpløst trekk når Messi og Suárez er like ved.
Store, treige Mertesacker lå oppe på 60 meter.
Slike bedømmelser ble det bitreste med tapet for Wenger: At planen i etablert spill hadde fungert, men at konsentrasjonen røyk på en kontring.
«Vi var ekstremt skyldige», sa han. «Vi har ingen unnskyldninger på dét målet».
Samtidig må kreditt gå til Barça. Lenge har de vært Europas beste lag i etablert angrep, mens andre har mestret kontringer.
Nå har de blitt best på begge deler. Og Wenger blir ikke sistemann til å erfare dét.
