«Mourinho var kun en del av problemet»

Det gikk akkurat slik skeptikerne hadde spådd.

José Mourinho bygget opp laget i sitt første år, forbedret det i sitt andre og fikk så sparken i sitt tredje. Akkurat som i sitt siste opphold i Chelsea.

Bare med verre resultater.

Det ble ingen serietittel i Manchester United, som er på sjetteplass, 19 poeng bak Liverpool. Om mange mistenkte at Mourinho var utdatert da han kom til i United, har denne sparkingen bekreftet det.

Hvor vidt han kommer tilbake fra dette, vil tiden vise. Spørsmålet som haster mer, er hva United bør gjøre nå. Svaret må være det samme som det var da Mourinho ble ansatt.

De bør pusse opp huset sitt.

Gammel modell

En av hovedgrunnene til at United aldri burde ansatt Mourinho i 2016, var at han kom til å skjule de strukturelle utfordringene som lenge har plaget klubben.

United ble tross alt styrt av én og samme mann i 26 år. Under Sir Alex Ferguson var modellen av den gamle skolen: En manager som styrte alt, og en daglig leder, David Gill, som hjalp med overganger.

Denne modellen fungerte fordi Gill og Ferguson hadde enorm sportslig kompetanse, og fordi Ferguson var flink til å delegere ansvar til sitt støtteapparatet.

Slik kunne styreformenn og finansielle eksperter holde seg unna det sportslige og konsentrere seg om sitt.

Slik fungerer det ikke i United nå.

For mye å gjøre

For da Ferguson gikk av i 2013, sa Gill takk for seg samtidig. Akkurat det var øyeblikket da United burde ha oppgradert strukturen i klubben.

Nesten samtlige toppklubber i Europa hadde tross alt gått over til en modell hvor treneransvaret deles på flere. Oppgaver som overganger, forhandlinger, kontrakter og budsjetter tas hånd om av direktører, speidere og analytikere.

Treneren tar seg av laget, og det er det. Ellers blir han overbelastet.

Den siste toppklubben i Premier League som gjorde denne overgangen, var Arsenal. De fikk på plass speidere og direktører allerede før Arsène Wenger gikk av i mai. Da Unai Emery ble trener i sommer, var strukturen på plass.

I motsetning utsatte United alt dette da de ansatte Mourinho. Han spaserte i praksis inn i den samme rollen som Ferguson hadde hatt.

Dermed hadde United ikke bare en utdatert trener, men en utdatert sportslig modell.

Og det har vært roten til mange av problemene som har oppstått de siste årene.

Katastrofale resultater

For mens Mourinhos har gjort sin del – med skyllebøtter mot egne spillere, klaging og negativ taktikk – må mye av skylden legges ved døren til Ed Woodward, visepresidenten, som i praksis er klubbens daglige leder.

Det har blitt nevnt ofte på disse sidene at Woodward har lite kompetanse som sportsdirektør. Han er en forretningsmann som hjalp Glazer-familien med å kjøpe United i 2005, og er et geni innen markedsføring og kommersiell strategi.

Sponsoravtalene han har sikret, har gjort United til fotballklubben med høyest inntekt i verden.

Men siden United ikke har hatt noen form for mellommann mellom Mourinho og styret, har Woodward også tatt på seg ansvaret med å forhandle om spillere og ansette trenere. Resultatet har vært katastrofalt.

Mourinho er den tredje treneren Woodward har sparket, etter David Moyes og Louis van Gaal.

Siden Woodward ble daglig leder i 2013, har United ikke vært i nærheten av tittelen.

Rekrutteringen til Woodward har vært kaotisk og svindyr. Lønningene har gått i taket.

Det falleferdige huset

Mourinho innså dette selv. Så nylig som forrige fredag, før kampen med Liverpool, sammenlignet han en fotballklubb med et hus.

– Det handler ikke bare om å kjøpe møbler. Man må arbeide med selve huset, og når huset er klart, så kan man kjøpe de beste møblene, sa Mourinho.

Poenget hans var at møblene er spillerne, og huset selve klubben. Liverpool, sa han, var et fantastisk hus, fordi de har en struktur hvor støtteapparatet, treneren, direktørene, analytikerne og eierne alle jobber effektivt sammen.

De har spesialister og klare arbeidsfordelinger. De har sportslig kompetanse i alle ledd. Dette mangler United.

Det ironiske er imidlertid at Mourinho selv var en del av grunnen. United har lenge vært ryktet å ønske en slags sportssjef mellom styret og treneren, men Mourinho sies å ha vært imot dette, fordi han ønsker kontroll på overgangene.

Men nå som Mourinho er sparket, kan United endelig pusse opp.

Veien videre

Det er grunn til å tro at United vil gjøre dette. De vil ansette en midlertidig trener til å ta jobben ut sesongen – Ole Gunnar Solskjær har blitt lenket til rollen – før de sannsynligvis vil finne en enda mer profilert trener i sommer.

Innen det bør en dyktig sportssjef også komme på plass.

Hvor vidt United vil lykkes fremover vil også komme an på Woodwards rolle. Sier han fra seg hele det sportslige ansvaret, kan United bruke sine enorme ressurser til å ta igjen rivalene.

Men skulle han fortsette å styre ting, kan United forvente mer av det samme.

Det eneste som er sikkert, er at Woodward ikke vil forsvinne helt. Dette er knyttet til den mest depressive delen av klubben for fansen: At Woodward er der fordi han får kronene til å rulle inn.

Pengene er viktigst

Glazer-familien bryr seg tross alt om penger, og så lenge Woodward får kronene til å rulle inn, vil de med mest makt i klubben bry seg mer om markedsføring enn selve sporten. Det gjør Glazer-familien lite om United ligger på sjetteplass, så lenge finansene er solide.

Og om perioden etter Ferguson har vist noe, så er det at United som merkevare forblir bunnsolid, samme hvor dårlig de gjør det på banen.

Slik er prioriteringene. The Times-journalisten Oliver Kay gjorde et godt poeng denne uken da han skrev at om Uniteds finansielle resultater hadde vært like svake som de sportslige, hadde hodene rullet for lenge siden.

Nå er imidlertid Mourinho ute, og ikke før tiden. Det er på tide for United å modernisere klubben.

Den vanskelige delen begynner nå.