«Kan Chelsea-forbannelsen velte Barça og Messi?»

Han har studert Barcelona i en måned nå, så Antonio Conte vet nok altfor godt at de topper La Liga ubeseiret med Lionel Messi i storslag.

– Vi må spille en perfekt kamp for å vinne, sier Conte.

Men også Barça har grunn til å være bekymret.

Chelsea er laget de har hatt mest trøbbel med de siste 12 årene. De har ikke slått dem på syv kamper. Messi har senket rivaler som Real Madrid og Bayern München, men mot London-laget har han åtte kamper uten mål. Om argentineren er fotballens Supermann, er Chelsea hans kryptonitt.

Denne kuriøse trenden er ikke tilfeldig. Og arkitekten bak den er José Mourinho.

Buss vs. Barça

Det var portugiseren som skapte identiteten Chelsea ofte har falt tilbake på i disse storkampene.

Siden Frank Rijkaard ble ansatt av Barça i 2003, har ingen trillet ball som katalanerne. De har vunnet mesterligaen fire ganger siden – mer enn noe annet lag. Årene de har feilet, har overmakten uten unntak vært lag som har lagt seg lavt og kontret.

Disse har enten vært solide forsvarslag, som Liverpool (2007), Internazionale (2010), Atlético Madrid (2014) og Juventus (2017); eller offensive lag som har endret strategi for anledningen, som Manchester United (2008) og Bayern München (2013).

Mot et så begavet lag som Barça må man nesten parkere bussen for å ha en sjanse.

Og få har mestret dette like godt som Chelsea (2005, 2012).

Laget som knapt slapp inn

Chelsea har som oftest hatt en bunnsolid struktur siden Mourinho kom til klubben i 2004. Finansiert av eieren Roman Abramovitsj bygget han en slitesterk seiersmaskin hvor trioen Claude Makélélé, Tiago Mendes og Frank Lampard lå som et skjold foran et robust og veldrillet forsvar.

Når Chelsea først tok ledelsen, var de nesten umulige å bryte ned. Den første ligasesongen slapp de inn 15 mål på 38 kamper.

Denne grunnmuren hjalp Mourinho da Chelsea møtte Barça i mesterligaen. Chelsea gikk videre i 2005, Barça i 2006, før Chelsea vant én og spilte den andre kampen uavgjort i gruppespillet samme år. Hver gang slet Barça med Chelseas dype forsvar og kontringsspill.

Det samme var fortsatt tilfellet da lagene møttes i 2009.

Ny trener - samme lag

For selv om Mourinho forlot klubben i 2007, forble stilen den samme. Etterfølgeren Avram Grant endret lite, og Abramovitsj så ingen grunn til å bruke penger på å rive ned det Mourinho hadde bygget.

Chelsea prøvde heller en ny vri ved å ansette Luiz Felipe Scolari sommeren 2008, men brasilianeren varte kun til februar. Da Guus Hiddink tok jobben og skulle møte Barça, gikk han tilbake til den defensive strukturen som Mourinho hadde drillet inn i mer enn tre år.

Så Chelsea møtte Barça med sitt gamle lag og sin gamle stil. Til kampen i London var ni av spillerne i elleveren fra tiden under Mourinho. Chelsea holdt Barça til 0–0 og 1–1, og røk ut på bortemål etter et par kontroversielle avgjørelser av dommeren Tom Henning Øvrebø.

Igjen hadde «Mourinho-fotball» vist seg som et effektivt verktøy mot Barça.

• LES OGSÅ: Hvorfor ble Barça bedre uten Neymar?

AVB-eksperimentet

Lite endret seg de neste årene. I 2010, da Carlo Ancelottis Chelsea møtte Inter, nå trent av Mourinho, speidet Mourinho på sitt gamle lag. Han så få endringer.

– Selv oppvarmingen er den samme vi gjorde da jeg var der. Måten de forsvarer dødballer på er den samme ... De veksler mellom 4-3-3 og 4-4-2 med diamantformasjon på midten, som er akkurat de systemene vi pleide å jobbe med, sa Mourinho.

Inter vant senere turneringen etter å ha parkert bussen mot Barça i semifinalen; en ny kynisk seier for Mourinhos stil mot Barça.

Da André Villas-Boas erstattet Ancelotti i 2011, prøvde han å knuse Mourinhos grunnmur én gang for alle ved å flytte forsvaret høyere i banen. Det ble en katastrofe: Spillerne virket uvant med systemet, formen kollapset og Villas-Boas ble sparket før sesongen var over.

Da Di Matteo tok over i mars, havnet han i samme situasjon som Hiddink, med et møte med Barça lik rundt hjørnet. Han valgte også en lignende taktikk.

For om noe har fungert før, hvorfor endre det?

Lovende kvaliteter

Denne gangen var kun seks av Chelseas spillere fra Mourinhos tid, men igjen var stilen gjenkjennelig. De hadde et sterkt forsvar i Terry, Ashley Cole, Gary Cahill og Branislav Ivanovic. Foran dem lå den løpssterke kvartetten Lampard, John Obi Mikel, Raul Meireles og Ramires.

Som forventet hadde Chelsea knapt ballen og ble pepret med skudd. Men med flaks og dyktighet vant de 1–0 hjemme og klarte 2–2 borte.

Nå, i kveld, står altså en ny italiener klar til å møte Barça. Det er seks år siden forrige oppgjør, og det har gått for lenge til at man kan trekke paralleller med Mourinhos første opphold i klubben.

Den gode nyheten for Chelsea er imidlertid at de fortsatt har kvalitetene som Barça pleier å slite mot.

Defensiv strategi

Det er tross alt litt mer enn to år siden Mourinho avsluttet sitt andre opphold på Stamford Bridge. Siden det har Conte fått nye spillere, gitt laget en klarere plan offensivt og innført 3-4-3. Men Chelsea er ennå hovedsakelig et kontringslag.

Lampard har blant annet sagt at Contes mannskap minner om Mourinhos første lag.

– Det viktigste for oss under José var lagstruktur, og jeg ser det samme nå i Chelsea, sier Lampard.

Tirsdag kveld vil Conte etter all sannsynlighet prøve å stoppe Barça ved å legge laget lavt i lange perioder. Tre stoppere vil støte på Messi og Luis Suárez, mens en hardtarbeidende midtbane vil tette hullene foran forsvaret. Barças trener Ernesto Valverde vet hva som kommer, og har virket bekymret.

– Chelsea er en fysisk motstander som forsvarer seg veldig godt og som overrasker på kontringer. Det finnes aldri et godt tidspunkt å møte Chelsea på, sier han.

Slike kvaliteter gir i det minste Conte håp. Så lenge grunnmuren står støtt, har Chelsea en sjanse.