«Den mest interessante finalen i EMs historie»

Nederland mot Danmark. Norges overkvinner møtes i EM-finale.

Tatt i betraktning at Norge er utslått, er entusiasmen min rundt årets finale overraskende boblende. Sett fra et nøytralt perspektiv mener jeg denne finalen er den mest interessante i europamesterskapets historie.

Ikke alene fordi oppgjøret er mellom to av lagene som har spandert mest underholdende fotball i sommer. Heller ikke fordi begge finalistene har fantastiske profiler og forbilder i sine rekker.

Oppgjørets særlige appell knytter seg til det vi kun så konturene av på slutten av 90-tallet, deretter mistenkte sterkt utover millenniet og nå må legge til grunn som et uomtvistelig faktum; kvinnefotball har eksplosiv utvikling og utbredelse i Europa.

Det er dessuten nærliggende å tro at satsingen vil bli enda mer intensivert i de fire landene som mot de fleste forhåndstips tok seg til semifinalene.

Tiden med Dronning Tyskland slepende på noen skandinaver i skjørtene er ugjenkallelig forbi. Og for en som i løpet av 15 år ikke opplevde annet enn samme, slitte skjørtekant; YES!

Soleklare favoritter

Selv om Danmark historisk sett har hatt bedre resultater internasjonalt enn Nederland, vurderer jeg Nederland som soleklare favoritter i kveld.

For det første fordi laget har vist offensivt register og samhandling som intet annet lag har vært i nærheten av under årets mesterskap:

• Ni mål på fem kamper mot meget sterk motstand (Danmark har scoret fire).
• Scoringer har kommet på mange ulike måter; etter kontring, spill mot etablert, etter innlegg, etter gjenvinning høyt i banen og etter dødball.
• Samtlige angrepsspillere har demonstrert kanonform. Fem ulike målscorere.

For det andre fordi vertsnasjonen har vært laget med best evne til å angripe med tilstrekkelig balanse. Nederland har faktisk en påfallende treg backlinje. Kombinert med en angrepslinje i full fyr, kunne avstandene mellom og bak leddene blitt snarveien gjennom skjoldet.

Den gang ei.

Kun ved sjeldne anledninger har motstandere kunnet utnytte gratisrom etter gjenvinning. Laget har bare sluppet inn ett mål. Midtbaneankrene Sherida Spitse og Jackie Groenen har fungert som hjertet i laget, fått baller inn, pumpet dem ut igjen. Rytmisk og presist. Duoen har for øvrig gjort formidabelt gode vurderinger med tanke på når spille trygt/når ta sjanser, samt når gå/når holde igjen.

Nederland har dessuten vist med all tydelighet at de trives på hjemmebane med fullsatte tribuner og høyt forventningspress. Oranje Leeuwinnen har nok aldri spilt bedre fotball.

Det har vært like overraskende som imponerende å se hvordan laget har klart å beholde stram kollektiv struktur og ro med ball selv under sterkt oppkok fra omgivelsene. Skulle Nederland vinne gullet her på hjemmebane vil kvinnelandslaget garantert få en status i landet som bare for få år siden fremsto som fjern fantasi.

Tre stjerner – Nederland

• Vivianne Miedema (nummer 9) – midtspiss

Stjerneskuddet Vivianne Miedema gikk til mesterskapet med tungt forventningspress på sine unge skuldre. Kun 21 år gammel, men har rukket å score 43 mål på 56 landskamper. En spiss som kan skape sjanser helt på egen hånd med sin gode nærteknikk og sitt driv mot å komme til avslutning.

Det har ikke løsnet helt for Miedema ennå i EM. Hun har fyrt av utrolig mange skudd og avslutninger, men har «kun» hatt to nettkjenninger hittil. Arsenal LFC sitt siste tilskudd virker imidlertid lett i beina og modig i spillet sitt. Ingen bør bli overrasket om Nederlands nummer 9 avgjør finalen i kveld.

• Sherida Spitse (nummer 8) – sentral midtbanespiller

Nederlands midtbanedirigent, Sherida Spitse, er en spiller vi kjenner godt fra tre eventyrlige år i LSK kvinner. Den nåværende FC Twente-spilleren er rolig og klok spiller som strør baller til medspillerne sine. Hun har evnen til å styre tempo i kamper og klarer nesten alltid å gjøre seg spillbar.

Under EM har Spitse vært uovertruffen i sin rolle som bindeledd mellom forsvar og angrep. Scoret på to straffer, blokkert to skudd på målstreken og for øvrig vært tempodiktator i alle Nederlands kamper.

• Lieke Martens (nummer 11) – kantspiller

Det var nettopp Lieke Martens, Nederlands venstrekant, som fyrte av skuddet som satte vår egen Ingrid Hjelmseth på en drøy prøve allerede minutter etter avspark i åpningskampen. Og slik har hun fortsatt. Barcelonas nyervervelse har vært giftig i omtrent alt hun har foretatt seg. Kreativ, konstruktiv, kvikk. To scoringer og to målgivende før finalen.

Rå mentalitet

Det er likevel noe som murrer i bakgrunnen av den oransje ovasjon.

I løpet av sommerens mesterskap har danskene vist en mental råskap jeg ikke har sett hos noe dansk landslag tidligere, faktisk ikke hos noe annet lag i EM heller. Etter å ha tapt mot Nederland i kamp nummer to, gikk danskene offensivt til verks i kampen mot Norge. Dette til tross for at det ville vært forståelig og naturlig om laget hadde innstilt seg mer defensivt i en kamp der alt bedre enn 2–0 tap ville være nok.

Også i semifinalen mot Østerrike demonstrerte Danmark mental styrke. Målvakt Lykke Peteresen reddet tre av Østerrikes straffespark, midtstopper Boye Sørensen blåste det avgjørende sparket i krysset.

Isolert sett er det å vinne på straffekonkurranse oftest tilfeldig. Ikke tro noe annet. Men når det kommer etter en match man har hatt over 60 prosent ballbesittelse uten omsetning, bærende på den eskalerende tyngden av å vite at Danmark «alltid» taper semifinaler (fem av fem forsøk tidligere), var seieren et prov på lagets vinnermentalitet.

Det var imidlertid kvartfinalen mot Tyskland som satt utropstegnet bak råskaller!

Da Tyskland først tok ledelsen etter en tabbe av sisteskanse Lykke Petersen, kunne de fleste av oss satt gård og grunn på at Tyskland ikke kom til å la den ledelsen glippe. Denne presumsjonen føltes sikker etter 20 år med at greit er nok for tysk gull.

«Nye Danmark» bedre og bedre

Ikke nå lenger. Ikke overfor «nye Danmark». Det var fascinerende å se hvordan Danmark fant næring i den svake inngangen og bare spilte bedre og bedre utover. Da danskene til slutt vant 2–1 etter utsøkte scoringer, var det liten tvil om at tyskerne faktisk røk for en sterkere motstander. Respekt!

Før mesterskapet knyttet det seg stor tvil til om dette danske laget holdt samme nivå som tidligere.

Den respekterte og metodiske treneren Kenneth Heiner-Møller gikk av, og mange av spillerne som dannet lagets ryggrad tok plass i fotballpensjonistenes rekker. Hvorfor avanserer så dette laget lengre enn noe annet dansk landslag på kvinnesiden? Har laget mer kvalitet nå?

Jeg mener at svaret egentlig er nei. Paradoksalt nok har svekkelsene gjort at danskene har måttet stramme inn akkurat nok til at laget endelig kan høste fra det nitide arbeid – stahet om du vil – den tidligere generasjon la ned mot målet om å være et lag som kunne styre tempo og spill i faser av kampene.

En av pionerene i denne sammenhengen er lagets nåværende assistenttrener, Katrine Pedersen.

Pedersen er en av de få som virkelig fortjener betegnelsen fotballegende. Landslagsspiller fra 1994-2013, kaptein i elleve av årene. 210 landskamper, desidert flest uansett kjønn (Peter Schmeichel neste herrespiller på listen med 129). En lidenskapelig perfeksjonist av en fotballnerd som jeg fikk den udelte gleden av å spille sammen med mange år i norsk Toppserie. Spilleren som lærte meg at diplomati åpner dører man ellers ikke kommer til med bergenskbraut, også kvinnen som er opphavet til uttrykket «Å fødes med kapteinsbind på armen».

Katrine og hennes medsammensvorne var urokkelig i sin tro på at Danmark også kan diktere tempo og rytme i kamper. Uten disse seige årene med nesten, hadde ikke det danske mannskapet hatt det solide grunnlaget å strukturere seg ut fra som laget har hatt under årets EM.

Ryggradsreflekser av ro og gjenkjennelighet i avgjørende situasjoner. Uansett gull eller sølv, bør de danske piger kjenne sin historie godt nok til at de inviterer sine formødre til feiringen.

Tre stjerner – Danmark

• Pernille Harder (nummer 10) – offensiv midtbane

Den danske nr. 10 har vært eminent i sin playmakerrolle bak spissene. Kreativ og spillbar, men også oppofrende defensivt. Pernille Harder, som til daglig spiller sammen med vår egen Caroline Graham Hansen i VfL Wolfsburg, har vært den stjernen som har bidratt til å løfte laget fra godt til glitrende. Mesterskapets beste (til nå).

• Nadia Nadim (nummer 9) – midtspiss

Etter at Nadia Nadim stanget inn en vakker scoring mot Tyskland i kvartfinalen, har den teknisk begavede Portland Thorns-spilleren blitt superstjerne i Danmark. Først og fremst fordi hun er en av de spillerne på det danske laget som har prestert best i den sensasjonelle veien mot årets finale, men også på grunn av at hennes svært dramatiske bakgrunn.

Den 29 år gamle legestudenten kom til Danmark som flyktning fra Afghanistan da hun var 12 år gammel etter at faren hadde blitt drept av Taliban. Nadia Nadim er kjent for et sterkt temperament som i noen tilfeller har gått utover hennes prestasjoner. Under årets EM har Nadim vist seg som en mer stabil spiller enn noen gang.

• Simone Boye Sørensen (nummer 5) – midtstopper

I et dansk mannskap som virkelig har funnet defensiv trygghet og struktur, har Simone Boye Sørensen stått frem som en leder. 25-åringen, som rett forut for EM signerte for den svenske toppklubben FC Rosengård, er rask og dyktig i hodespillet sitt. Under mesterskapet har hun også gått foran ved å spre ro med ball etter gjenvinning. I kveld må Boye Sørensen frem til sitt ypperste toppnivå da hun vil stå overfor sin største utfordring i mesterskapet; å stanse Nederlands formsterke måljeger, Vivianne Miedema.

Verdig vinner

For første gang siden 1995 skal en annen nasjon enn Tyskland løfte trofeet som europeiske mestre. For første gang i historien spiller Nederland og Danmark mesterskapsfinale.

Begge lag har vist sterke kvaliteter på sin ferd mot finalen. Vi kan allerede nå konkludere med at EM 2017 vil få en verdig vinner.

Heia fotball!