Da José Mourinho ble sparket av Chelsea i fjor, hadde han én målsetting: Å rømme fra treningsfeltet uten å bli sett.
Han ønsket ikke å bli avbildet mens han ryddet kontoret. Fotografene lå i sivet og et helikopter fra Sky Sports News svirret i luften.
Så som den slu strategen han er, klekket han ut en slagplan.
Først styrtet han inn i bygget hvor førstelaget holder til og dro ned persiennene. Så fikk han en ansatt til å late som han var Mourinho. Mannen ble plassert i en bil, og kjørt ut av treningsfeltet iført hettegenser og en hatt trukket ned over ansiktet.
Pressen avbildet dermed feil mann. Først da flyktet Mourinho ved å gjemme seg i bagasjerommet til en annen bil.
Dagen etter returnerte han, samlet tingene sine og sa adjø.
Iskald avskjed
Episoden minner litt om da Mourinho lurte en UEFA-suspensjon ved å smugle seg ut av spillergarderoben i en skittentøyskurv. Samtidig sa den også noe om hvordan forholdet mellom han og Chelsea har gått fra varmt til kaldt.
Detaljene ovenfor kom på trykk i The Times lørdag, og fortelles av Matt Hughes, som har fulgt Chelsea i en årrekke. Journalisten siterer kilder som hevder at Mourinho brukte lite tid på å sørge over å ha forlatt klubben.
– Fra dag én etter at han dro, var målet hans kun å få seg en annen jobb i Premier League, hevder en av kildene, som holdes anonym.
Det at Mourinho stakk rett til en rival ved å ta over Manchester United – en jobb mange mistenker at han jaktet selv før han vendte tilbake til Chelsea – er en av mange grunner til at portugiserens retur til Stamford Bridge i dag skaper så blandede følelser.
Men Mourinho selv ser knapt ut til å ha hatt noen. Han var iskald da han dro.
Situasjonen kunne knapt vært mer annerledes enn det smertefulle bruddet i 2007.
Forsvunnet pappa
Den gangen var nemlig de emosjonelle båndene langt sterkere. Mourinho hadde vunnet to serietitler og tre cuper på tre år, lå to poeng bak toppen i ligaen – ingen skandale akkurat – og var enormt populær blant fans og spillere.
Da Roman Abramovitsj likevel sparket ham, gikk Didier Drogba så langt som å si at han hadde mistet en farsfigur.
Mourinho selv var tydelig emosjonell og nektet først å snakke med pressen. Senere ble han informert om at flere supportere hadde brutt sammen i gråt.
– Jeg gråt også, svarte han.
Selv Abramovitsj viste sin takknemlighet ved å kjøpe Mourinho en Ferrari 612 Scaglietti.
Da Mourinho senere returnerte med Internazionale i 2010, valgte han å besøke stadion i forkant, slik at han kunne treffe gamle kjente og kvitte seg med all sentimentalitet.
– Jeg ønsker å gå uten følelser. Jeg vil være kald og klar for kampen, sa han.
Uvanlig legende
Den strategien vil ikke være nødvendig i dag. Så komplisert har forholdet blitt at verken Mourinho eller fansen virker sikre på hvilken velkomst han faktisk vil få.
Dette er noe spesielt når man husker hva Mourinho har oppnådd med klubben.
Han er tross alt Chelseas mest suksessfulle trener noensinne; mannen som leverte tre av klubbens fem seriemesterskap, inkludert deres første på 50 år i 2005.
Tenk på hvordan rivaliserende storklubber behandler sine største legender. De fleste er omspunnet av myter og historier: Sir Alex Ferguson (United), Bill Shankly (Liverpool), Herbert Chapman (Arsenal), Sir Bobby Robson (Newcastle).
Alle fire har blitt foreviget i bronse. Det beste Mourinho kan håpe på i dag er varm applaus.
Sesongen ingen glemmer
Årsakene bak dette handler åpenbart om det katastrofale tittelforsvaret i fjor, og traumet som fortsatt henger i luften.
Det var ikke bare resultater det dreide seg om.
Det var splittelser overalt. Spillerne ble anklaget for å «svikte» Mourinho og ble deretter buet av egne fans. Forholdet mellom Mourinho og enkelte direktører var ikke perfekt, og han og Abramovitsj har visstnok ikke vært i kontakt siden i fjor.
Chelsea-fansen har heller ikke glemt at Mourinho anklaget dem for ikke å lage nok stemning på hjemmekampene.
Kontroversene rundt Eva Carneiro-saken og alle dommerprotestene skapte i tillegg en forgiftet stemning. Da det stormet som verst, så flesteparten av supporterne likevel ut til å støtte Mourinho.
Men nå, etter at Mourinho har dratt til Manchester, er følelsene langt mer blandet.
Gammel kjæreste
De siste dagene har engelske publikasjoner snakket med flere supporterledere. Få har snudd ryggen helt til sin gamle venn, men ting er ikke som før.
– Han er en av de beste trenerne vi har hatt, om ikke den beste. Det er slik jeg vil huske ham, sier David Chidgey, styreformann i Chelseas Supporters’ Trust, til The Guardian.
– Jeg var flau over hvordan Dr. Carneiro ble behandlet. Jeg vil alltid være takknemlig for hva Mourinho gjorde, men jeg var en av dem som var glad for å bli kvitt ham, sier David Johnston, redaktør av supporterbladet CFCUK.
Forholdet er altså komplisert. Det må tross alt være vanskelig å fortrenge alle følelser for en så karismatisk ledertype, som har gitt klubben så mange minner.
– Det blir som å treffe en gammel kjæreste du ennå ikke har kommet over, skriver supporteren Callum West i The Daily Mail.
Regelen som ble brutt
Det virker som om Mourinho ser sammentreffet på samme vis. Ifølge Hughes har han prøvd å flytte kampen til en uke hvor den ville få mindre oppmerksomhet. På fredag fortalte han pressen at han ikke vil vise sterke følelser.
– Vil jeg feire som en gal om vi scorer? Nei, nei.
– Vil jeg reagere negativt om fansen sier noe negativt? Nei.
Hvordan reagerte han da han ble sparket i fjor?
– Jeg satt ikke hjemme og gråt. Blant de i huset, tror jeg at jeg var den som hadde det beste humøret på den tiden.
Likevel endrer ikke denne kalde responsen det faktum at Mourinho og Chelsea hadde et bedre forhold før. Da han vendte tilbake i 2013, ble han advart om alle trenerlegendene som hadde returnert til sine gamle klubber, feilet og dermed lagt til et ulykkelig sluttkapittel.
Regelen var enkel: «Gå aldri tilbake».
Men Mourinho ga blaffen. Og slik stemningen er nå, spørs det om han ikke angrer litt.