Om du stiller til kappløp mot en bil som er raskere enn din egen, hva gjør du?
Du kan prøve å kjøre bedre, slik at forskjellen jevnes ut. Men sjansene er store for at den sterkeste motoren likevel vinner.
Alternativt kan du gjøre som José Mourinho. Du kan sabotere.
Portugiseren er sjåføren som konsentrerer seg mer om rivalens bil enn sin egen, som heller stikker kjepper i andres hjul enn å trykke på gassen selv. Da hans Internazionale møtte råsterke Barcelona på Camp Nou i semifinalen i 2010, ble han spurt om han kom til å angripe. Svaret var nei.
– Vil du at jeg skal konkurrere med dem om ballbesittelse og tape? sa Mourinho.
– Hvis du har en Ferrari og jeg har en liten bil, må jeg punktere dekkene dine. Eller putte sukker i bensintanken din.
LES OGSÅ:
Utklasset og ydmyket
Sitatet var Mourinho på sitt mest pragmatiske, og demonstrerte mentaliteten som har gjort ham til en slags representant for fotballens mer kyniske side.
Det er denne mentaliteten som gjør at Manchester United er Englands beste håp i sesongens mesterliga, som starter i kveld.
Egentlig burde ikke Premier League-lagene ha en sjanse i det hele tatt. De har blitt rundjult i Europa i en årrekke, utklasset av gigantene, ydmyket av de små. De tre siste årene har England kun hatt to lag i kvartfinalene. De har ikke hatt en finalist på fem år.
Da som nå er hovedårsaken den samme: De er simpelthen langt dårligere enn de største lagene.
Formidabel motstand
Se for eksempel på Real Madrid, som har vunnet tre mesterligaer på fire år, og som har en så brei stall at andrelaget hadde bitt godt fra seg i Premier League. De har ikke bare mest kvalitet, men en ro og rutine man kun får ved å vinne tittelen gjentatte ganger.
Barcelona preges av internt kaos, men har fortsatt Lionel Messi og Luis Suárez, pluss stortalentet Ousmane Dembélé. De kan fint vinne.
Selv om Bayern München vakler i Bundesliga, har de Carlo Ancelotti, som har vunnet turneringen med tre ulike lag. Juventus stiller igjen sterkt. Paris Saint-Germain har hentet Dani Alves, Neymar og Kylian Mbappé.
Så har vi bunnsolide Atlético Madrid, spennende Dortmund, farlige Monaco og fyrverkeriet Napoli.
De engelske lagene vil slite tungt.
Slik slår man de beste
Skal man likevel se på hvordan Premier League-gjengen kan gå til topps, gir det mening å analysere hva som har fungert i turneringen de siste årene.
De siste fire titlene har blitt fordelt mellom tre lag: Barça, Bayern og Real Madrid. Alle disse har spilt sprudlende fotball, fordi de har hatt de tre beste stallene i turneringen. Lite å lære her: Enten har man kvaliteten, eller så har man den ikke.
Men så kan man studere lagene som har slått disse gigantene. Her kan ting kopieres.
Ofte har Barça, Bayern og Real Madrid røket ut fordi de har møtt hverandre. Kun fem ganger de siste fire årene har de blitt slått ut av «andre lag». Disse bragdene har blitt fordelt mellom to mannskap: Juventus og Atlético.
Tilfeldig? Selvsagt ikke. Disse to har vært de eneste lagene med en defensiv grunnmur som er sterk nok til å stenge ute verdens beste angrep i større perioder.
Det er nemlig nærmest umulig å utfordre de tre store med åpen, offensiv fotball. De er for gode.
Man må kunne parkere bussen av og til.
Lovren vs. Ronaldo
Slike defensive kvaliteter har ført Atlético og Juventus til to finaler hver de siste fire årene. Om en slik spillestil kan anses som suksessoppskriften for lagene utenom de tre store, blir det logisk å se hvilke engelske lag som har best forutsetninger for å kopiere stilen.
De som kommer dårligst ut, er Liverpool. De er best når de presser høyt, men sliter når de ligger dypere. Det spørs hvordan spillere som Dejan Lovren og Alberto Moreno vil kunne hamle opp med Cristiano Ronaldo og Robert Lewandowski.
Noe lignende gjelder Manchester City, som nok vil takle storlagene ved å angripe selv. Det blir underholdende å se på – men vanskelig for Pep Guardiola å utføre.
Tottenham er bedre enn City bakover, men vil måtte spille på Wembley, og er dessuten i gruppe med Borussia Dortmund og Real Madrid. Det blir tøft.
Contes ulemper
Dermed står vi igjen med Chelsea og United. Chelsea viste forrige sesong at de har evnen til å stå imot intensivt press over lange perioder. Spesielt i storkamper var de dyktige til å spille på resultat, med en evne til å forsvare boksen som minnet om Atlético.
Ulempen til Chelsea er imidlertid en tynn stall, med tre vingbacker og tre offensive midtbanespillere.
Dessuten har Antonio Conte aldri kommet seg forbi kvartfinalen som trener i turneringen.
I motsetning har Mourinho vunnet mesterligaen to ganger, hver gang takket være et bunnsolid forsvar. Han er en mester til å spille på resultat.
Faktisk presterer Mourinho bedre med lag som ikke forventes å vinne tittelen, muligens fordi det gir ham en unnskyldning til å være kynisk. I Real Madrid vant han den aldri, delvis fordi fansens krav og spillernes kvaliteter gjorde det mer logisk å spille offensiv fotball.
I Porto og Inter kunne Mourinho spille så defensivt han bare ville. Han kunne være seg selv.
Den røde bussen
En lignende situasjon finnes nå i United. Forrige sesong pratet Mourinho mye om offensiv fotball, om å følge klubbens stilmessige tradisjoner, men nå har tonen endret seg.
Nå heter det at United skal spille positivt når de kan. Men møter de et bedre lag, vil de bytte stil.
– Om vi en dag må spille defensivt, så vil vi gjøre det, sier Mourinho.
Stallen har blitt bygget for å frustrere gigantene, med et veldrillet forsvar og gigantiske, duellsterke midtbanespillere. United har spilt positivt i ligaen til nå, fordi de har møtt mindre lag, men det er ikke vanskelig å se for seg en stor, rød buss i sluttspillet.
Det er slik Mourinho punkterer dekk og putter sukker i bensintanker. Spør bare Barça, som tapte mot Inter i 2010 til tross for å ha en langt sterkere motor.
Ingen saboterer som Mourinho. Derfor har United en sjanse.
