– Costa har aldri sett bedre ut

For hver uke Chelsea marsjerer videre mot ligatittelen, virker marerittet fra forrige sesong mer og mer som en hallusinasjon.

Plutselig er Eden Hazard like umulig å takle som før. Thibaut Courtois gjør igjen livsviktige redninger. I løpet av de 10 strake seierne, som har gitt dem et forsprang på seks poeng, har Chelsea funnet stabiliteten og soliditeten som gjorde dem til seriemestere i 2015.

Det er som om alle problemene under José Mourinho har blitt reversert.

Blant Antonio Contes mange forvandlinger er Diego Costa en av de mest bemerkelsesverdige. Ved første øyekast virker prosessen den samme som med laget generelt, nemlig at spissen har returnert til sitt beste som om forrige sesong aldri skjedde.

Men tar man en nærmere titt, har noe mer endret seg. Costa er ikke helt den samme spissen som han var før.

Levde på kanten

Spanjolens utvikling under Conte dreier seg nemlig ikke bare om antall mål, men om mentalitet, temperament og en ny rolle som gir laget en spesiell dimensjon.

For å sette dette i kontekst, er det verdt å nevne Costas bakgrunn. Da han brøt gjennom som en av Europas fremste angripere i Atlético Madrid i 2013/14-sesongen, var han hovedsakelig en mobil spiss som spesialiserte seg på løp i bakrom og langs kant.
Ofte lå Atlético dypt og kontret med lange pasninger mot Costa, som deretter jaget, driblet og vant farlige frispark.

Det ble 27 ligamål den sesongen, og Atlético vant en sensasjonell ligatittel.
Så giftig var Costa at han til tider kunne anses som et angrep alene.

Sløv og sliten

Det var dette Mourinho ønsket i Chelsea da han hentet Costa sommeren 2014. Så lenge laget holdt tett bakover, var håpet at spissen alltid ville skape noe fremover.

Oppskriften fungerte. Costa var en konstant trussel i feltet og i bakrom, ofte ved hjelp av smarte pasninger fra Cesc Fàbregas, og scoret 20 mål i en ny titteltriumf.

Men så raknet alt. Costa kom tilbake fra sommerferien i håpløs form, noe som ble symbolsk for laget som helhet. De neste månedene virket han sløv og frustrert, og scoret kun 12 mål på 28 ligakamper da Chelsea kom på en sjokkerende 10. plass.

Så ille var det at da Conte ble klar som trener, var det tvil om hvorvidt Costa i det hele tatt kom til å fortsette i klubben.

Contes gylne regel

Den tvilen ble feid til side da Conte bekreftet at han ønsket å beholde Costa, men rent spillemessig fantes det en stor forskjell mellom Costas stil og spisstypen treneren pleide å foretrekke.

Contes spisser er nemlig ikke som alle andre. Det normale er ofte at mobile målscorere vandrer på tvers av forsvaret, slik at midtstopperne blitt dratt ut av posisjon og rom åpnes opp for medspillere.

Men Conte vil at de skal holde seg i midten. Da han brukte 3-5-2 i Juventus, lå spissparet tett sammen, mens det var sidebackene som opprettholdt bredden.
Hensikten med dette var å skape et fast oppspillspunkt. Om en spiller er i tvil om hvor man skal sende ballen, vet han alltid hvor spissene befinner seg. Dette er et fundamentalt prinsipp hos Conte og utgjør ofte en viktig del av de faste trekkene han øver inn på treningsfeltet.

Der hvor andre trenere ønsker improvisasjon, krever Conte at angrepet går på skinner.

Sjakktrekket

Dette konseptet var også viktig da Contes Italia nådde kvartfinalen i EM i sommer. De bygget spillet rundt Graziano Pellè og Éder, to spisser som var komfortable med ryggen mot mål, i motsetning til å stikke i bakrom og langs kant.

Så da Conte ankom Chelsea, var det klart at Costa måtte tilpasse seg.

– Jeg liker ikke spisser som beveger seg rundt overalt. Jeg vil at han skal bli værende rundt boksen, lød Contes beskjed etter første ligakamp.

Costa startet sesongen sterkt, med fem mål på de seks første kampene. Men det er først i kjølvannet av Contes bytte til 3-4-3 at han og angrepet som helhet har nådd et nytt nivå.

Siden det taktiske trekket har Costa nådd 12 mål på 16 kamper. Disiplinen har blitt forvandlet: Han pådro seg fire gule kort de første seks kampene, men har nå gått 10 serierunder uten kort.

Og sakte men sikkert har han også blitt referansepunktet Conte etterlyste.

Involvert i alt

Dynamikken bak denne rollen er bundet opp mot Contes 3-4-3, et system ingen trenere i Premier League ser ut til å finne ut av.

• Les også: Contes mesterlige sjakktrekk.

Italieneren har beholdt noen av Costas gamle triks, som løpene i bakrom. Se for eksempel utligningen borte mot Manchester City, da han dempet en lang ball fra Fàbregas og scoret.

Men minst like ofte er Costas rolle å motta ballen med ryggen mot mål.

Når Chelsea angriper, trenger han nemlig sjelden å flytte seg bort fra midten. Laget har to vingbacker i Marcos Alonso og Victor Moses som strekker spillet, mens kantspillerne Hazard og Pedro trekker innover for å kombinere med Costa.

Disse kombinasjonene kan enten finne sted i mellomrommet, som er så vanskelig å forsvare, eller sende en av vingene direkte gjennom på mål. Det har faktisk vært kamper denne sesongen hvor Hazard og Pedro i snitt har operert lenger fremme i banen enn Costa.

Tilretteleggeren

Slik har Costa blitt mer delaktig i det oppbyggende spillet. Totalt har han fem målgivende denne sesongen, kun to unna sin personlige rekord fra 2012/13-sesongen.

Et av de beste eksemplene var Chelseas andre mål mot City, da han mottok ballen som oppspillspunkt, vendte opp og spilte en perfekt stikker til Willian.

Costa har i tillegg lagt opp til 1,8 skudd per ligakamp, et høyere snitt enn han noen gang har hatt. Han har blitt målmaskin og tilrettelegger i ett, og det har nå blitt vanskelig å finne mange spisser i ligaen som er så delaktige i så mange faser av spillet.

Alt i alt har Costa aldri sett bedre ut. Og det fortjener Conte enormt med kreditt for.