NRK Meny

Når magien
forsvinner

Før var de superstjerner. Så kom teknologien og ødela alt.

Det første som slår meg i møtet med Jan Crosby er at «sånne folk lages ikke lenger». Utseendemessig er han en hybrid av 60-tallet og 70-tallet fanget i et grenseland mellom mørke og lys, i den forstand at han ser ut som den karismatiske, morderiske kultlederen Charles Manson – dersom Manson hadde spilt i ABBA.

Veggene hjemme i det lille huset hans på Østensjø i Oslo bærer preg av storhet nettopp fra disse to tiårene. Her henger det fotografier og plakater av Jan Crosby (eller Krosby, som han egentlig heter) i hans forskjellige gestalter. Både som tradisjonell, elegant tryllekunstner med hatt og kappe og som røff action-orientert machomann med karatedrakt, revolver og pannebånd, dette evige, globale hodeplagget som signaliserer både kamp- og partyberedskap.

To store hyller er fulle av Betamax, VHS-er og DVD-plater med opptak fra karrieren. På en krakk er fire avspillere stablet oppå hverandre, alle sammen tilkoblet.

Jeg hadde vel den første privateide videomaskinen i hele landet, sier Jan. Den aller første tilhørte visst Haukeland sykehus, men det var altså en offentlig sak. De fire spillerne han har fremme i dag inngår alle i et slags sinnrikt system for å digitalisere arkivet.

Men nå får du ikke kjøpt video­maskiner lenger. Og data­maskiner kommer uten dvd-skuff. Det eneste man kan gjøre nå, er å legge alt over på data, men det er et langt kapittel med alt detta som jeg har. Så jeg håper å få det til før jeg rusler.

Jan Crosby

  • Født og oppvokst i Oslo og er Norges mest premierte tryllekunstner
  • Ble fascinert av trylling i seksårsalderen, og har gjennom årenes løp hatt en fantastisk karriere
  • Æresmedlem i Den Magiske Ring Norge og i Den Tsjekkiske Magiske Union, samt utnevnt til Magisk Knekt i Magiske Cirkel Norge
  • Har også mottatt det høythengende The Magic Sword of India
  • Crosby er fire ganger Norgesmester, to ganger Nordisk mester og fire ganger vinner av Tsjekkoslovakias Grand Prix i trylling

En viktig del av Jan Crosbys karriere har vært stuntene hans. To av stuntene han gjorde i sine glansdager, skaffet ham nasjonal oppmerksomhet. I 1967 satte han verdensrekord i såkalt blindkjøring, og fem år senere lot han seg skyte for så å fange kula med bare tennene. TV-seere og reportere satt bare og måpte over det de så.

Kjempenes fall

Da jeg var liten var det få som kunne måle seg med tryllekunstnere når det gjaldt mystikk, show og storhet. De var nærmest som rockestjerner å regne, der de foran millioner av tv-seere utfordret naturlovene ikledd glitter, smoking og flosshatt.

At giganter som Tore Torell, Finn Jon og Jan Crosby gikk rundt som vanlige dødelige på gater, torg og flyplasser var helt ufattelig for et ungt guttesinn. Derfor var også utenkelig at disse gudemenneskene en dag i framtiden ville bli redusert til pauseunderholdning mellom kaker og iskrem på barneselskaper. Men det ble de.

På slutten av åttitallet, bestemte Jan Crosby seg for å ta en pause. Etter to tiår som landets fremste magiker, tok han over en tryllebutikk og byttet ut det omreisende showbiz-livet med faste åpningstider og familie. Planen var å reise ut igjen om noen få år.

Det gikk 15 år før mesteren igjen børstet støvet av tryllestaven, i år 2000.

Og der bommet jeg grovt, sier Jan.

Triksene som en gang fikk folk til å måpe, fikk dem nå til å gjespe.

Ungdommens vaner hadde forandret seg. Teknologien hadde utviklet seg. Du kan ikke trylle en kanin opp av en hatt lenger.

– Det virker nesten som tryllekunstnere har blitt putta ned i en egen skuff, og den blir bare tatt opp bare når det er jul og folk skal ha juletrefester, sier Jan. Han har alliert seg med en gjeng julenisser som er gode til å skaffe jobber.

Det var en god venn av meg, Toreno, som sa da vi åpnet Norsk Tryllemuseum, at nå har tryllingen kommet på museum. Og det er noe i den uttalelsen der.

I dag mener familien til Jan at å fange kuler med munnen er for farlig for ham, så nå har han tatt konsekvensene av det og roet det hele bittelitt. Men fortsatt gjør den gamle mesteren stunts – nå med stiftepistoler.

I århundrer har tryllekunstnerne utfordret naturlovene og krysset grensene for hva vi andre tror er både mulig og virkelig. De har dratt kaniner opp fra hatter, forvandlet lommetørkler til duer, saget sine assistenter i to (dette var før #metoo) og fått mer eller mindre ALT til å fordufte rett foran øynene våre; fra kuler og mynter til elefanter og Frihetsgudinnen.

Og dette har de gjort med lekende letthet og som oftest med et mystisk, men også jovialt glimt i øyet, gjerne iført spektakulære, glitrende klær og iøynefallende hatter. Ofte også utstyrt med veldig – VELDIG – markante øyenbryn og kanskje en touch av eyeliner, som for å trekke tilskuerens blikk vekk fra hendene og mot ansiktet og øynene?

NRK-mann (48) med ambisjoner om trylleøyne.

Foto: Kim Erlandsen / NRK

For det er mystikken og sjarmen som gjør at tryllekunst er noe mer enn det å bare få noe til å forsvinner eller sveve. God tryllekunst er show, forestilling og forføreri. Men hvorfor liker vi å bli forført av noe vi vet er tull og fanteri? Det strider imot bildet vi har av oss selv som fornuftige, moderne mennesker.

Vi vet jo – ihvertfall vi i moderne tid – at det tryllekunstnerne driver med ikke er magi, men lureri. Vi vet tryllekunstnerne ikke er trollmenn med faktiske overnaturlige krefter, men underholdere og håndverkere som vi VIL at skal lure oss, og i noen stakket sekunder gi oss illusjonen av at det KANSKJE finnes magi her i verden allikevel.

Kanskje er det at vi finner en flukt eller ihvertfall en lettelse i at det finnes små hull i virkeligheten der det traurige, hverdagslige og tunge ikke gjelder, der tyngdekraften opphører og der tid og rom bytter plass, der det svimler.

En klok mann (den romerske filosofen Seneca, født 4 f.Kr) skrev om trylling at «Det er selve trikset som gir meg nytelse. Men vis meg hvordan trikset utføres og jeg mister interessen for det.» Betyr dette at vi dypt der inne i underbevisstheten kanskje tror litt på magi allikevel, og at vi derfor blir LITT genuint skuffet hver gang det viser seg at at, «neida, det var bare juks denne gangen også.»?  For som en annen klok mann (Paolo Coelho, født 1947 e.Kr) en gang skrev: «Den som håper, tror.»

Eller, kan man heller si: overtror.

Davido

  • 58 år gamle Bjørn David Fevåg debuterte som tryllekunstner som 13-åring, og tok etter hvert kunstnernavnet Davido
  • Står i Guinness rekordbok som verdens raskeste tryllekunstner med 64 triks på bare fire minutter
  • Davido har vunnet Norgesmesterskapet i trylling fire ganger og har blant annet blitt verdensmester i scenemagi
  • Er også utnevnt til «Evig medlem» av Magisk Cirkel Norge
  • I dag er Davido primus motor i det norske tryllemiljøet

Trylling lever jo fortsatt, sier Davido, idet han viser meg rundt på Norsk Tryllemuseum.

Den energiske mannen med den kraftige barten har i en mannsalder vært en sentral figur i den norske trylleeliten. Han er slett ikke enig i at trylling tilhører fortiden.

Hehe, når er vi på et museum så er jo vi litt rettet mot gamledager da! Jeg vil at vi skal ha denne arven med oss, men også ha tryllinga med inn i framtida.

En gang i måneden arrangerer han Magic Club, en helaften med trylling på baren Gamla i Oslo.

Trylling lever kanskje mye på det vi kaller for det skjulte markedet. Type juletrefester og små arrangementer uten prestisje.

Historien om Davido er historien om den lille gutten Bjørn David Fevåg som flyttet med familien sin fra et lite sted på Nordvestlandet til Ski utenfor Oslo. Der ble han stående i utkanten av skolegården inntil han oppdaget at han kunne få innpass og oppmerksomhet ved å utføre små trylletriks, og dermed ble Bjørn David til Davido.

Ved siden av sine egne show, er Davido læremester for unge tryllekunstnere.

Jeg synes det er kult å jobbe med unge mennesker, så det gir meg noe tilbake. Men jeg er også interessert i at magien skal følge med i tiden og holde seg populær. Jeg tenker at de lever mer i det samfunnet som er nå, i de nye tingene. Jeg gir dem et grunnlag, så kan de bringe magien videre.

Å være stor tryllekunstner i dag er ganske annerledes og mye mindre glamorøst enn for eksempel på 80-tallet da Davido opptrådte i store TV-show på lørdagskveldene både her hjemme og i utlandet.

Men Davidos hverdagsjobbing blant folk på Grønland i Oslo får fortsatt de minste til å måpe.

I psykologien har man i senere årene begynt å interessere seg for denne hangen vi har til å la oss lure. Og også dette at vi tror på ting vi vet er tull men som vi innerst inne håper ikke er det, nemlig det man kaller Harry Potter-effekten. Denne effekten har sitt utgangspunkt i at vi mennesker har hjerner som er designet for å finne årsakssammenhenger, såkalt kausalitet. Når vi spiser en pølse som smakte litt rart og en halvtime senere begynner å kaste opp, så lagrer vi sammenhengen mellom rartsmakende pølse og matforgiftning sånn at vi slutter å spise rartsmakende pølser og dermed ikke blir syke, dermed overlever vi og kan holde forplantningskarusellen kjent som menneskeheten gående.

Denne evnen vår til å koble sammen begivenheter (rar pølse = oppkast) er en høyst rasjonell mekanisme som hjelper oss til å overleve. Men det finnes et hull i denne kausalitetsmatrixen som gjør at vi gjerne også kobler sammen begivenheter som IKKE har en reell sammenheng, og det er her Harry Potter-effekten setter inn. Behovet vårt for å skape mening og sammenheng der det ikke finnes noen mening og sammenheng spiller oss nemlig noen kraftige puss.

Fordi studier viser at høyst oppegående, voksne og moderne mennesker innerst inne tillegger tankene sine krefter som kan påvirke begivenheter. Som når deres testpersoner innbiller seg at det å tenke negativt om noen faktisk kan skade vedkommende, eller tror at deres favorittlag scorer mål fordi de heier på dem mentalt.

Og heri ligger tryllingens egentlig magi, nemlig vår tydelige hang for å la oss lure, og at vi er utstyrt med en hjerne som lett kan lures.

Den britiske hjerneforskeren og tryllekunstneren Gustav Kuhn mener at forskningen har mye å lære av tryllekunstnerne, som han mener benytter seg av hovedsakelig tre virkemidler når de skal lure oss.

1. Å avlede oppmerksomhet.

Øynene våre er designet for å fokusere på kun et lite område og luke ut det som skjer utenfor dette området, og det er i denne blindsonen tryllekunstneren virkelig opererer. Som ved å fange og dirigere tilskuernes blikk med øyene (tilskuerens blikk vil ofte følge tryllekunstnerens blikk, derav markante øyenbryn og guyliner), tryllestaven og storslåtte eller pekende bevegelser. Mye av den reelle tryllingen vil også skje når publikums oppmerksomhetsnivå er lavt (som når tryllekunstneren forteller en vits eller stikker hånden i lomma på en hverdagslig måte mellom selve triksene).

2. Å skape illusjoner.

Trylling baseres på to typer illusjoner: Den optiske illusjonen (f.eks. å få store objekter inn i små esker eller sage noen i to, ved å manipulere dybde- og romoppfattelsen til tilskueren) og den kognitive illusjonen (å få en mynt eller kule til å forsvinne eller flytte seg uten at den reellt gjør det, ved å utnytte hjernens iboende tendens til å «forutse» og forvente at den faktisk gjør det)

3. Å fremtvinge mentale slutninger.

Dette kan tryllekunstneren gjøre enten fysisk (å jukse med antallet visse kort i en kortstokk og dermed øke muligheten for at tilskueren velger akkurat det kortet) eller mentalt (ved å få tilskueren til å tenke på et gitt kort ved å underbevisst etablere det eller peke mot det før valget tas).

Magiens død?

Men hva skjer da, når ingenting lenger er hemmelig og mystisk og moderne teknologi både knuser og overgår enhver illusjon? Er det – etter århundrer med hokuspokus og simsalabim – endelig snipp snapp snute for trylling?

Er det sånn at teknologien har forvist tryllekunstnerne til historiens gravplass?  At tryllekunstnerne har havnet i kista i møtet med den såkalte jobbdøden? Akkurat som at robotene tok jobben fra industriarbeiderne og at arbeidsplassene til de som jobbet i bank, reisebyrå og bokhandel forsvant inn i den mørke internatten så har tryllingen druknet i et hav av spektakulær datagrafikk og YouTube-avsløringer av alt som en gang var strengt bevoktede yrkeshemmeligheter, hemmeligheter som kun var tilgjengelig for nøye utvalgte medlemmer av losjer som den veldig lukkede Magiske Cirkel.

«Video killed the radio star» sang The Buggles da video og etterhvert MTV tidlig på 80-tallet luket ut alle artister uten TV-tryne. «Pictures came and broke your heart» synger de i refrenget. Spol 35 år fram og erstatt «pictures» med «pixels» og vi snakker tryllekunstner med brustent hjerte og tom kalender. Fordi i den digitale tidsalder konspirerer en trillion pixels mot enhver som prøver noe så gammeldags som å trylle en kanin opp fra en hatt. Og mens vi som er voksne idag gispet av den type visuell magi sitter dagens visuelt overstimulerte barn og gjesper. Men noen tviholder på tryllingens appell…

I dag hjelper 78 år gamle Jan Crosby sønnen sin med å kjøre kjøtt et par dager i uka. Han går fortsatt på månedlige møter i Den Magiske Ring.

Davido fortsetter sitt utrettelige arbeid med å få tryllekunsten ut til folket, og trener daglig fuglene sine i et parkeringshus på Hovseter i Oslo.

Det er så man blir melankolsk. For hva sitter vi igjen med når både magien og arbeidsplassene forsvinner og den digitale apokalypsen tilslutt fullbyrdes? Når menneskeetende roboter saumfarer slettene etter mat og de få gjenlevende menneskene sitter gjemt i en hule på toppen av et fjell, hutrende kledd i skitne filler og uten en skjerm å la seg lure av?

Da vil vi atter en gang bli henvist til å sitte i mørket og stirre inn i bålets flammer som eneste kilde til visuell stimuli, som menneskene har gjort siden tidenes morgen, mens vinden uler og rovdyra og drapsdronene hyler om kapp i det fjerne. Inntil en liten gutt med veldig markante øyenbryn og en touch av sot rundt øynene kommer tassende ut av mørket innerst i hula, ikledd en hullete flosshatt og en altfor stor gammel dressjakke pålimt glasskår i forskjellige farger. Han stiller seg i lyset av flammene, bukker dypt og slår ut armene i en grandios gestus før han formaner med alvorsdirrende røst mens han stirrer rundt seg med et intenst, stikkende blikk: «Mine damer og herrer, det dere nå skal bivåne…»

Se tv-dokumentaren: Hvorfor forsvant tryllekunsten?

Publisert 18.03.2018, kl. 10:07